Over 60 prosent av studentene er kvinner. Vedvarende kjønnskjevhet i toppen innen høyere utdanning vil være et demokratisk problem, understreker tre professorer og en prodekan på Universitetet i Oslo. Foto: Ketil Blom Haugstulen
Over 60 prosent av studentene er kvinner. Vedvarende kjønnskjevhet i toppen innen høyere utdanning vil være et demokratisk problem, understreker tre professorer og en prodekan på Universitetet i Oslo. Foto: Ketil Blom Haugstulen

Kjønnsskjevt akademia i det likestilte Norge

Kjønn. Kvinnelige forskere ønsker ikke støtteordninger, men likebehandling og rettferdighet.

Publisert   Sist oppdatert

Kvinner utgjør 60 prosent av studentene i høyere utdanning. Den akademiske karrierestigen er imidlertid en «leaky pipeline» der en opp gjennom stigen rekrutterer færre kvinner enn det rekrutteringsgrunnlaget tilsier, og i «likestillingslandet» Norge utgjør kvinner i dag bare 29 prosent av professorene.

Frafallet av kvinner kan forklares ut fra et samspill mellom individrelaterte og systemorienterte faktorer. Analyse og erkjennelse av disse faktorene aktualiseres av at det regjeringsoppnevnte Underdalutvalget nå foreslår omfattende endringer i stillingsstrukturen ved universiteter og høyskoler.

Kvinners fravær i akademia ble fra starten tolket som uproblematisk knyttet til en forestilling om menns særskilte talent for vitenskap. Gradvis ble underskuddet av kvinner erkjent, men primært stemplet som et problem for kvinner og skapt av kvinners egne valg. Tiltak ble satt inn for å bedre kvinners konkurransesituasjon, og slike individbaserte tiltak er fremdeles vanlig. Ut fra nyere forskning er det imidlertid en økende erkjennelse av systemets sentral rolle – er konkurransen om posisjoner kjønnsnøytral?

Vedvarende kjønnsskjevhet i akademia er å betrakte som et demokratisk problem.

Når kjønnsforskjeller i akademisk karriere diskuteres, fremheves som regel at forskningssystemet er meritokratisk og at posisjoner kun er basert på talent og resultater. Eller i kortform: «Kun kvalitet teller». Det er imidlertid i beste fall naivt å tro at vitenskapelig kvalitet er en objektiv størrelse – upåvirket av systemet og samfunnet det vurderes innenfor. Subjektiviteten er godt dokumentert bl.a. i en artikkel fra anerkjente PNAS, der professorer systematisk rangerte fiktive jobbsøknader med mannsnavn markant høyere enn samme søknad med kvinnenavn – altså en implisitt kvotering av menn. Nordisk forskning peker i samme retning. I dagens kjønnsskjeve akademia blir slike effekter forsterket av såkalte faghierarkier – forenklet sagt dominerer personer fra visse fagområder i akademiske topp-posisjoner, f.eks. som ledere av Sentre for fremragende forskning eller mottagere av forskningspriser. Kvinner er tilsvarende underrepresentert i fag med høy hierarkisk posisjon – og klart underrepresentert som senterledere og prismottagere.

Å anerkjenne eksistensen av hierarkier og (u)bevisste normer eller fordommer er viktig for hele forskningssektoren, inkludert ledelse i akademia, kunnskapspolitisk ledelse og forvaltningen. Slik innsikt blir eksempelvis sentral ved vurdering av Underdalutvalgets rapport om ny stillingsstruktur, som foreslår etablering av et nytt akademisk toppnivå. «Fakultetsprofessor» som foreslås etablert har sterke likhetstrekk med en eksisterende, men lite kjent, stillingskategori, der fag med mange kvinner er markant underrepresentert og kvinner utgjør kun 17 %. Dette er klart mindre enn i dagens professorstilling der kvalifiserte førsteamanuenser fra alle fag kan få opprykk. En ny topp-posisjon vil åpenbart ha stor betydning for akademia, og skal den etableres er det sterkt påkrevet med grundige forutgående analyser av så vel formelle som uformelle prosesser rundt allokeringen til akademiske topp-posisjoner.

Betydningen av å analysere betingelsene i dagens sterke konkurranse i akademia forsterkes av at konkurransefortrinn akkumuleres og vinneren fortsetter å vinne. I denne prosessen vinner menn systematisk, ikke i stort monn i hvert trinn, men med dokumenterte samlede effekter.

Forskning viser også at et sterkt konkurranseklima kan forsterke «maskulinisering» av forskerrollen. Videre beskrives ulike hierarkier med såkalt «hegemonisk maskulinitet», dvs. rangordninger mellom menn som samtidig ekskluderer kvinner. Et samspill mellom ulike hierarkier og sterk konkurranse under dagens konkurransebetingelser må derfor antas å forklare en betydelig kjønnsskjevhet i akademiske toppstillinger.

Den nordiske modellen med kjønnslikestilling og balanse mellom arbeid og omsorg bør kunne fungere godt også i akademia, men krever bevissthet rundt kjønnsperspektiver i alle deler av forskningssektoren. Utvikling av fremtidens bærekraftige samfunn krever et mangfold av forskningsperspektiver hvor både menn og kvinner er med på å sette forskningsagendaen. Vedvarende kjønnsskjevhet i akademia er å betrakte som et demokratisk problem.