Kommunikasjon om helse er mer enn godt norsk språk

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

FAGSPRÅK| I et debattinnlegg i Khrono 14.juni hevder professorene Magne Nylenna og Erlend Hem ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo, at utdanningsinstitusjonene må ta mer ansvar for at helsepersonell bruker godt norsk språk.

Nylenna og Hem fortjener ros for å trekke opp en viktig debatt, men temaet bør ikke begrenses til kun å omhandle semantikk. Alle ledd og nivåer i helsetjenesten bør tilpasse kommunikasjonen til brukernes høyst ulike forutsetninger for å forstå informasjon som de mottar og søker, enten den er muntlig, skriftlig eller visuell. Helsemyndighetene bør ta hensyn til at mange har svært ulik helsekompetanse når de formidler viktig helseinformasjon til hele befolkningen eller spesielle målgrupper.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Selv om leger og annet helsepersonell forenkler språk aldri så mye, kan både leseevne, kroppskunnskap og tallforståelse hos enkelte pasienter være så svak, at de har problemer med både å formidle symptomer og misforstå behandlingsinformasjon.

Temaer knyttet til helsekommunikasjon har blitt aktualisert i forbindelse med covid-19-pandemien, der man tydelig har sett hvor vanskelig det er å formidle smittevernråd til befolkningen. Likeledes peker mer langsiktige trekk på at den enkeltes evne til å forebygge og mestre helsetilstander får økende betydning i fremtidens helsetjeneste. Helsekompetanse (på engelsk; health literacy) dreier seg i korthet om personers evne til å forstå, vurdere og anvende helseinformasjon for å kunne treffe kunnskapsbaserte beslutninger relatert til egen helse.

Helse- og omsorgsdepartementet lansert i 2019 en strategi for å øke helsekompetansen i befolkningen. Her ble det også ytret ønske om en nasjonal kartlegging av befolkningens helsekompetanse som forskningsbasert grunnlagsmateriale for tiltak. Den nylig publiserte rapporten om helsekompetansen i den norske befolkningen (januar 2021) ga i så måte mange interessante funn.

Funnene tyder på at en tredel av befolkningen har så lav generell helsekompetanse at mange av disse kan mangle sentrale kunnskaper og ferdigheter som er nødvendige for å realisere slagordet «pasientens helsetjeneste». Det kan blant annet være utfordrende for dem å diskutere sine helseproblemer med fastlegen. Mange har dessuten problemer med å kvalitetsvurdere helseinformasjon, finne fram til de ulike instansene i helsevesenet, og flere kjenner ikke godt nok til hvilke rettigheter de har som pasient og bruker.

Funnene i den norske befolkningsundersøkelsen er i tråd med funn fra en tilsvarende større europeisk undersøkelse. som var bakgrunnen for at Sett i lys av intensjonene av visjonen om pasientens helsetjeneste, må det tas høyde for at mange nå ser ut til å oppleve store utfordringer i dialogen med helsevesenet.

I del II av undersøkelsen som ble presentert tidligere denne måneden, går det fram at det på flere områder står enda dårligere til med helsekompetansen i deler av innvandringsbefolkningen. Spesielt gjaldt dette det å mestre digitale verktøy i kommunikasjon med helsevesenet (f.eks. apper) og å benytte digital teknologi i kommunikasjonen med helsevesenet.

For helsepersonell bør kommunikasjonen derfor tilpasses ikke bare den enkeltes helsekompetanse, men også de kulturelle rammefaktorene. Dette innebærer langt mer grunnleggende endringer i kommunikasjonen enn bare det å snakke med et tydeligere språk! Den raske digitaliseringen i helsetjenesten kan være en særlig utfordring for enkelte grupper, slik som eldre, kroniske syke og enkelte innvandrergrupper. Sistnevnte grupper vil sannsynligvis profittere på at helsevesenets kommunikasjon foregikk på deres mest foretrukne hverdagsspråk – og i forenklet form.

Det er en prioritert oppgave for både sykehusene og høyere utdanningsinstitusjonene å bidra med læringsressurser som øker helsepersonells og befolkningens helsekompetanse. Gjennom at vi utdanner kandidater innen de fleste helseprofesjoner, er vi ved Fakultet for helsevitenskap, OsloMet, svært opptatt av disse utfordringene. Fakultetet er for tiden i gang med en omlegging, der vi samordner undervisningen om helsekompetanse på tvers av våre 10 bachelorprgrammer.

I kraft av det nye paradigmet om livslang læring, planlegger vi å utvikle videre- og etterutdanning om helsekompetanse i samarbeid med helsetjenestene. Vi er opptatt av at dette ikke bare skal handle om hva studentene lærer, men også hvordan – det vil si undervisningsmetodene. Relevant undervisning av helsekompetanse er avhengig av aktive, studentsentrerte undervisningsformer, der studentene samhandler med hverandre på lignende måter som de vil gjøre med pasienter.

Oppsummert mener vi at de utfordringene som helsetjenestene står overfor på dette området stikker dypere enn språket. Det er avgjørende at nåværende og fremtidige helsearbeidere utvikler kunnskap og ferdigheter som fremmer pasientenes og befolkningens helse. For å oppnå dette, bør utdanningsinstitusjonene ha en helhetlig tilnærming til undervisningen av helsekompetanse og samarbeide på tvers av utdanningsinstitusjonene og med helsetjenestene. Dette vil være et bidrag til et fremtidig mer helsekompetansevennlig samfunn.