Årlig tilsig og tørre tall

I et oppslag i Khrono fra 24. april, om antall søkere til høyere utdanning, heter det:

«Antall kvalifiserte søkere uten studieplass har også økt de siste årene. I 2008 var det 5028 slike søkere. Ti år senere etter alle runder med opptak i 2017 viser tall fra Samordna opptak at tallet på kvalifiserte søkere uten plass var 18.602.»

Disse tallene må sees i relasjon til et svært viktig tall som ikke nevnes i artikkelen, nemlig det jeg i mine skriverier om søkning til lærerutdanning har kalt 'det årlige tilsiget'.

Dette er av størrelsesorden 30.000, ca halve årskullet, det antall som årlig tar studieforberedende retninger på videregående. Dette tilsiget skriver seg ikke fra ett enkelt årskull. Det enkelte årskull sprer sine søknader over flere år, men det gjør også de omkringliggende årskullene, slik at et gitt år er tilsiget på snaue 30.000 (de aller svakeste søker ikke; noen reiser til utlandet, men det kommer også utlendinger hit).

Når vi da får så høye søkertall som snaue 150.000 (= 5x30000), betyr det først og fremst at folk søker flere ganger (5?) for å sette sammen den utdanning de ønsker. I vår - riktignok noe over-utdannede - familie tror jeg 3 av oss 4 ville ha måttet søke 3-4 ganger hver, for å bli det vi har blitt; bare 1 ville klart seg med å søke 1 gang. Men for å si det som det er, vi er ganske skoleflinke, og kom inn på det vi ville; atskillige andre søker nok et par ganger på noe de ikke kommer inn på, derfor blir faktoren nær 5.

Tallet på 18.600 gjenspeiler derfor ikke personer som ikke kommer inn på noen form for høyere utdanning. For en stor del tror jeg det gjenspeiler folk som har noe høyere utdanning, som ikke får utvidet / supplert det de har med det de ønsker. Men nye søkere, altså søkere fra årets kull, som f eks bare har søkt lærerutdanninger og ikke klarer å få 4 i matte til eksamen, kommer også i denne gruppen. Sett på en annen måte: Hvis vi hvert år de siste 10 årene hadde hatt 5000-18.000 personer som ikke hadde kommet inn på noen form for høyere utdanning, ville vi hatt ca 120.000 (i snitt ca 12.000 i 10 år) søkere i kø.

Det har vi ikke, fordi de som ikke kommer inn, søker noe annet neste år, som de kommer inn på. Likevel: når den gruppen som står uten tilbud, er blitt mer enn tredoblet, tyder det på at det trengs noen flere studieplasser. Spørsmålet om flere studieplasser må imidlertid avstemmes mot det faktum at vi har nesten dobbelt så mange studieplasser (57.000) som det årlige tilsiget (30.000). Når det likevel ikke er slik at mange plasser blir stående tomme, er det fordi mange av studieplassene er i korte ettårige tilbud, som man kombinerer for å få en bachelor eller liknende, eller tar i tillegg til en bachelor, eller man nøyer seg med å ta ett eller to slike tilbud, og ender, ikke som halvstudert, men entredel- eller totredelstudert røver ... . Det er svært få som tar to fulle utdanninger.

Og som kjent blir det stående tomme plasser på lærerutdanningene. Her tror jeg 4-kravet i matte ble innført fordi man trodde man hadde ca 150.000 søkere å ta av hvert år. I dette perspektiv er forståelsen av det begrensede årlige tilsiget viktig – den ressursen man har til disposisjon for å fylle studieplasser, er egentlig bare på 30.000. Og når under halvparten av disse får 4 eller bedre i matte, og mange av disse søker de mest prestisjefylte studiene, er det ikke rart at 4-kravet har vist seg ikke å være bærekraftig.​