Reagerer på uttalelser i fakultetsstyret på UiO

Helene Amundsen Nissen-Lie er tillitsvalgt for de ansatte på Psykologisk institutt (PSI) ved Universitetet i Oslo (UiO). Det siste året har hun, som andre ansatte og studenter, vært involvert i konfliktene på instituttet.

— Jeg er først og fremst veldig glad for at denne vonde konflikten har roet seg, og at vi er i gang med en demokratisk prosess, sier hun, sittende på kontoret innerst i gangen med behandlingsrom på klinikken for dynamisk terapi.

— Men, sårene har ikke leget helt, sier Nissen-Lie.

Hun reagerer på at to av styremedlemmene ved fakultetet, Ellinor Major og Tim Brennen, uttrykte bekymring for utviklingen av innholdet i praksisundervisningen dersom man gikk for en intern organisering av klinikken.

— Jeg synes det var lite klokt og umusikalsk at de uttalte seg om bekymringer for det faglige innholdet. Det var ikke dét de skulle diskutere i fakultetsstyret. Diskusjonen om faglig innhold må man ta i samarbeid med fagmiljøet.

Stenging og protester

I fjor vår startet konflikten om internklinikkene ved instituttet.

Institutt- og fakultetsledelsene ønsket å flytte klinikkene hvor profesjonsstudentene har internpraksis ut fra universitetet. Argumentene var både plassmangel og at en organisering under et helseforetak ville gjøre driften enklere. Ønsket møtte motstand fra både studenter og ansatte, og konflikten toppet seg da universitetsledelsen stengte klinikkene på dagen i oktober, av frykt for at driften ikke var i henhold til gjeldende lover og regler.

Universitetsledelsen bestilte en redegjørelse fra advokatfirmaet Kluge og fra Enhet for internrevisjon på UiO. Begge pekte på mulige lovbrudd ved klinikken.

Etter flere uker med stengte klinikker og sterke protester mot flyttingen vedtok universitetsstyret at spørsmålet om organisering av klinikkene skulle forankres i en demokratisk prosess. Dermed fikk en arbeidsgruppe i oppgave å vurdere saken og anbefale en organisering til instituttet. De anbefalte en intern organisering, og i slutten av januar i år anbefalte instituttstyret det samme, og fakultetsstyret gjorde det i forrige uke.

Men, det ble ikke vedtatt uten diskusjon. Spesialrådgiver i Helse- og omsorgsdepartementet og eksternt styremedlem, Ellinor Major, uttrykte bekymring for en intern organisering.

— Jeg forstår at det ikke lå i arbeidsgruppens mandat å vurdere det faglige innholdet, men da risikerer man å sementere en utvikling som jeg er usikker på om er ønskelig, sa hun blant annet, og fikk støtte fra fakultetets forskningsdekan og professor i psykologi, Tim Brennen:

— Jeg er også bekymret for den sementeringen du prater om, sa han.

Flere runder med praksis

Nissen-Lie sier hun tror Major og Brennens bekymring bunner i misforståelser.

— Tidligere, tilbake på 80-tallet har jeg forstått at det fantes veldig steile fronter mellom tilhengere av forskjellig type behandling. Siden da har vi hatt flere tiår med forskning, og en ny kultur, og de steile frontene og sementerte skillelinjene - de finnes ikke lenger, mener hun, og legger til:

— Vi følger med i timen.

Hun understreker at de ansatte ved det som tidligere var to voksenklinikker, men som etter i høst er en felles klinikk delt i to sekvenser, forsker sammen, og lar studenter hospitere hos hverandre.

— Vi legger vel så mye vekt på utvikling av relasjonelle ferdigheter hos studentene som på teknikker og metode på begge sekvensene. I tillegg får alle studentene innføring i hovedterapiretningene lenger ned i studiet.

— Det kan virke som om kritikerne tror at praktikum er hele utdannelsen, sier Nissen-Lie, og legger vekt på at det kun er snakk om den internpraksisen de har i det siste året på profesjonsstudiet.

— Før det har de vært ute i helsevesenet i flere runder. De har fått jobbe innenfor rammene av spesialisthelsetjenesten, fått erfaring med utredning, behandling og journalføring, og de har jobbet i team med leger og annet helsepersonell.

Ikke god nok kommunikasjon

Internklinikkene for psykologi ved UiO er landets eldste av sitt slag.

— Klinikkene her har hatt et slags rykte på seg for å være adskilt fra resten av universitetet, og at man har holdt på litt som man ville. Har det vært for lite kontakt mellom klinikkene og ledelse ved instituttet og fakultetet?

— Jeg er ikke sikker. Men denne konflikten, og Brennens uttalelser, er et uttrykk for at misforståelser oppstår når kommunikasjonen ikke er god nok, svarer Nissen-Lie, og fortsetter:

— Med arbeidsgruppen som har sett på organiseringen har transparensen blitt bedre. Mitt ønske er en god og åpen dialog, sier Nissen Lie.

Hun sier hun berømmer ledere som kan snu, slik både instituttledelsen og fakultetsledelsen har gjort.

— Jeg er glad for at universitetsstyret fattet et vedtak om en demokratisk prosess og at den ble fulgt opp nedover. Man opprettet en arbeidsgruppe som gjorde godt arbeid, og så har lederne snudd og til nå har man fulgt anbefalingen fra arbeidsgruppen oppover. Det er jeg glad for.

— Ville du ha ment det samme dersom arbeidsgruppen hadde konkludert med at en ekstern organisering var best?

— Det er vanskelig å si. Hvis det hadde vært en god diskusjon i forkant så tror jeg det.

Handler om autonomi

I tillegg til UiO er det NTNU, UiT og UiB som har egne internklinikker for studenter ved profesjonsutdanningen i psykologi. Der tar de imot lav-risiko pasienter til behandling hos studenter under veiledning fra en ansatt.

I et intervju med Khrono tidligere i år sa rektorene ved NTNU, Gunnar Bovim, og UiT, Anne Husebekk, at de begge prinsipielt mener at universiteter ikke skal tilby helsetjenester. Med andre ord at deres egne universiteter heller ikke skal det. Viserektor for forskning ved UiO, Per Morten Sandset, som også har vært direktør for forskning og innovasjon i Helse Sør-Øst, har sagt det samme.

— Jeg synes det er veldig merkelig. Det er en del av samfunnsoppdraget vårt å utdanne gode profesjonsutøvere, og å integrere teori, forskning og praksis i disse utdanningene. Da må man også legge til rette for det på universitetene, sier tillitsvalgt Nissen-Lie.

Hun mener universitetene ikke har noe å tjene på å flytte klinikkene.

— Jeg kan forstå at man er engstelig for det etter hvert svært skjerpede regelverket. Men løsningen er ikke å si fra seg ansvaret: det er å samarbeide godt.

Hun mener at det for dem i stor grad handler om autonomi.

— Det er naivt å tro at dette bare handler om lokalisering. Dersom vi skulle vært underlagt et helseforetak, og de skulle hatt ansvaret for behandlingen som vi la opp - det ville vært uhensiktsmessig for alle parter.