Ikke en dag uten Khrono

Khrono fyller 5 år. Til tross for den unge alder kan vi ikke se for oss hverdagen uten avisa vår!

Ja, for den er fortsatt «vår» selv om den har slått seg stort opp og blitt en dominerende og prisbelønt nisjeavis for universitets- og høgskolesektoren i Norge. Khrono har satt OsloMet på kartet.

Hvorfor har denne femåringen fått slik en plass i våre hjerter? Og hva betyr den for oss og sektoren?

Det hele startet da informasjonsbladet «HiO-Nytt» gikk fra gratisutdeling på papir til digitalt format og nettspredning. Daværende informasjonsdirektør Tore Hoel brukte selvlært PHP-programmering til å skru sammen en kommentarfunksjon åpen for alle. Dette førte med seg en uendelig rekke gratulasjoner, men også friske fraspark. Det siste falt ikke alltid i like god jord hos ledelsen.

Etter noen år, og etter fusjonen til HiOA (Høgskolen i Oslo og Akershus), ble det å stenge kommentarspalta ett av flere forsøk på å strigle organisasjon, disiplinere de ansatte og «bygge omdømme». For hva kunne man ikke tenke om oss i departementet?

Framstøtet for å avvikle den frie kommentar skapte ramaskrik: «Har du hørt? Har du hørt? De vil stenge den åpne diskusjonen!». I jubileumsåret ser vi klarere at dette var en liten, men ikke uviktig del av en stor strid med mange fasetter.

Vi snakker om ekkokamrene på Facebook, storpolitikkens fake news, det overraskende behovet for å forsvare vitenskapelighet og en medievant, men svært så forurettet justisminister her hjemme.

For å gjøre en lang historie kort: HiOAs styre landet prinsipielt viktig og riktig på å bytte ut den løselige kommentarspalten med egen avis som fikk redaktør og redaktørplakat. Ære være dem for det.

Og hvilken redaktør! Tove Lie viste seg som en uredd og prinsippfast redaktør. Med på lasset flyttet journalist og produsent Eva Tønnessen med god digital bakgrunn. Khrono ble kroneksempel på en god løsning for nettbaserte aviser, som bare blir bedre teknisk sett.

Det må dog nevnes at det etter den siste omleggingen tok vinter og vår før vi igjen fikk oversikt over pågående diskusjoner. Vi savner fortsatt muligheten til å se antall innlegg per sak.

Riktig policy, riktige folk og fornemmelsen for sak har skapt dette ytringsrommet. Det er blitt et fruktbart samspill mellom redaksjon og kolleger i hele landet. Vi fikk opp øynene for Khronos nasjonale betydning da kolleger på Vestlandet fortalte at de leste Khrono for å følge med på om de skulle fusjoneres.

Ledelsen i universitets- og høgskolesektoren er på banen, politiske myndigheter, departement, NOKUT og forskningssentrene melder seg på. Ikke minst, og meget gledelig, er at også de mest politisk aktive studentene, og mange andre, deltar. Det gir mulighet til å treffes og utfordres på kryss og tvers av etablerte institusjonelle konstruksjoner. Det bidrar til at vi får større tilgang til kunnskap og perspektiver som kan gi oss bedre løsninger i mange saker.

Khrono har fra første stund fulgt en klar utviklingslinje fra fokus på det lokale til det nasjonale, og er også i ferd med å ta et mer internasjonalt blikk på utdanningssektoren. Avisen kan nok sies å være noe glad i konfliktorienterte vinklinger, men dyrker også den nøkterne reportasje og gladsakene, en NonStop av kulører og innfall.

Den fungerte som journalistisk sentral for utviklingen av #metoo-kampanjen i Norge der redaktør Tove Lie tro til og tok en for laget. Khrono ble innklaget til Pressens Faglige Utvalg, men konklusjonen ble at avisen ikke hadde brutt god presseskikk.

Om dette er tabloid so be it. Avisen setter dagsorden.

Et åpent rom for det kritiske blikk på egen virksomhet kan være krevende. En understrøm i Khrono-land er denne diskusjonen: Hvor mye skal det koste for ledelsen som allerede har hendene fulle når de får nok en vanskelig sak på nakken og kaffen i halsen av Khrono.no? Hvor mye skal det koste kritikeren? Skal ledere – ustraffet – kunne engasjere seg i meningsdressur på indre linjer? Det forekommer fortsatt.

Vi tror Listhaug-saken har vært en øyeåpner i alt dette. Ja, det er og skal være ytringsfrihet her. Nei, den er ikke kostnadsfri. Du må tåle å bli motsagt. Antydningens kunst om at noen er undertrykt og noen er redde for å uttrykke meningene sine er en uting. Være med på leken – tåle steken!

I starten var det uvant og skummelt når Khrono dekket og endog liveblogget styre- og fakultetsstyremøter. Ikke minst når det Khrono siterte oss på ikke liknet så veldig på det vi selv mente å ha sagt. Bortsett fra det ble det fort en holdning om at hvis det du skal til å si ikke tåler å stå på trykk i Khrono, da er det kanskje like greit å ikke si det i det hele tatt. Offentlighetens lys kan faktisk heve kvaliteten på det som blir sagt og gjort.

Vi vil her gjerne få takke for Khronos tilstedeværelse som har tvunget oss til å bli skolert i medias tenkemåte og kultur. Tove Lie er en myndig og vennlig «avis-mor». Vi som har våget oss frampå kunne ikke fått en bedre medietrening. Det er morsomt og opplysende å teste grenser i det digitale mediet.

Noen av oss har tatt deltakerrollen på stort alvor. Med våre til sammen mer enn 2.500 diskusjonsinnlegg over 5 år (mer enn ett innlegg per dag, inkludert søn-, og hellig- og feriedager) er vi tre desidert blant synserne. Det har også vært meningen.

Heldigvis er det nå stadig nye navn å se i spaltene. Det er mange som bidrar med kronikker, debattinnlegg og i intervjuer. Vi trenger mer av det. En tilbakevendende frustrasjon for en ivrig redaksjon er å høre om mangt og samtidig at dette må dere ikke skrive om.

Vi ønsker Khrono og hele redaksjonen, inklusive studentredaksjonen, hjertelig til lykke med femårsdagen og håper det blir mange jubileer, priser og annet framover basert på en utmerket, utfordrende journalistikk.​