At flere delegater i NSOs landsmøtesal ikke visste hva klimakvoter er, burde i seg selv være et tegn på at salen ikke satt på nok kunnskap til å vedta politikk på nettopp dette området, skriver innleggsforfatterne. Foto: Ketil Blom Haugstulen
At flere delegater i NSOs landsmøtesal ikke visste hva klimakvoter er, burde i seg selv være et tegn på at salen ikke satt på nok kunnskap til å vedta politikk på nettopp dette området, skriver innleggsforfatterne. Foto: Ketil Blom Haugstulen

Dette er reelle problemer, klimakrise eller ei

Klima. La oss få en ting klart. Klima er viktig. Vi kan likevel ikke slippe alt vi har i hendene og late som om andre problemer forsvinner i kjølvannet av kampen for klima. Det er naivt.

Publisert   Sist oppdatert

Det har aldri vært et poeng fra vår side i å pålegge Norsk studentorganisasjon (NSO) munnkurv når det kommer til klimadebatten. NSO må ta sin del av ansvaret for klima, på lik linje med alle andre. Grensen for hva som kan defineres som studentpolitikk er ikke en hårfin linje. Men grensen er på høyt nivå passert, når NSO skal bestemme over landets klimakvoter.

Studentene er på ingen måte fraskrevet noe ansvar for klima. Likeså er studentenes engasjement heller ikke begrenset til NSO. Med respekt for organisasjonen og for organisasjonens formål, bør man likevel vise evnen til å vite hvilke debatter som egner seg for NSO og hvilke som egner seg bedre i et annet forum.

Det er ikke snakk om å tie eller hindre, det er snakk om å velge sine kamper og arenaer med omhu.
Masvik, Lund, Trohjell, Økland og Danielsen
Studentpolitikere

For å sette det hele i perspektiv, kan vi se for oss at Norges ingeniør og teknologiorganisasjon (NITO) vedtar politikk om kjønnskvotering på psykologistudiet ved Universitetet i Oslo (UiO). Det er uten tvil en debatt som må taes, men hvem er NITO til å mene noe om dette, eller i det hele tatt kjenne til behovet? At flere delegater i NSOs landsmøtesal ikke visste hva klimakvoter er, burde i seg selv være et tegn på at salen ikke satt på nok kunnskap til å vedta politikk på nettopp dette området.

Så er det viktig å presisere at dette handler ikke kun om klima. Våren 2018 vedtok Sentralstyret en resolusjon om amerikansk våpenpolitikk. Lignende vedtak har blitt gjort om andre temaer, som abort. Dette er også eksempler på at studentpolitikken har gått for langt.

Videre anser vi det som bekymringsverdig at forfatterne av forrige innlegg i denne debatten mener vi er uegnede til å sitte i et sentralstyret, på bakgrunn av at vi er uenige med majoriteten. Først og fremst er det viktig å poengtere at når vi opererer som sentralstyre er vi bundet av et mandat gitt av landsmøtet. Vi kan derfor på ingen måte gå i mot landsmøtets vedtatte politikk.

Likevel er et sentralstyre best når det representerer et mangfold av meninger, nettopp for å kunne utfordre hverandre og fremme god politikk. Landsmøtet representerer grasrota, og landsmøtet valgte oss.

Ønsket vårt er å nyansere bildet av hva studentpolitikk skal være. Hva man skal prioritere å arbeide med er en kontinuerlig utfordring for studentdemokratier i hele landet, fordi det alltid er noe å ta tak i. Automatisk begrunnelse, leiepriser, psykisk helse, universitetspedagogikk, midlertidighet og mye mer. Dersom ikke studentdemokratiene tar tak i disse sakene, er det ingen andre som gjør det.

Vi er enige med Tennholm, Sivertsen og Nilsen i at det er vi studenter som i stor grad skal løse mange av problemene som følger av dagens klimautfordring. Men med så mange som sliter med psykisk helse, står vi i fare for å miste mange kloke hoder på veien, dersom vi ikke også tar problemer som psykisk helse på alvor.

Likeså dersom noen velger bort studiene fordi vedkommende aldri fikk et sted å bo, eller ikke fikk økonomien til å strekke til. Dette er reelle problemer, klimakrise eller ei.

Og ja, det går an å ha to tanker i hodet samtidig, og like mulig er det å engasjere seg i flere organisasjoner samtidig. Det er ikke snakk om å tie eller hindre, det er snakk om å velge sine kamper og arenaer med omhu.