Utdanner vi til arbeid?

I Dagens Næringsliv skriver Eva Grinde at urovekkende få studenter mener at sin utdanningsinstitusjon legger til rette for praktisk anvendelse av faget. Det er alvorlig at mange kommer uforberedt ut i arbeidslivet – både for den enkelte og for samfunnet. Det er heller ikke bare NOKUT sine tall som peker på den trenden.

Nylig kom kompetansebehovsutvalgets andre rapport, som kartlegger hvorvidt vi er i stand til å møte morgendagens kompetansebehov. En av hovedutfordringene som blir løftet, er at «arbeidslivsrelevansen bør bli bedre i mange høyere utdanninger». Kort sagt – sammenhengen mellom hva du lærer på universitet og høyskole, og hva du faktisk trenger når du skal ut i arbeidslivet, må bli bedre. Profesjonsutdanningene, slik som siviløkonomer, lærere og leger, skårer høyt i undersøkelser om arbeidsrelevansen i studiene, mens studentene innen samfunnsøkonomi, antropologi og sosiologi har en betydelig lavere skår.

Roten til problemet er at utdanningssektoren og arbeidsgiverne har for dårlig dialog og for lite systematisk samarbeid. Vi ønsker oss mer faglig samarbeid om enkeltstudier, og ikke bare på institusjonsnivå. Vi ønsker oss professorer og andre som veksler mellom utdanningsinstitusjoner og andre deler av arbeidslivet. Vi ønsker oss flere arbeidslivsrelevante oppgaver i undervisningen og flere forelesere fra arbeidslivet. På den måten kan utdanningsinstitusjonene ta utgangspunkt i arbeidslivets egne strategier.

Regjeringen har varslet en stortingsmelding om samarbeid mellom arbeidsliv og høyere utdanningsinstitusjoner, med vekt på praksis. Denne meldingen må bringe samarbeidet over i noen nye spor.

En praksisperiode med høy kvalitet som del av studiet er viktig for samarbeidet om relevant utdanning. En forutsetning er å få praksis til å bli læring på arbeidslivets premisser og at studentene får delta i de ordinære læringsprosessene som foregår i virksomhetene. Praksis må være en integrert del av utdanningene for å styrke kvaliteten på studentenes læring. En suksessfaktor vil være at arbeidslivet utformer læringsutbyttebeskrivelsene i samarbeid med utdanningsinstitusjonene.

Det finnes fagområder og utdanningsinstitusjoner som har kommet langt i dette arbeidet, som for eksempel profesjonsutdanninger til velferdsyrkene. De er i sluttfasen med et samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene, brukerrepresentanter og arbeidsgivere om å definere læringsutbytter for utdanningene i fellesskap. I tillegg finnes det utdanningsinstitusjoner, som VID vitenskapelige høgskole, som vil bygge fellescampus med sykehus og sykehjem for å få en så praksisnær utdanning som mulig. Allerede nå trener leger i spesialiseringsløp og sykepleiestudenter sammen i simuleringslabber. Dette må bli normalen, og ikke unntaket i høyere utdanning.

Vi hører med jevne mellomrom folk fra utdanningssektoren si at de utdanner for fremtidens arbeidsliv og for den tredje jobben, men arbeidslivet ansetter jo også kandidatene for sin første jobb. Utfordringen blir å finne balansen mellom dagens og fremtidens kompetansebehov.