Bør NOKUT arrangere eksamen?

I starten av denne uken kom det fram både i Aftenposten og NRK at kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen vil ha nasjonale deleksamener i matematikk for lærerstudenter, sykepleiestudenter og ingeniørstudenter.

Statssekretær Bjørn Haugstad sier til NRK at det er hevet over enhver tvil at det settes for ulike karakterer fra høgskole til høgskole, og at forslaget skal hjelpe til å normalisere karaktergiviningen nasjonalt.

Dette er jeg skeptisk til på prinsipiell basis: Universiteter og høgskoler bør ha friheten til å utforme sine utdanninger på best mulig måte, ut fra at det er fagmiljøene i utdanningene som har best forutsetninger for å gjøre nettopp det.

Ved å ta retten til å lage eksamensoppgavene vekk fra institusjonene og gi dem til et nasjonalt organ (NOKUT), mister institusjonene kontrollen over innholdet og innretningen på sine utdanninger. Handlingsrommet for stadig å utvikle utdanningene blir trangere hvis man ikke kan utvikle vurderingsformene samtidig. Engasjementet mot forslaget bør være stort i hele UH-sektoren.

Når det gjelder lærerutdanning er dette en spesielt dårlig idé. I de andre utdanningene som nevnes handler det tross alt om matematikkunnskap som skal brukes til å løse oppgaver – det er matematikk med fasitsvar. Matematikkfaget i lærerutdanningen er imidlertid ikke det tradisjonelle matematikkfaget med fokus på regning og riktige svar, det er derimot snakk om lærerutdanningsfaget matematikk.

Dette innebærer at faget har et dobbelt siktemål: Studentene skal naturligvis lære matematikk, men de skal først og fremst lære å undervise matematikk (blant annet gjennom å lære matematikkdidaktikk). De to kompetansene går hånd i hånd. Matematikkdidaktikk er et felt hvor det foregår veldig mye forskning og utviklingsarbeid, og UH-sektoren er forpliktet til å bedrive utdanninger som bygger på det beste av forskning og utviklingsarbeid.

Men sentralgitte eksamensoppgaver vil rokke ved dette - tør jeg å undervise mine studenter i de nyeste resultatene fra de siste konferansene, hvis jeg vet at disse resultatene enda ikke har nådd de som lager eksamensoppgavene? Er det ikke da tryggere å undervise ut fra de mer tradisjonelle teoriene? Nasjonale eksamensoppgaver vil kunne virke konserverende på faginnholdet i lærerutdanningene.

Det er heller ikke noen ulempe i seg selv at utdanningene varierer fra sted til sted. I Stavanger er matematikkmiljøet veldig opptatt av det som kalles «Mathematical Knowledge for Teaching», og de samarbeider tett med Michiganmiljøet i USA. Skal utdanningene utnytte forskningskompetansen til fagpersonalet, er det ikke urimelig at Universitetet i Stavanger legger mer vekt på dette aspektet i sin lærerutdanning.

Høgskolen i Oslo og Akershus har på sin side mål av seg til å legge vekt på det flerkulturelle i sine lærerutdanninger i enda større grad enn nasjonale retningslinjer påbyr. Høgskolen i Bergen har tradisjonelt hatt et fagmiljø med sterk kompetanse på den matematiske læringssamtalen, og utdanningene nyter godt av denne kompetansen. Nasjonale eksamener vil redusere rommet for lokale tilpasninger. (Fra Samisk Høgskole hører jeg at spenningen er stor om hvordan samiske forhold vil bli ivaretatt i den nasjonale eksamenen.)

Men det kan også være grunn til å frykte at Røe Isaksen tenker spesielt på det rent matematikkfaglige, og tenker at akkurat den delen av lærerutdanningsfaget egner seg godt til felles tester. Det er tross alt forholdsvis stabilt hva elevene skal lære i grunnskolen, og dermed hva lærerne bør kunne. Men også her pågår det forskning som belyser hvilke typer matematikkunnskaper som er spesielt viktig for matematikklærere, så også her kan konservering være uheldig.

I tillegg viser erfaringen at det som testes på nasjonale prøver lett vil få et hovedfokus. Å innføre nasjonale eksamener som handler om ren matematikkunnskap vil gjøre at det rent matematikkfaglige får forrang foran den didaktiske kunnskapen. Det er dessuten høyst tvilsomt om det å teste den «rene» matematikkunnskapen for seg og didaktikken for seg er lurt - de fleste institusjonene har utviklet eksamensformer hvor disse testes i sammenheng, fordi det er lite meningsfylt å kunne didaktikken uten å kunne matematikken og omvendt.

Disse eksamensformene er heller ikke nødvendigvis skriftlige, for det er ikke gitt at skriftlige eksamener er den beste måten å teste lærerkompetanse på. Å skille ut deler av pensum i en nasjonal, skriftlig eksamen vil forstyrre det arbeidet som her er gjort.

Jeg orker ikke gå inn på alle de praktiske utfordringene med forslaget – at de ulike institusjonene har matematikkfaget plassert ulikt i utdanningene mens en felles eksamen formodentlig må foregå samtidig overalt, med de ringvirkningene det vil kunne få for resten av strukturen i utdanningene.

Ideen om nasjonale deleksamener har alvorlige svakheter, og det er snodig å innføre dette uten å ha drøftet det grundig med sektoren først. Målet om en mer samordnet karaktersetting kan man nå på andre måter. Økt bruk av ekstern sensor, oppgavekonsulenter og tilsynssensorer vil kunne gjøre sitt til at karaktersettingen blir liknende på de ulike institusjonene.

Konferanser og andre møtesteder for å drøfte vurderingskriterier – slik som konferansen Universitets- og Høgskolerådet (UHR) arrangerte i Trondheim denne uken (og som jeg deltok på) – er et annet godt virkemiddel som kan gi grunnlag for nasjonale retningslinjer for karaktersetting. En nasjonal database for eksamensoppgaver gitt i høyere utdanning – med eksamensresultater – kan gi økt åpenhet og mer diskusjon om eksamensordningene. Å frata institusjonene deler av ansvaret for å lage eksamenene i egne utdanninger – vil på sin side forstyrre mer enn det vil hjelpe.