frustrerte stipendiater

Jobbet i helsevesenet under krisen. Vet ikke om hun får forlenget ansettelsen.

Stipendiater ved flere universiteter opplever stor frustrasjon. Løftene om enkel og betalt forlengelse grunnet koronaforsinkelser blir ikke innfridd.

Hilde Fiva Buzungu er stipendiat og representant for de midlertidige i OsloMet-styret. Hun forteller om store utfordringer for stipendiater som søker om betalt forlengelse.
Hilde Fiva Buzungu er stipendiat og representant for de midlertidige i OsloMet-styret. Hun forteller om store utfordringer for stipendiater som søker om betalt forlengelse.
Publisert Oppdatert

Hilde Fiva Buzungu og Ida Bring Løberg er begge stipendiater på OsloMet. Buzungu er stipendiat sosialt arbeid og sosialpolitikk på Institutt for sosialfag. Løberg er stipendiat på Arbeidsforskningsinstituttet (Afi).

På lik linje med stipendiater flere andre steder i landet, blant annet på Universitetet i Bergen, opplever de frustrasjon i etterkant av løftene om at alle stipendiater skal få forlengelse grunnet forsinkelser som skyldes koronapandemien.

Les også: Venter på at stipendiat-løfter skal innfris

I et brev 8. april poengterte Kunnskapsdepartementet at institusjonene har mulighet til å gi forlengelse, men at institusjonene i utgangspunktet må betale regningen selv. I et nytt brev av 15. juni poengterer departementet at dette også skal gjelde postdoktorer, og de ber også om at universiteter og høgskoler gjør sitt ytterste for å hjelpe stipendiater og postdoktorer til minst mulig utsettelse og forsinkelse.

Les også: Postdoktorer skal også få forlenget ansettelse

Fikk først forlengelse - så ble det trukket

Buzungu er for andre år på rad valgt til de midlertidiges representant i OsloMet- styret også. Onsdag diskuterte styret ved OsloMet situasjonen rundt koronapandemien og evalueringen av konsekvenser og Buzungu tok opp situasjonen for stipendiatene.

Når Khrono tar kontakt med henne i etterkant av møtet og ber henne utdype sin frustrasjon forteller hun:

— Jeg fikk først forlengelse, grunnet ulønnet permisjon til arbeid i helsetjenesten, og grunnet at jeg var hjemme med små barn mens skolene var stengt. To uker etter at jeg hadde fått forlengelse og ny arbeidskontrakt om forlengelsen, fikk jeg brev om at forlengelsen var trukket tilbake igjen og søknaden min skulle behandles på nytt, forteller hun.

Khrono har også sett begge brevene.

Stipendiat på osloMet, Ida Bring Løberg.
Stipendiat på osloMet, Ida Bring Løberg.

— Er økonomi viktigere enn reelle behov?

Ida Bring Løberg er stipendiat på OsloMet og trekker fram at kompensasjonsløsningen ikke er optimal.

— Jeg mener at OsloMet burde ha kartlagt stipendiatenes situasjon bedre og involvert oss i utformingen av retningslinjer/løsninger. På OsloMet legges det til grunn at storparten av stipendiatene ikke har behov for forlengelse. Denne oppfatningen samsvarer imidlertid ikke med vår erfaring. Det virker kort oppsummert som om økonomi er viktigere enn reelle behov i denne prosessen, understreker Løberg i en epost til Khrono.

— Hva mangler?

— Retningslinjene for forlengelse er vage og gjelder for kandidater som står i fare for å ikke levere. Det som imidlertid mangler er en kompensasjonsordning for tapt arbeidstid. Jeg tolker denne mangelen som at vi enten må jobbe inn den tapte tiden eller leve i uvisshet om hvorvidt vi får innvilget en forlengelse, forklarer Løberg og fortsetter:

— Mange stipendiater er ikke sikre på om de kvalifiserer for forlengelse, når de kan søke om den eller hvordan man kan dokumentere tapt arbeidstid - hvordan dokumenteres for eksempel nedsatt produksjon på grunn av bråkete hjemmekontor, utilgjengelige veiledere, og så videre?

Hun har også flere spørsmål på lager: Tolkes retningslinjene likt på tvers av OsloMet? Og vil ulik økonomi være utslagsgivende?

— Vi arbeider med store prosjekter innenfor en begrenset tidsramme. Det virker derfor urimelig å skyve en slik kostnad, det vil si tapt arbeidstid og uforutsigbarhet, over på oss, skriver Løberg, som mener at en måneds flatt tillegg for alle stipendiater er etter hennes mening ville være rettferdig.

Jobbet for avhjelpe helsevesenet i koronooppblomstring

Buzungu forteller at hun i starten av koronapandemien, før hele Norge stengte ned, fikk ulønnet permisjon for å avhjelpe en akutt situasjon ved Oslo universitetssykehus under oppblomstringen av koronapandemien i Oslo.

— Jeg har i tillegg to barn under 12 år, som plutselig begge skulle være hjemme hele tiden. Fram til skolen igjen åpnet har det ikke vært mulig å få jobbet veldig mye for meg, forteller Buzungu.

Det er altså ekstrainnsats i helsevesenet knyttet til koronasitusjonen samt ansvar for små barn som har gitt utfordringene Buzungu har hatt denne våren.

Og hun var glad ta OsloMet innfridde hennes søknad om to måneders betalt forlengelse.

Opprinnelig skulle hun levere 10. desember, nå ble datoen 10. februar. Men den gang ei. To uker etter kom brevet. Der heter det blant annet:

«Ved en inkurie har vi sendt deg ny arbeidsavtale om forlengelse. For å sikre likebehandling av alle stipendiater så skal alle søknader behandles samtidig. Vi ber derfor om at du ser bort fra avtalen du har fått. Vi kommer tilbake med et nytt brev når vi får full oversikt. Det er ikke sikkert at ny vurdering vil gi endret resultat, men vi beklager at vi må vurdere søknaden din på nytt. Vi vil gi deg beskjed så raskt som mulig når ny vurdering er gjort. Igjen så beklager vi så mye det inntrufne og den usikkerheten det medfører. »

Ikke mer informasjon

Buzungu forteller at brevet om at hennes forlengelse var trukket, dukket opp i hennes Digipost-postkasse. Hun har ikke fått noe mer informasjon fra OsloMet verken muntlig eller skriftlig om hva som har skjedd eller hva som vil skje videre.

— Det er så mange uklarheter. De skriver at alle søknader skal behandles samtidig, men det finnes ingen søknadsfrist. Det finnes heller ingen retningslinjer for hvordan søknadene skal utformes. Jeg tror mange er svært usikre på hva som skal til, og derfor vegrer seg for å henvende seg. Andre tror at når den vanlige rapportering om fravær blir godkjent, så er det også aksept for betalt forlengelse, men slik er det jo ikke, sier hun.

Hun legger til som Løberg at alle stipendiater burde fått automatisk betalt forlengelse med en måned som et utgangspunkt.

— Situasjonen slik den nå er har nesten skapt mer stress og frustrasjon, enn det koronapandemien i seg selv har gjort. Jeg prøvde som nevnt å ta opp saken med styret men fikk ikke så mye respons der. Jeg håper likevel rektor Curt Rice og viserektor Per Martin Norheim-Martinsen fikk med seg innspillene, og at de kommer tilbake med gode løsninger for oss. Det er ennå ikke for sent, sier stipendiaten.

— Hvorfor skjer dette?

— Jeg tror det er fordi det er de enkelte enheter som skal betale regningen. Det er ganske urimelig vil jeg tenke. Det er forskjell blant stipendiater og deres hjemmesituasjon, og noen institutter kan ha mange stipendiater med små barn, andre institutter har færre. Da vil dette kravet om at enhetene selv skal betale ramme veldig skjevt. Det er ikke rimelig, vil jeg mene, sier Buzungu.

— Skal behandles fortløpende

Per Martin Norheim-Martinsen er viserektor for forskning og utvikling på OsloMet. Han forteller at de har full forståelse for at stipendiater som sitter i en uavklart situasjon opplever frustrasjon.

— Våre retningslinjer innebærer at alle må søke på individuelt grunnlag og at disse søknadene skal behandles fortløpende.

— Så når en stipendiat får trukket tilbake en forlengelse med beskjed om at søknadene skal behandles samtidig så er det ikke i tråd med retningslinjene?

— Nå kjenner ikke jeg denne konkrete saken, men retningslinjene er som jeg sa at de skal behandles fortløpende og at man skal prioritere de som skal levere i 2020, sier Norheim-Martinsen til Khrono.

Viserektoren presiserer også at stipendiatene må dokumentere reell forsinkelse, og at dette skyldes koronarelaterte forhold, så som manglende tilgang til laboratorier, omsorg for små barn mens skoler og barnehager var stengt, med videre.

— Er det økonomiske som gjør at ting tar tid? Nemlig at dere kanskje må betale hele regningen selv?

— Vi har jo fått ytterst få signaler selv fra departementet. Vi hadde ønsket oss nasjonale retningslinjer her, og løfter om kompensasjon for de ekstrautgifter vi nå pådrar oss. Situasjonen skaper usikkerhet for oss også, og et mulig stort økonomisk etterslep og det er ikke noen heldig situasjon, trekker Norheim-Martinsen fram.

Powered by Labrador CMS