Er endringene i konverteringsordningen tuftet på kunnskap om årsaker til frafall og dårlig gjennomstrømming, spør forfatterne av innlegget. Foto: Ketil Blom Haugstulen
Er endringene i konverteringsordningen tuftet på kunnskap om årsaker til frafall og dårlig gjennomstrømming, spør forfatterne av innlegget. Foto: Ketil Blom Haugstulen

Feil medisin mot sammensatte årsaker til frafall

Studiestøtte. Dersom ambisjonen er å få flere studenter til å fullføre grad, minske frafallet og samtidig stimulere til livslang læring, er de foreslåtte endringene i konvertering fra lån til stipend feil medisin.

Omtrent to tredjedeler av norske studenter fullfører en grad innen åtte år. Det er lavere enn OECD-snittet, der nesten fire av fem fullfører en grad. I dag blir 40 prosent av studielånet omgjort til stipend dersom man fullfører nok emner (antall studiepoeng er avgjørende). I håpet om at flere studenter fullfører en grad vil regjeringen endre konverteringsordningen fra dagens 40 prosent omgjort fra lån til stipend ved bestått eksamen, til at 25 prosent blir omgjort ved bestått eksamen, mens de resterende 15 prosentene blir omgjort først etter oppnådd grad. Er de foreslåtte endinger tuftet på kunnskap om årsaker til frafall og dårlig gjennomstrømming?

Studenter må ha lån- og stipendordninger som er rettferdige, og som sikrer at alle har mulighet til å være fulltidsstudenter.
A.Thiren Sriskantharajah og Tine Arntzen Hestbek
NTNU

Undersøkelser om gjennomstrømming og frafall i sektoren viser et sammensatt bilde. En del studenter som avbryter studiet i løpet av de to første årene slutter fordi de kommer inn på det opprinnelige primærønsket i neste omgang. Andre slutter fordi studiet ikke oppleves som relevant og endrer utdanningsvalg. Og kanskje fordi alt for mange har fått mangelfull eller feil veiledning angående studier før de søker. Noen starter studier av sterke faglige interesser uten å ha en utdanningsplan klar. Noen velger å ta et friår for å skaffe seg erfaringer fra arbeidsliv. En del studenter slutter eller bruker lengre tid av personlige og/eller økonomiske forhold. Som kjent jobber mange studenter ved siden av studiene for å dekke sine økonomiske forpliktelser.

Alt for mange studenter opplever ensomhet og oppgir manglende sosialt felleskap som årsak til frafall eller bytte av studie. En del av våre studenter er i jobb og ønsker påfyll uten nødvendigvis å ta eksamen eller en grad (EVU). Flere studenter ved profesjonsutdanninger blir veiledet ut grunnet manglende kompetanse eller egnethet, eller de blir forsinket fordi de må bruke lengre tid. Og noen slutter eller bruker lang tid fordi kvaliteten i våre studier ikke oppleves som god nok! Og ikke minst oppgir alt for mange studenter at man sliter med egen psykiske helse grunnet høyere utdannings krav og forventninger til prestasjoner og normering. Spørsmålet blir da hvordan vi skal kunne tilrettelegge for å ivareta en heterogen studentmasse med ulike behov for å bidra til mindre frafall, og unngå de konsekvensene dette har for den enkelte personen og samfunnet?

Studenter må ha lån- og stipendordninger som er rettferdige, og som sikrer at alle har mulighet til å være fulltidsstudenter. Studentene skal selvsagt stilles eksplisitte faglige forventninger av institusjonen, og institusjonen bør prioritere faglig-sosiale tiltak og samarbeid mellom studenter. Dessuten må studentene og kandidater bidra i å vurdere og utvikle kvaliteten i utdanningen. I tillegg trenger sektoren mer forskning på høyere utdanning som kan belyse både årsaker til frafall og suksesskriterier for gjennomføring.

Nasjonale krav (studietilsynforskriften) stiller de samme kravene til kvalitet, men dagens finansiering av studietilbud bidrar til ujevn kvalitet i studieprogrammene og oppfølging av studentene. Institusjonene må få de ressursene de trenger for å kunne gi studentene tettere oppfølging.

Dersom ambisjonen er å få flere studenter til å fullføre grad, minske frafallet og samtidig stimulere til livslang læring, er de foreslåtte endringene i konverteringsordningen feil medisin. Bedre og mer rettferdig finansiering av studietilbud, gode og rettferdige stipend- og låneordninger for studenter kombinert med studentaktive lærings- og vurderingsformer og gode psyko-sosiale læringsmiljø kan samlet sett være en bedre medisin.