Jeg har en vond drøm

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Fimbulvåren 2020; vårt samfunns helse ble gradvis svekket av et fremmedgjørende, skremmende fenomen: «korona». 12.03. ble Norge i praksis stengt ned. Uhjemlige, tekniske ord som ‘pandemi’, ‘smittevern’ og ‘R-tall’ infiserte gradvis våre daglige tanker og vokabular. Koronastress medførte at vår tids selvtilfredse «ånd» ble forstyrret i sin slumrende nytelse, og skremt måtte tumle ut i grålysningens tåke.

Den 27.03.20 kunne vi lese en kronikk fra Jon Elster i Aftenposten, under tittelen «Når sterke følelser er tilstede, er det også et sterkt behov for å handle». Spørsmålene i hans kronikk påkaller stadig tenkning hos meg, og særlig et kan virke urovekkende og kanskje uvelkomment nihilistisk: Skal vi i det hele ta denne «koronakrisen» på alvor? I så fall hvorfor – og hva består egentlig krisen i?

Først en terminologisk kommentar: Å «handle» leser jeg som politikeres tendens til å demonstrere handlekraft via iverksettelse av offentlige strategier basert på vitenskapelig informasjon. «Sterkt behov» kan indikere risiko og fare for overilte beslutninger og tunnelsyn.

Politikk «i» det moderne innebærer taus tillit til statistiske framskrivninger, vitenskapelige prognoser og objektiv medisinsk viten, som basis for den mest rettferdige fordeling av goder i samfunnet. Men koronaen har så å si implodert krystallkulen, og beslutningstagerne befinner seg i en særlig grad av usikkerhet, skriver Elster. I en krise blir samfunnets avhengighet av vitenskapene aksentuert. Når behovet for styringsinformasjon blir svært sterkt, kan det stiftes overtro på de «harde» vitenskapenes forklaringskraft. Man trenger noe helt sikkert, nemlig udiskutable distribusjonsnormer. «Det bare er sånn!»

I en slik situasjon blir demokratiske normer satt under forsterket press, og myndighetene har utredet muligheten for å innføre portforbud, unntakstilstand i fredstid. Dette er i sannhet allerede en samfunnskrise, og jeg er redd det kommer til å bli verre. Først med hensyn til helse- og kulturpolitikk, så i akademia. Økte krav til «relevans» har allerede blitt utbasunert.

Jeg er redd det vi nå ser bare er en overture til noe langt mer alvorlig, og at samfunnshelsen kan komme til å forverre seg ytterligere. Mutasjonene truer. Vaksineringen ser ut til å svikte.

Pandemien viser at våre politiske og akademiske institusjoner ikke var godt nok rustet for de nye, store utfordringene. Gårsdagens husholdsregler ga ikke lenger god nok fortrolighet. Graden av erfart anomali ble konstant intensivert, med det til resultat at stadig flere har blitt skeptisk til begrunnelser for smitteverntiltak, og enkelte hevder at «eliten» regjerer med skjult, økonomisk agenda. Fra dyp skepsis oppstår det lett konspiratoriske forestillinger og forakt for både politiske og akademiske miljø. Stigen må ned.

Elster spurte om vi skulle bry oss om koronakrisen i det hele. Spørsmålet må oppfattes delvis retorisk. Han stiller derfor også spørsmålet på en litt annen måte; hva er egentlig verdien av et liv? I sin utredning om smitteverntiltakene ved covid-19, beregner Helsedirektoratet at det fremtidige inntektstapet ved moderate til sterke tiltak i to måneder sic!), vil beløpe seg til minst 200 milliarder kroner i inneværende budsjettperiode, med en økning på omtrent 57 mrd. per måned så lenge krisen vedvarer. Antallet arbeidsledige vil øke dramatisk, befolkningen vil utvikle mer sykdom, både fysisk og psykisk. Isolasjon og aleneværen øker fare for suicid. Vi får en snøball-effekt.

(les videre under AnnonseN)

Bli varslet om
debatt og nyheter
Last ned Khrono-appen og få varsel om de viktigste debattinnleggene og de viktigste nyhetssakene.
-

Direktoratet spør: Hvor stor er egentlig betalingsviljen dersom pandemien forverres? Eller kanskje heller – hvor store kostnader tåler egentlig samfunnet vårt, før normene for velferdspolitikk må endres ganske drastisk? Frem til nå, har jo mottoet vært mennesker, ikke milliarder. Men hva når krybben begynner å tømmes?

Godt gjemt, helt bakerst i sin samfunnsøkonomiske vurdering av smitteverntiltak mot covid-19, åpner Helsedirektoratet for å la verdien i «statistisk beregnet liv» (VSL) i et QALY-regnskap råde (HD, 07.04.20, kap. 8.5, s. 87). I så fall burde jo min yngre bror vaksineres før min bestemor, og kanskje jeg før min mor? Til syvende og sist kan altså helsepolitiske prioriteringer og graden av smitteverntiltak funderes på vurdering av samfunnsmedlemmers produktive validitet. Nietzsche lå våken om nettene med sine tanker om teknokratiets barbari.

Jeg er redd for at Nietzsche og Elster skal få rett.

Redd for at politikernes sterke behov for å handle, skal få dem til å mene at vage scenarier ikke gir dem nok handlekraft. Jeg er redd for at de kommer til å påtvinge samfunnet mye kraftigere styringsmekanismer.

Kort sagt: Jeg har mareritt om Ayn Rand på rød løper på vei inn til objektivismefest i Stortinget.

Er det så bare en vond drøm jeg har? Kanskje, kanskje ikke. Men jeg er redd vi kommer til å se en situasjon hvor godene blir enda skjevere fordelt, og at myndighetene kommer til å etablere enda strengere styring på kvasi-empirisk grunnlag. Jeg er redd for at det som ikke kan veies og måles blir å regne som luksus for de få. Jeg er redd for at kunst og kultur, dans og maling, poesi og drømmefangeri blir ansett som syndefulle laster.

Jeg er redd for at universitetene ytterligere skal måtte nedprioritere antatt unyttige fag som filosofi, litteratur og kunst, at middelalderkunnskap og latin skal ebbe helt ut. At historie skal bli fiksjon. At det skal oppstå et skolastisk vakuum som vil tilsuge seg nasjonalistisk ønsketenkning og alskens dogmatiske narrativ.

Så ja, jeg tror vi skal ta koronakrisen på alvor. Jeg tror Elster ville advare oss om at den egentlige «krisen» i koronakrisen – selvfølgelig bortsett at vi blir syke og dør – er at vår naturlige følelse av ontologisk usikkerhet vil mutere til fryktsom egoisme, og at vi dermed vil pådra oss kollektiv, varig isolasjonsskade.