Debatt

Krenkelser, ytringsfrihet og fleksible prinsipper

Når det snakkes om etikk, moral og folkeskikk fra akademia, så fremstår de velskolerte som uskolerte, skrive Jens Petter Gitlesen.

Er krenkelser ved UiB beskyttet av ytringsfriheten ved UiO? spør innleggsforfatteren.
Er krenkelser ved UiB beskyttet av ytringsfriheten ved UiO? spør innleggsforfatteren.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det er akademisk tradisjon at ukyndige og veltittulerte folk med stort selvbilde kommer med autoritative utsagn i spørsmål som de mangler innsikt i og som de heller ikke ser konsekvensen av. Ulike utsagn om det samme går på kryss og tverrs og har kun til felles at de beskytter noen i det akademiske systemet. De slipper vanligvis billig unna fordi folk gjør den tabben at de tror på dem.

Tyskerne har vært her før, både med og uten folkeskikk. Nå blåser det rundt min gode venn Svein Larsen som i sin forelesning kom til å slå av en morsomhet om tyskere, noe som en tysk student ikke fant spesielt morsomt. Når professoren nevnte at tyskerne hadde vært her før, så følte den tyske studenten seg krenket og klaget på professorens krenkelser. Dekan Bente Wold ved det psykologiske fakultet og instituttleder Anette Harris la seg flate og beklaget over for studenten, ifølge Khrono. Det er gode grunner for at Bente Wold og Anette Harris bør forbli liggende, i det minste når det snakkes om krenkelser. «Vi pålegger vanligvis ikke ansatte begrensninger i ytringer. Men vi er veldig opptatt av god folkeskikk», sier Dag Rune Olsen, rektor ved Universitetet i Bergen til avisen.

Det er betryggende at rektor Dag Rune Olsen vanligvis følger grunnloven. Hvordan grunnloven står i forhold til folkeskikken og hvor grovt brudd på folkeskikken det er å si som Svein Larsen at «tyskerne har vært her før», kan en ikke lese ut av intervjuet med rektor Dag Rune Olsen. Det er heller ingen grunn til å ta rektor Dag Rune Olsen spesielt alvorlig. Det er nå vitterlig slik at universitetsrektorene heller ikke vet hva universitetsrektorene mener.

Er krenkelser ved UiB beskyttet av ytringsfriheten ved UiO? I 2017 var det en stipendiat ved UiO som, uten noe som helst belegg eller begrunnelse, hevdet at mennesker med Downs syndrom ikke hadde fullverdige liv. «Som rektor må jeg hegne om det store meningsmangfoldet på campus. De som er uenig med Braanen Sterri, står selvfølgelig fritt til å kritisere hans uttalelser kraftig. Å nekte ham retten til å uttale seg, eller mene at hans syn bør medføre et yrkesforbud ved Universitetet i Oslo, er ikke i tråd med ytringsfriheten. Vi kan ikke ha et meningsfilter, men må ansette på grunnlag av kvalifikasjone» skrev rektor Ole Petter Ottersen på sin rektorblogg. I et annet blogginnlegg på rektorbloggen fulgte Ottersen opp med «Det er ødeleggende både for universitet og samfunn dersom rektor skal gå inn i den enkelte ytring og være meningspoliti».

Ønsker en å få forståelse av innholdet i begreper som krenkelser, ytringsfrihet og folkeskikk, så bør en høre med dem som kan slikt. Dem er det mange av, men det synes å være urovekkende få i universitetetsledelsen.

Jens Petter Gitlesen

Det at mennesker med Downs syndrom og deres pårørende kunne finne det for krevende å delta i akademisk debatt om eget menneskeverd, streifet neppe tidligere rektor Ole Petter Ottersen som har lang trening både i å diskutere og i å skrive. Når rektor Dag Rune Olsen nå tar rollen som meningspoliti, så er det neppe på oppfordring fra Ottersen.

Hvorfor trekkes ytringsfrihetskortet når en får sterkt krenkende utsagn overfor dem som har problemer med å argumentere mot akademikeren? Hvorfor seirer krenkelsesargumentet når det gjelder ressurssterke studenter som kan ta til motmæle? Hvorfor er krenkende fakta verre enn krenkende påstander basert på tankespinn?

Svaret er nok todelt. For det første vet ikke den ene rektoren ikke hva den andre rektoren gjør eller hvorfor den andre ikke har meninger som den første. Innholdet i ytringsfrihet, krenkelser og folkeskrikk lages etter hvert og tilpasses situasjonen. For det andre, er det vel slik at universitetet og universitetsansatte har en tendens til å dyrke den sterke. Artikulasjonsevne tas for gitt og skriveferdigheter perfeksjoneres. Det er naturlig at universitetsledere vektlegger ressurssterke studenter mer enn mennesker med Downs syndrom uten studiekompetanse.

Ønsker en å få forståelse av innholdet i begreper som krenkelser, ytringsfrihet og folkeskikk, så bør en høre med dem som kan slikt. Dem er det mange av, men det synes å være urovekkende få i universitetetsledelsen.