Kulturkollisjon i klasserommet

Tre norske høgskoler har i høst nektet å gi undervisning til studenter som ønsker å bruke niqab. Er dette uttrykk for en altfor restriktiv holdning til innvandrere med en annen kulturell bakgrunn, eller er det en betimelig reaksjon på kulturelle uttrykksformer som vi mener ikke hører hjemme i norske klasserom?  

Klar holdning

Ledelsen ved høyere utdanningsinstitusjoner har ikke inntatt en klar holdning til disse spørsmålene.  Dette er meget uheldig. Det bør ikke være opp til det enkelte institutt, eller den enkelte lærer å sette slike grenser, slik det var tilfelle for professor Nils Aarsæther ved Universitet i Tromsø for to år siden. Noe som vakte stor oppmerksomhet i mediene.

Denne høsten ble niqabkledde studenter nektet å delta i undervisningen ved høgskolene i Telemark, Østfold, Oslo og Akershus. I Telemark måtte ledelsen ved Fakultet for estetiske fag, folkekultur og lærerutdanning ta belastningen ved å forby bruken av det omstridte plagget etter at kvinnen hadde startet studiene i august. Hadde opptakskriteriene vært klarlagt på forhånd, ville man unngå slike ubehagelige situasjoner. Potensielle søkere som ønsker å bære niqab ville dessuten vite at forutsetningene for å delta i undervisningen er å legge hodeplagget i skoleveska ved inngangen til klasserommet.

Hvorfor ikke niqab?

Flere har gitt uttrykk for at vi må la representanter for de nye kulturene få følge sine egne skikker, hvis vi vil ha en åpen og inkluderende innvandringspolitikk, og en imam fra Skien raser, ifølge avisa Varden, over at høgskolen i Telemark ikke aksepterte studenten. Han hevder at dette er uttrykk for mangel på respekt for mennesker som er annerledes.  Det er bra at imamen så tydelig gir uttrykk for sin oppfatning, Når vi får slike klare holdninger fram i dagen er det mulig å føre en reell diskusjon. Andre innvandrere har også ytret at vi ikke bør utestenge kvinner med niqab fra undervisningen eller fra læreryrket, med den begrunnelse at det er kvalifikasjonene som teller og ikke påkledningen. Men det er en kjent sak i vestlige samfunn at antrekket kan være et vesentlig hinder for at et budskap når fram til mottakerne.

Meningsfylt kommunikasjon

En viktig side ved pedagogikken i norske klasserom er at det foregår en meningsfylt kommunikasjon mellom elev og lærer. For at læreren skal kunne vite noe om hva eleven oppfatter og forstår, er det nødvendig å avlese mottakerens mimikk og kroppsspråk.

Det er en utbredt oppfatning at niqaben vil hindre læreren i å kommunisere med eleven.  Hun vil ikke se hvordan eleven reagerer på hennes eller andre elevers budskap. Tildekking er med andre ord dysfunksjonelt i en kultur hvor kommunikasjonen mellom lærer og elev blir ansett som vesentlig. Vi kan gjerne si at i vår kultur er det en rettighet å se ansiktet på den vi snakker med.

En tildekket person i et klasserom kan dessuten føre til usikkerhet hos lærer og skape utrygge følelser hos medelever, noe som vil svekke kvaliteten på undervisningen. I muslimske land og i moskeene er det vanlig med en enveiskommunikasjon. Dessuten er hodeplagget mer utbredt og virker derfor ikke distraherende. I norske klasserom kan niqab derimot oppleves som en kulturkollisjon.

Diskvalifiserende

Det er viktig at innvandrere får en så solid utdannelse som mulig. Utdannelse gir en lettere adgang til gode jobber og bidrar til å fremme integreringsprosessen. En vesentlig grunn til å nekte studenter med niqab, er at en ferdigutdannet student som ønsker å søke en jobb som lærer og som insisterer på å bruke heldekkende slør, automatisk diskvalifiserer seg for arbeid i de aller fleste norske skoler. Ja, i de aller fleste yrker. Hun vil derfor høyst sannsynlig bli henvist til å søke trygd istedenfor å tjene til livets opphold.

Rett til å sette grenser

Diskusjonen om niqab i skolen er en viktig debatt som strekker seg langt utover spørsmålet om bruk av et for oss fremmed klesplagg. Her berører vi hvilke krav vi kan stille til integrering og tilpasning til storsamfunnet. Samtidig handler det også om hva innvandrere kan forvente av samfunnet.

Hva slags samfunn?

Dypest sett handler det om hva slags samfunn vi vil ha, og hvordan vi skal bestemme reglene for atferd og samhandling mellom etniske nordmenn og innvandrere. Jeg vil påstå at vi ikke har vært villige til å ta denne debatten på alvor. Vi har ikke tatt grundig nok innover oss at det er nødvendig med visse rammebetingelser for atferd for alle parter. Inntil nå har vi i redsel for å støte enkelte innvandrergrupper, ikke vært tydelige nok til å uttrykke hva som er vanlig atferd i Norge.

Seder og skikker

Mens etniske nordmenn hele livet har opplevd en langsom sosialisering i forhold til våre «seder og skikker», har de fleste nyinnflyttede grupper måttet  lære seg disse reglene. Alle som har oppholdt seg i en fremmed kultur over en viss tid vet at dette er vanskelig. Hvor vellykket en slik integreringsprosess er, vil avhenge av hvor klare og tydelige reglene er, og i hvilken grad vi er villige til å drøfte dem i en åpen og ærlig dialog. Bare da vil de oppnå legitimitet. Mangel på klarhet i slike spørsmål kan være destruktivt og bidra til å øke polariseringen i samfunnet. 

Dobbeltkommunikasjon

Uklarhet kan lett føre til dobbeltkommunikasjon. Det kan utvilsomt oppstå uenighet om regler for atferd, både mellom etniske nordmenn og i forhold til ulike innvandregrupper. Derfor er det viktig at vi drøfter grundig hvilke rammer som  vi ønsker å ha. Resultatene av valget i Sverige viser tydelig de negative konsekvensene av å feie vanskelige spørsmål under teppet. Bruken av niqab er et godt eksempel på et slikt ømtålig spørsmål. Kulturredaktør Erik B. Elvevold, kritiserer i Universitas (nr. 23) at standpunktene ved landets utdanningsinstitusjoner fremstår som vilkårlige når det gjelder synet på niqab, og at problemstillingen kun blir diskutert når en utfordring oppstår. Han mener også at studentlederne her bør innta klarere standpunkter. Etter min mening bør også ledelsen ved institusjonene innta en klar holdning. Ad hoc løsninger på et så viktig område som integrering av innvandrere ved norske utdanningsinstitusjoner er uheldig, og fungerer negativt i forhold til norsk innvandringspolitikk. Uklare holdninger er verken det norske utdanningssystemet eller vårt samfunn tjent med.

(Kronikken ble første gang publisret på dagbladet.no)