Konkurransesituasjonen for universitetenes forskere

Forskning er i dag sterkt preget av konkurranse mellom forskere og institusjoner. Forskning omtales med samme terminologi som innen idrett. «Vi skal bli best i verden» «Forskere må være sultne». 

Ideen om at konkurranse gir bedre forskning bygger på analogi tenking. De fleste forbinder vel konkurranse med forholdene i sport. Uten doping stiller utøverne opp og kjemper mot hverandre på like vilkår; likeverdig konkurranse kvinne mot kvinne, mann mot mann.

I forskningen er det ikke slik. Her stiller vi opp på samme linje, men med ulike fordeler. Noen har en folkevogn, andre en Porsche. Noen kommer fra universitetsinstitutter uten driftsmidler, andre fra institutter med store offentlige faste driftsmidler. Hvem som kan skrive den beste søknaden er like mye et spørsmål som hvem som kan gjennomføre prosjektet. Dette favoriserer de store, rike instituttene.

I tillegg kommer dette at universitetsforskere bare har halv tid til forskning. «Halv-tidsforskeren» har vært universitetenes ryggrad med arbeidsoppgaver delt 50/50 mellom forskning og undervisning. Lenge var dette ansett som attraktive stillinger der det å være professor medførte aktelse og disponible ressurser.

Det var ofte bare én professor ved hvert institutt, og vedkommende kunne råde over ressursene. Langsomt ble dette endret til at det er mange professorer på hvert institutt, og viktige ressurser til forskning blir i dag disponert av andre.

Veksten i forskningsmidler er delvis overført til Norges forskningsråd og EU Horizon 2020, begge åpne konkurransearenaer. Samtidig fører kravet om strategisk styring til at ledelser på ulike nivå holder driftsmidler og frie midler tilbake for å øke sitt/sine strategiske handlingsrom.

Alt dette har fratatt halvtidsforskerne sine handlingsrom, fordi universitetene ikke lenger tildeler driftsmidler eller annum til de ansatte dvs. midler til å reise, gjøre mindre studier ol.

Mange halvtidsforskere er nå uten egne driftsmidler. Noen er selvsagt omfattet av lokale strategier og henter driftsmidler der, men en betydelig del av professorer og førsteamanuenser forsker ikke innen de strategiske satsningsområder. De har bare halvparten av publikasjonene til «heltidsforskerne» siden de bruker tid på undervisning og veiledning. Heltidsforskerne sitter vel situert i SSF, SFI, ERC, private sentra og strategiske satsinger. De er frikjøpt fra undervisning og kan bruke dobbelt så mye tid på å skrive en søknad.

Om denne konkurransen er mer produktiv i forhold til utvikling av nye ideer, «novelties» eller nyskapning gjenstår å se (eller kanskje å evaluere?).

Dette er en reell beskrivelse av nå-situasjonen for universitetets faste ansatte. Vi har vært opptatt med vårt. Plutselig ser vi at dersom forskning er det primære ønske, så er ikke lenger universitetene det foretrukne arbeidssted. Det skal satses på lovende unge forskere, ofte hentet utenfra og internasjonalt.

De som ikke underviser.

Ideen om delt forskning og undervisning var primært knyttet til å gi den neste generasjon akademikere en god veiledning. Med et sterkt økende antall masterstudenter i fag som lærerutdanning og sykepleie, så øker belastningen. Samtidig får universitetene flere stipendiater og etterhvert postdocs, som også krever veiledning.

Utviklingen har gått fort. Det hadde kanskje vært mer tydelig dersom ord som utlysninger i stedet ble beskrevet som det de er; konkurranse. Og i mange situasjoner er det jo mer snakk om anbud for å gjennomføre bestemte forskningsoppgaver.

Er det noen muligheter for å gjøre konkurransen om forskningsmidler mer rettferdig? Enklest ville være å ta hensyn til halvtidsforskerne i bedømmelsene, vekte alle publikasjoner, veiledning og undervisning etter antall forskerårsverk. Det er fullt mulig med dagens databaser og søkesystemer. Litt mekanisk, men kanskje bedre enn å neglisjere undervisningsinnsats helt.

Det andre botemiddelet vil være å offentliggjøre bedømmelsene slik at søkerne kunne se hvorfor de fikk eller ikke fikk midler. Det ville gi en bedre forståelse av hvor de står i forhold til andre. Som i Open access burde fagbakgrunnen til de som vurderer søknadene, «evaluatorene», være kjent.

En tredje mulighet vil være å gi søkerne klageadgang. Det er ikke mulig i dag fordi prosessen er unntatt offentlighet og klager kun kan baseres på saksbehandlingsfeil. Likevel er dette kanskje den enkleste måten å endre konkurransesystemet, for å gi forskerne opplevelsen av en fair vurdering. Søknadsprosessen ville da mer tilsvare anbudskonkurranse i andre sektorer. Der er innsynsretten bedre.

Halvtidsforskerne, som vi kan kalle fast vitenskapelig ansatte ved universitetene, går en usikker tid i møte. Uansett, for den enkelte unge forsker blir det avgjørende å tidlig stille seg spørsmålet om hvor de vil drive forskning – på hel- eller halvtid. Jo lengre de venter med en bestemmelse, jo flere passerer dem på vei mot faste stillinger.