Kvotekjøp redder ikke klimaregnskapet
Klima. Kan Universitetet i Bergen (UiB) bli klimanøytralt ved, enkelt og greit, å kjøpe kvoter? Dessverre er det ikke så enkelt, skriver Håvard Haarstad og Jesse Schrage.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Kan Universitetet i Bergen (UiB) bli klimanøytralt ved, enkelt og greit, å kjøpe kvoter? Etter mye oppmerksomhet rundt flykutt og CO2-fotavtrykk i universitetenes virksomhet går økonomiprofessor Steinar Vagstad ut i På Høyden med at vi heller bør kjøpe oss fri gjennom kvotesystemet.
Dessverre er det ikke så enkelt. Vi vil gi Vagstad rett i at prinsippet med et kvotesystem er en måte å redusere utslipp på, og at et velfungerende kvotemarked kan sørge for at utslipp reduseres kostnadseffektivt. Men det er en rekke problemer med idéen om at kvotekjøp skal frita UiB for ansvar for egne klimautslipp.
Uansett, skal vi tro på vår egen forskning har vi ikke noe annet valg enn å ta reelle kutt selv.
Jesse Schrage og Håvard Haarstad
Kvotesystemet bygger på idéen om at vi betaler noen andre for å kutte, og at vi selv dermed blir «klimanøytrale» uten å kutte. Men utfordringen er jo at verden etterhvert må få utslipp ned til null. I et nullutslippssamfunn er det ingen som er «klimanøytrale» med mindre man selv har veldig lave eller ingen utslipp. Idéen om «klimanøytralitet» stammer fra tiden før vi fikk kunnskap om hvor drastisk omstilling vi trenger. Vi trenger alle kutt vi kan få.
Dessuten er det langt fra sikkert at kvotesystemet kutter utslipp raskt nok. Det europeiske kvotesystemet dekker under halvparten av alle utslipp i Europa. Mange utslippskilder er ikke omfattet, for eksempel flytrafikk til land utenfor EU. For de utslippene som er omfattet legger systemet opp til 40% kutt frem mot 2030. Selv om denne planen skulle holde (noe som er avhengig av at beslutningstakerne på EU-nivå faktisk setter dette ut i livet i årene fremover) vil klimaendringene bli betydelige. Vi trenger raskere omstilling for å holde oss under 2-gradersmålet.
Det er også store faglige uenigheter om karbonkvoter er riktig måte å stimulere til omstilling på. Kvotesystemet antar at markedet vil ordne opp. Det økonom-faglige perspektivet som Vagstad tilsynelatende snakker ut i fra antar dermed at UiB dermed bidrar til omstilling ved bare å kjøpe kvoter. Men kommer en ren markedstilnærming til å skaffe den innovasjonen og kulturendringen vi trenger? Det er ikke markedet alene som har gitt oss den store fremveksten av fornybar energiteknologi som vi ser i verden nå.
Det finnes mange andre faglige perspektiver på omstilling, og flere av disse fremhever viktigheten av målrettet politikk, institusjonell endring, nye adferdsmønstre, og andre aktive tiltak (se Patt and Lilliestam for en lesbar oppsummering av denne debatten). Skal vi på UiB bidra til omstilling er det her vår innsats kan gjøre en forskjell. For eksempel, kutt i flyreiser på UiB kan være med å stimulere til kulturendring i universitetssektoren generelt, og gjøre det lettere for andre å ta lignende valg. Dette oppnår vi ikke ved å kjøpe kvoter.
I tillegg mener vi at det hviler et etisk ansvar på UiB - et ressurssterkt og autonomt universitet i verden av ulikhet. I stedet for å la andre ta kuttene kan vi gå foran i den kulturelle endringen som vi nå er inne i og vise veien for hvordan man gjør banebrytende forskning, undervisning og formidling uten å koke kloden. Utslippskuttene våre kan være en drivkraft for innovasjon. Vi har ikke alle svarene på hvordan dette skal gjøres dette men mange idéer sirkuleres nå, som å subsidiere togreiser, en reiseskatt, og annet. Uansett, skal vi tro på vår egen forskning har vi ikke noe annet valg enn å ta reelle kutt selv.
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)
Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!