Sør-Sudan på kanten av stupet

Da Sør-Sudan ble selvstendig stat den 9. juli 2011 satt jeg på tribunen for internasjonale gjester i hovedstaden Juba og bivånet den fantastiske gleden og de velregisserte paradene som beveget seg forbi  oss på denne glohete dagen. Sør-Sudan var blitt verdens nyeste stat etter tiår med borgerkrig, og optimismen og gleden ville ingen ende ta. Endelig frigjort fra Bashir og hans regime i nord.

Halvannet år seinere er optimismen og gleden vendt til fortvilelse og sorg. Tidligere kampfeller i frigjøringsbevegelsen  SPLM/SPLA kjemper mot hverandre i en konflikt som først var  en kamp om makt i regjeringskorridorene, men som snart utviklet seg til en etnisk konflikt mellom presidenten Salva Kiir og dinkaene på den ene siden og  og den tidligere visepresidenten Riek Machar og Nuerfolket på den andre. Heldigvis er det pr dato (vel en måned etter at kampene startet 15. desember) inngått en våpenhvile (cessation of hostilities), men i løpet av denne måneden er mer enn 500.000 mennesker jaget på flukt fra sine hjem og flere tusen mennesker er blitt drept i det erkebiskop Daniel Deng Bul Yak, en veteran i forsoningsprosesser i landet, har kalt  «a meaningless conflict».

Nå er det ikke til å legge skjul på at frigjøringsbevegelsen SPLM har hatt store interne konflikter i de siste årene. Det skyldes blant annet at SPLM representerer et stort knippe av forskjellige politiske oppfatninger: i SPLM er det både marxister, sosialister, sosial-liberalere og markedsliberalister. Under frigjøringskrigen var det liten tid til å diskutere politisk ideologi og veivalg, men etter krigen og selvstendigheten er det naturligvis nødvendig å omforme frigjøringsbevegelsen til et politisk parti. Ennå er imidlertid ikke SPLM registrert som et politisk parti siden bevegelsen ikke har greidd å bli enige om partiets ideologiske og politiske grunnlag. Uenigheten mellom ledere som Salva Kiir og den avsatte generalsekretæren i bevegelsen, Pagan Amum, har bl.a. gått på spørsmål knyttet til demokratiseringsprosessen innen bevegelsen og også diskusjonen rundt sentralisering av makt.  Kritikere har uttalt at SPLM ikke er blitt styrt etter demokratiske prinsipper, mens presidenten og hans allierte har hevdet at ministrene og andre topp politikere ikke har levert pga korrupsjon og inkompetanse.

I juli 2013 avsatte president Salva Kiir visepresident Riek Machar og alle ministrene i kabinettet fordi de etter presidentens mening var illojale og inkompetente. Presidentens avgjørelse økte- ikke overraskende -  spenningen blant topp-politikerne i SPLM, og Riek Machar hevdet at avskjedigelsene betød en maktkonsentrasjon på presidentens hender  og et skritt mot diktatur. På grunn av dette ville Machar stille som presidentkandidat i 2015.

6. desember innkalte opposisjonen innen SPLM til en pressekonferanse der regjeringens politikk, de interne forholdene i SPLM, korrupsjon  blant eliten og presidents lederstil ble kraftig kritisert. De tre lederne for opposisjonen var Riek Machar, Pagan Amum and Rebecca Garang, enken etter den store frigjøringshelten  John Garang som døde i 2005.

Under et møte i The National Liberation Council (NLC) 14.  og 15.desember kom det til full splittelse i rådet  da  opposisjonsmedlemmene forlot  møtet  og anklaget presidenten for å nekte enhver form for dialog og forsoning. Hva som skjedde i etterkant av dette møtet er uklart og opplysningen er motstridende. Regjeringen har hele tiden hevdet at det var et kupp iscenesatt av Riek Machar, mens opposisjonen  hevder at det ikke var noe kupp  og at det var Salva Kiirs egen presidentgarde som startet volden.

Volden blusset opp og spredte seg raskt til andre deler av landet som til delstatene Upper Nile, Unity og Jonglei, og til byer som Bentiu, Malakal and Bor.  Samtidig ble medlemmer av opposisjonen  arrestert, bl.a Pagan Amum, mens Riek Machar  unnslapp.

Den meningsløse konflikten har fått mange i det sivile samfunnet i Sør-Sudan til å reagere kraftig. Det har vært demonstrasjoner i Juba, og 11. januar  sendte kirkeledere fra en rekke forskjellige kirkesamfunn ut en bulletin der de sterkt fordømte volden og bad de stridende parter forhandle med ord, ikke våpen.

Våpenhvilen (eller the agreement on cessation of hostilities) fra 22. januar kan sees som et svar på disse oppfordringene, men kanskje mer som et uttrykk for at opprørerne var sterkt militært svekket etter at regjeringen fikk militær bistand fra Uganda.

Våpenhvilen er imidlertid bare første skritt på veien mot fred og forsoning. Når fredsforhandlingene gjenopptas i februar vil fokus være på de politiske motsetningene som utløste  krisen. Slik situasjonen er akkurat nå er konflikten mellom Salva Kiir og Riek Machar  så sterk at det er ikke lett å se hvordan de to kamphanene kan forsones. Veien framover er usedvanlig bratt og farlig, og det er liten tvil om at det sør-sudanske lederskap og opposisjonen har feilet i forsøket på å etablere en strategi for en uavhengig stat basert  på  fred, stabilitet og utvikling.  En fredelig utvikling i landet  må innebære at sivilsamfunnet, ungdomsgrupper, tradisjonelle leder og kirken involveres i en framtidig freds- og forsoningsprosess.

(Anders Breidlid er professor ved  Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier (LUI) ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA). Han har  bodd i Sør-Sudan som utdanningskoordinator for Kirkens Nødhjelp,  og i tillegg  besøkt landet på forskningsopphold i en årrekke. Han har også ledet et Masterprogram i internasjonal utdanning ved University of Juba, Sør-Sudan. Han er hovedredaktør og forfatter  av den første historieboka om Sør-Sudan  til bruk bl.a.  i videregående skole (A Concise History of South Sudan), og han har skrevet en rekke artikler og kapitler om landet i utenlandske   tidsskrifter og bøker. Han har også vært  leder for Støttegruppa for fred i Sudan i mange år).