En fortelling om moral

Film. Den tyske filmen «Kapteinen» utspiller seg under krigen. Men den handler ikke nødvendigvis om krig.

Publisert

Scenen for «Kapteinen» er Tyskland i begynnelsen av april 1945. Hitler har tapt krigen, men ennå ikke gitt opp. På dette tidspunktet befinner han seg i bunkeren i Berlin, rådvill og desperat. Russiske og allierte styrker er i ferd med å innta Tyskland. Mange tyske byer er bombet sønder og sammen. Det hersker kaos, og verken militære eller sivile har oversikt over situasjonen.

Fakta

Kapteinen

Norgespremiere: 09.11.2018

Originaltittel: Der Hauptmann

Sjanger: Drama, Spenning, Krigsfilm

Skuespillere: Max Hubacher, Milan Peschel, Frederick Lau, Bernd Hölscher, Waldemar Kobus

Manus og regi: Robert Schwentke

Produsent: Frieder Schlaich

Foto: Florian Ballhaus

Musikk: Martin Todsharow

Nasjonalitet: Tyskland

Språk: Tysk

Lengde: 1 t. 59 min.

Aldersgrense: 15 år

Dette er historien om en ung menig tysk soldat som plutselig befinner seg alene. Herold har desertert fra troppen sin. Et skilt meddeler at plyndrere på jakt etter mat straffes med døden. Møkkete og sulten er han på flukt fra soldater som forsøker å ta livet av ham. Men han slipper unna, og finner etterhvert et forlatt militært kjøretøy med en full utstyrt kapteinsuniform i baksetet.

Det hele utvikler seg i en utrolig hendelsesrekke. Og enda mer utrolig blir den egentlig når vi vet at filmen bygger på virkelige hendelser.
Jan Storø
Filmanmelder i Khrono og dosent på OsloMet

Den unge soldaten ikler seg uniformen, og med det også en ny tilværelse, skal det vise seg. Flere andre soldater slutter seg til ham, i den tro at han faktisk er kaptein. Løgnen viser seg å fungere. Uniformen, og den muligheten den gir Herold til å spille på medsoldatenes frykt for autoritetene, fører den lille gruppa inn i noen utrolige situasjoner.

Den falske kapteinen må lyve mer aktivt og åpenlyst når han kommer i nye og utfordrende situasjoner. Han påberoper seg å være på oppdrag fra Føreren personlig. Dermed blir også offiserer han møter satt ut av spill. Ingen tør å sette et reelt spørsmålstegn ved kapteinens forklaring om sitt oppdrag, selv om et par av dem tviler. Hans dekkhistorie aksepteres.

Etter hvert blir han tatt med til en konsentrasjonsleir for tyske fanger - desertører og andre som er på kant med den tyske hæren. Kommandanten venter bare på ordre om å henrette fanger, og den falske kapteinen må inn i rollen som beslutningstaker. Den eneste «feilen» han kan begå er å være myk og ubesluttsom.

Det hele utvikler seg i en utrolig hendelsesrekke. Og enda mer utrolig blir den egentlig når vi vet at filmen bygger på virkelige hendelser.

Regissør Robert Schwentke har laget en annerledes film om krig. Eller kanskje det ikke egentlig er en film om krig, men om menneskers moral. April 1945 i Tyskland utgjør selvfølgelig en helt spesiell kontekst for en fortelling. Men denne fortellingen kan også sees som en kommentar til hvor langt vi mennesker er villig til å gå i en gitt situasjon der de vanlige sosiale normene er satt ut av spill. Slik sett er «Kapteinen» en urovekkende film.

Schwentke har valgt å fotografere i svart-hvitt, og det føles som det eneste rette valget. Bildene er av høy kvalitet, og tvinger oss til å gå tett inn på de menneskene vi møter. Men også naturen i det vårlige landskapet spiller med. Her er lite håp, og desto mer fortvilelse. Det er i dette visuelle landskapet egennytten får gode vilkår.

Vi har å gjøre med et et helstøpt filmverk. Denne filmen oser av kvalitet i alle ledd.

Som publikum dras vi med i et ganske bredt spekter av følelser. I deler av filmen er fortvilelsen til å ta og føle på. Mennesker dør uten at det finnes noen vilje til å stoppe det. I andre sekvenser bruker Schwentke humor. Vi ler av dumskapen i å innordne seg mannen i den mest maktfylte posisjonen. Vi ler av gjøglerne som spiller sketsjer for befalet, rett etter en massakre der de feirer med et godt måltid, inkludert mye drikke. Vi blir vitne til at dekadensen tilsynelatende blir den naturlige tilflukten i skyggen av det menneskelige forfallet.

At regissøren tør å ta dette grepet, er modig. Han gjør historiefortellingen kompleks. Selv i de svart-hvite bildene kan vi fantasere fram noen farger. Som publikum ristes vi fram og tilbake i en søken etter hvordan vi skal bedømme det som skjer. «Kapteinen» er en film som viser manglende moral på en slik måte at vi tvinges til å kjenne etter hvor vi befinner oss i forhold til vår egen moral.

Zygmunt Bauman er blant dem som har hjulpet oss til å forstå hvordan det menneskelige kan opptre i ekstreme situasjoner. Han har særlig fokusert på vår hang til å innordne oss systemer, framfor å vurdere moralsk våre handlinger som systemaktører. Han advarer mot vår tendens til å rasjonalisere bort eget ansvar. Hvis vi kan skylde på omstendighetene, kan vi gå lenger enn vi ellers ville gjort. Moral kan komme på billigsalg

Det er kanskje først og fremst dette «Kapteinen» handler om.