Debatt ● stian orm OG jon arne løkke
«Kjærlighet på spekteret» – sjarmerende, men også feilinformasjon om autisme
Netflixserien «Kjærlighet på spekteret» er kanskje sjarmerende, men den presenterer også stereotypier om folk som ofte er dårlige på typisk sosial samhandling.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I Aftenposten 3. juli 2022, beskriver professor Einar Lie realityserien som sjarmerende. Han minner om at dersom folk utenfor autismespekteret får opplæring, blir det enklere å delta i uformelle samtaler – en samtalekunst mange kan forbedre.
Problemet med serien er at autistene som deltar ikke får det til, og de får for lite hjelp. Underholdningsaspektet ved serien hviler på å se folk som oppfører seg uvanlig i sosiale settinger. Vi frykter at serien forsterker stigmatiseringen av autistiske personer – hvorfor det?
Sosial samhandling innebærer en rekke subtile signaler, handlinger og fortolkninger. Lie er inne på viktige ferdigheter og peker på komplimenter, turtakning i samtaler, og balansen mellom å fortelle litt om seg selv og samtidig vise interesse for samhandlingspartneren. Ferdighetene er komplekse og vanskelige.
Sosial samhandling er komplekst, og det finnes en rekke ferdigheter som ofte er vanskelig for autistiske personer å mestre. Øyekontakt, gester, stemmeleie og selvhevdelse er andre ferdigheter som er viktige når vi skal etablere vennskaps- eller kjærlighetsrelasjoner.
Når vi viser interesse for en annen person, så holder det ikke å stille spørsmål som gjør at den andre får lyst til å fortelle. Vi må følge opp med en passe porsjon øyekontakt, et fremoverlent kroppsspråk, en ansiktsmimikk som tilsier at vi følger med og et lite smil som forteller at vi er komfortable og finner samtalen interessant. Vi må være gode på det som kalles tilbakekanalisering, eksempelvis nikke, si «mhm», «ja» eller lignende om det samhandlingspartneren vår sier.
I serien blir ikke autistene forklart og lært viktige og subtile ferdigheter godt nok. Den manglende sosiale kompetansen er synlig når de drar på date.
Samhandlingspartnerne deres blir ofte ukomfortable, og det er kun i de tilfellene der de møter en annen autist, eller noen med annen nevrodiversitet, at det blir noe videre kontakt utover første date.
Opplæringen deltakerne får er rett og slett for dårlig. Det er ukjent i hvor stor dose og med hvilken intensitet en vellykket opplæring i sosiale ferdigheter krever for autister – i serien er både dosen og intensiteten åpenbart for dårlig.
Det er heller ikke sikkert at alle skal bruke mye tid og krefter på å lære seg typiske, men komplekse og subtile sosiale ferdigheter som ikke kommer naturlig, det er et personlig valg.
I serien er det tydelig at deltakerne, eller foreldrene, ønsker sosial kompetanse. Det er prisverdig, men serien gir ikke deltakerne de rammene som er nødvendig for å lykkes. Det blir sirkus på autistenes bekostning.
«Kjærlighet på spekteret» kan vedlikeholde fordommer om at autistiske personer ikke knytter følelsesmessige relasjoner.