Må anerkjenne god undervisning

Om kort tid legger regjeringen frem en stortingsmelding om kvalitet i høyere utdanning. Der vil vi kreve at alle universiteter og høyskoler i løpet av to år innfører en meritteringsordning for å verdsette gode undervisere.

I en artikkel i Khrono 16. januar advarer forskningsleder Vilde Hoff Bernstrøm på Arbeidsforskningsinstituttet mot bruk av lønn for å motivere gode undervisere.

Det tyder på at vi ikke har kommunisert hensikten med en meritteringsordning godt nok. Vi tror ikke at gode undervisere først og fremst motiveres av høyere lønn. Mye viktigere er den anerkjennelsen de får fra kolleger og studenter.

Hele poenget med en meritteringsordning er at undervisningsinnsats også skal anerkjennes av ledelsen ved universitetet eller høyskolen i større grad enn i dag. At gode undervisere får mer tid og ressurser til å drive utviklingsarbeid. Og at det blir et system for å løfte frem og dele god undervisningspraksis. Slik kan det å være en fremragende underviser over tid bli like gjevt som det å være en fremragende forsker.

Samtidig er det slik at økt lønn for økt kompetanse er et veletablert prinsipp. Lønn er et av de tydeligste virkemidlene en arbeidsgiver har for å gi anerkjennelse. Grunnen til at vi løfter frem eksemplene ved UiT Norges arktiske universitet og Universitetet i Bergen, hvor det gis ekstra lønn for status som merittert underviser, er ikke at vi tror fagfolk lar seg belønne til bedre undervisning, men at det er en håndfast måte å vise at universitetene mener alvor. Det er en synlig prioritering av knappe ressurser, som kunne vært benyttet til noe annet. Mer forskning, for eksempel.

Like lite som vi tror at gode fagfolk lar seg motivere av økt lønn alene, tror vi heller ikke de lar økt lønn fortrenge den motivasjonen de får av å bli anerkjent av studenter, kolleger og ledere.

Jeg skulle også likt å se reaksjonen fra alle gode undervisere, dersom vi la frem en kvalitetsmelding uten å gjøre noe konkret for å løfte undervisningens status.