Klima Foto: Hilde Kristin Strand
Klima Foto: Hilde Kristin Strand

Stø kurs, men hvor?

Professor Tor Eldevik ved Universitetet i Bergen stiller spørsmål ved om UiBs avis På Høyden har dekning for sakens vinkling og “relativt ekstreme personfokus” på den seilende professor Jan Martin Nordbotten.

Publisert   Sist oppdatert

På Høyden har den siste tiden viet «den seilende professor» Jan Martin Nordbotten stor oppmerksomhet. Foreløpig siste kapittel er en utveksling av debattinnlegg mellom Nordbotten og redaktør Dag Hellesund (18.–19. mai). Nordbotten kritiserer På Høydens fokus på hans fysiske fravær fra Universitetet i Bergen, og tilbyr samtidig sin visjon for en universitetsavis.

Redaktøren synes å avvise både kritikk og visjon kategorisk. Jeg håper Nordbottens innlegg har forårsaket mer refleksjon i redaksjonen enn det Hellesunds svar tyder på.

Vem kan segla förutan vind? La meg ta det generelle først. «Nye» På Høyden med sin uavhengige redaksjon har vært en berikelse for UiB og er blitt et fast referansepunkt, i hvert fall i mitt akademiske nærmiljø. På dårlige dager kan likevel også jeg ta meg i å undres over hvorvidt På Høyden løfter fram det som faktisk er vesentlig i sin dekning av universitetssektoren generelt og UiB spesielt (som kan begrense seg til et par-tre oppslag hver dag, inkl. saker fra andre universitetsaviser) .

Det forekommer rene billedreportasjer fra prisutdelinger («På Høyden-redaktør Dag Hellesund saman med Kristine Petersen. Begge har for anledninga ikledd seg bunad frå Nordhordland»), timevis med live-streaming av UiB styremøter (en dypere redaksjonell behandling av sakene til behandling, deres forberedelse, og vedtakenes oppfølging hadde vært å foretrekke), og bokstavelig talt ikke-saker som at UiBs rektor ikke har søkt stillingen som administrerende direktør av forskningsrådet.

Jeg støtter Nordbotten i at mer journalistisk stoff om forskning ved UiB ville vært en god ting ­– gjerne med kritisk vinkling. Jeg kan ikke skjønne annet enn et Hellesund grunnstøter både retorisk og journalistisk når han henviser til UiBs kommunikasjonsavdeling for dette. Ta det heller konstruktivt. En dypere innsikt i vår forskning er å gå til kjernen av hvordan vi forvalter vår kunnskap og ressurser på vegne av fellesskapet.

Både seilende professorer og mer landfaste journalister kan tidvis ha behov for å justere kursen. Og gjerne før vi alle strander i Misery Harbour – med
stemplingsur.

Tor Eldevik
Professor. Geofysisk institutt, Universitetet i Bergen

Vem kan ro utan åror? I en slik sammenheng er det derfor gledelig at På Høyden har bedrevet undersøkende journalistikk de siste ukene. Jeg er likevel ikke i stand til å ha en klar formening om Nordbottens seilas basert på det som til nå er kommet fram. Jeg stiller meg spesielt undrende til Hellesunds konklusjon «På Høyden har ikkje hevda at Nordbotten har gjort ein dårleg jobb det siste året» (19. mai).

Kom’an igjen! Overskriftene i saken mer enn antyder en dårlig jobb, for ikke å si akademisk sjørøveri: «Professor drog på jordomsegling med full løn» (11. mai); «Kasta ut frå elite-program>> (11. mai); «— Tenk på signaleffekten» (11. mai); «På juss underviser dekanen» (13. mai); «— Dette handlar ikkje om akademisk fridom» (13. mai).

Her er noen spørsmål jeg har stilt meg i møte med disse overskriftene:

Har Nordbotten faktisk skulket jobben? Er han bokstavelig talt «kasta ut frå eliteprogram»? Eller er det slik at Nordbotten sa fra seg muligheten til å gå inn på en forlengelse av avtalen med VISTA? Og hva er den faktiske «signaleffekten»? Er det i kjølvannet av denne saken et krav om spesialbehandling fra stadig flere ansatte? Er det å forvente at ansatte fritatt for undervisning likevel foreleser?

Misery Harbour. Den siste overskriften, som avviser akademisk frihet, synes i hvert fall å være et arbeidsuhell. Den juridiske ekspertisen ved professorene Bernt og Giertsen fremmer da vitterlig generelt det motsatte syn, jmf. Bernts uttalelse «Er du i ein situasjon der du er fristilt frå undervisning og administrative plikter, er det vanleg å oppfatte at du då har fridomen til å fysisk vere der du sjølv ønskjer».

Hvis det hele koker ned til at Nordbotten har gjort sin jobb (og vel så det), men at han med fordel kunne ha vært mer på kontoret, kan jeg per i dag ikke se at På Høyden har rimelig dekning for sakens vinkling og relativt ekstreme personfokus.

Igjen, ta det konstruktivt. Både seilende professorer og mer landfaste journalister kan tidvis ha behov for å justere kursen. Og gjerne før vi alle strander i Misery Harbour – med stemplingsur.

Innlegget er først publisert i På Høyden.