Det normale frafallet

Det er starten på ett nytt skoleår. Solen skinner og jeg skal være med på immatrikulering for de nye studentene ved Dronning Mauds Minne Høgskole i Trondheim. I Glassgården sitter det en hel bunke med ferske studenter som skal begynne på sin vei for å bli barnehagelærere. Mange sitter der spente. Noen har erfaring fra barnehage, noen kommer rett fra videregående og andre har kanskje valgt seg noe de ikke helt vet hva er. Taler holdes, underholdning nytes og det er på tide å dele alle studenten inn i sine respektive klasser. Det er 5 klasser som skal gå hovedmodell og 3 profilklasser, samme som da jeg begynte min utdanning. Min klasse endte opp på ca. 30 personer og jeg tenker at det sikkert er noe lignende i år, bare 2 år etter at jeg selv startet. 1A deles inn og ca. 40 navn blir ropt opp. «Oi, så stor klasse» tenker jeg. Det ender med at alle 8 1. klassene på DMMH årgang 2017/18 har en masse på 35-45 studenter hver.

Valget 2017 var skolestartens store snakkis. «Barnehagen er viktig arena for utdanning», «Vi må få flere kvalifiserte barnehagelærere inn i barnehagen», «Lærertittelen må heves i profesjonen» hører jeg under hver debatt som gjelder utdanning. Samtidig klarer jeg ikke å unngå å høre Odd Børretzen sin stemme fortelle meg om hans forhold til måker: «Skal ha, skal ha! Og resultatet blir at gørret detter i vannet og synker og ingen av dem får noe glede av griseriet». Jeg opplever samfunnet i Norge til å være tro til sine tradisjoner og være redde for drastiske endringer når det er både en frykt og uforutsigbarhet som fører med. Vi er et samfunn av et halvfullt glass hvor innholdet stadig blir mindre. Spesifikt tenker jeg på hele prosessen med å finne disse personene som skal inn i barnehagen med kompetanse. Selve rekrutteringen og opptaksperioden til barnehagelærerutdanningen.

Mange kommende barnehagelærere hører om hvordan skolene tar inn ekstra studenter på grunn av «normalt» frafall. Her hører jeg forelesere operere med frafallsprosent helt opp til 50 prosent etter første periode i praksis. I delrapport 1 til Følgegruppen for Barnehagelærerutdanningen, 2016 skrives det om frafall fra de 2 siste kullene til BLU. Der er det er en nasjonal frafallsprosent på 30 prosent etter 2. studieår. Det er også en økning ifra 21 prosent til 23 prosent frafall etter første studieår fra kullene 2014 og 2015.

Det er ikke bare DMMH som viser stort frafall men også større institusjoner som Høgskolen i Oslo og Akershus, tidligere Høgskolen i Bergen og tidligere Universitetet i Nordland. Hva sier dette om informasjonen til utdanningen de velger å gå. Hva sier det om hvilke vilkår det er for inntak? Forventer klassekontakten i 1A at til neste år så står de igjen med rundt 23 studenter? For meg er denne «overrekrutteringen» et åpent sår dekket med ett enkelt plaster. Vil det ikke være mer prestisje for en institusjon å si at de slipper inn de studentene som virkelig satser på området og fullfører studiet i stedet for å si at de hadde frafall på opptil 50% i år og sier de må satse mer på rekruttering, år etter år med samme resultater?

NOKUT skrev i sin rapport i 2015 om «Kjennetegn ved finsk lærerutdanning» at «Utover karakterer fra videregående … bruker finske lærerutdanninger både intervjuer og vurderinger av egnethet som opptakskriterier for å sikre motiverte lærere». Vi har et naboland med listen over ingredienser og beskrivelse av prosessen, men vi ser ikke ut til å være villige til å forsøke kokkeleringen fordi vi er redde for at suppen vil svi seg fast. Vi trenger en endring! Det må sørges for at etiske verdier også blir prioritert sammen med studentens intellekt i en opptaksprosess. Utgangspunktet for en bedre barnehage starter med en god barnehagelærerutdanning som prioriterer kvalitet på innhold, ikke kvantitet på studenter.