To meldinger — ett mål

Skal vi være fornøyd med at halvparten av studentene våre får internasjonal erfaring? De to kommende stortingsmeldingene om henholdsvis studentmobilitet og arbeidslivsrelevans gir grunn til å tenke nytt om internasjonalisering i høyere utdanning.

Kunnskapsdepartementet ba i høst om innspill til den kommende stortingsmeldingen om internasjonal studentmobilitet. De har satt seg høye mål. På sikt skal 50 prosent av alle studenter ha minst ett semester i utlandet i løpet av graden.

I høst kunngjorde også departementet planene om en melding om studier og arbeidslivsrelevans. Bakgrunnen er blant annet at for mange studenter er for dårlig forberedt på arbeidslivet som venter dem. Jeg tror vi har mye å vinne på å se de to meldingene i sammenheng. Begge handler om å gi studentene kunnskap, erfaring og kompetanse de trenger for å lykkes i arbeidslivet.

Det er positivt at regjeringen øker satsingen på internasjonal mobilitet. Samtidig mener jeg vi må vokte oss slik at vi ikke forveksler middelet med målet. Hvorfor ønsker vi at flere studenter skal reise ut? Fordi vi tror de vil gjøre seg erfaringer og få ferdigheter de vil ha nytte og glede av både profesjonelt og personlig. Utveksling er ett av midlene for å oppnå dette. Er vi bevisst på dette, er det lettere å tenke nytt om hvordan vi skal nå målet om økt relevant kompetanse og kvalitet.

Erfaringene fra både norsk og internasjonal høyere utdanning har i mange år vært den samme. På tross av økt innsats og fokus de siste årene på et utvekslingssemester som en del av studieløpet, holder andelen som reiser ut seg relativt stabil rundt 15 prosent. Selv om informasjonen og tilretteleggingen blir bedre, passer ikke utveksling inn i livene til alle studenter. Vi kan ikke fortsette å gjøre mer av det samme og likevel forvente et bedre resultat.

Mobilitet skal bli en naturlig del av studiet, skriver Kunnskapsdepartementet. Jeg mener vi må løfte blikket og heve ambisjonene. Internasjonale erfaringer og flerkulturell kompetanse bør blir en naturlig del av studieprogrammene. Slik kan vi sikre at både de studentene som har anledning til å reise ut får dette, og at de som av ulike grunner blir hjemme, også kan skaffe seg denne viktige kompetansen.

Men er vi tydelige nok på hva internasjonal kompetanse er?

Erasmus Impact Study fra 2014 viser at stadig flere studenter reiser på utveksling fordi de vil bli mer attraktive på arbeidsmarkedet. Mange legger vekt på at utenlandsopphold gir mulighet for å utvikle transversal skills, basisferdigheter som samarbeids- og omstillingsevne, kreativitet og evne til å se en sak fra flere perspektiver. Da det finske Center for International Mobility (CIMO) spurte nærmere 300 finske arbeidsgivere om hva de så etter når de skulle ansette, var denne typen egenskaper sterkt etterspurt, mens internasjonal erfaring ble oppgitt som mindre viktig.

«Reis ut og opplev verden» er ikke lenger nok. Det holder ikke å appellere til studentenes utferdstrang når mange av dem allerede har reist og opplevd mye. Vi må legge vekt på hvordan internasjonal kompetanse kan gi et fortrinn når de skal ut i jobb, og beskrive et læringsutbytte som handler om mer enn språk- og kulturkunnskap. Studentene er allerede bevisste på dette. Nå må høyere utdanning og arbeidslivet følge opp.

Fleksibilitet, samarbeid med arbeidslivet og virtuell mobilitet er viktige stikkord for å sikre en god kobling mellom målene om økt internasjonalisering og arbeidslivsrelevans. Derfor bør vi:

1. Bruke digitale løsninger som en katalysator for nytenkning om mobilitet spesielt og internasjonalisering generelt. Virtuell mobilitet gir mange muligheter for både økt fleksibilitet og nye måter å samhandle på tvers av grenser.

For eksempel kan en student reise på ett (eller flere) kortere opphold i utlandet, kombinert og fulgt opp med digital veiledning og digitale workshops og diskusjonsgrupper på tvers av landegrenser. Dette kan også bidra til å sikre sammenhengen med studiene hjemme, noe mange utvekslingsstudenter etterlyser. Løser vi opp på dagens «tremånedersregel», der kun utenlandsopphold over tre måneder gir økonomisk uttelling for institusjonene, kan vi gjøre mobilitet mulig og attraktivt for flere studenter.

2. Satse mer på praksisopphold i utlandet. Ved OsloMet har de fleste studiene mye praksis, hovedsakelig i Norge. Det er fullt mulig å legge bedre til rette for praksisopphold i utlandet. Vi bør legge opp til tettere samarbeid med arbeidsliv både her hjemme og internasjonalt, og tilby flere muligheter for å kombinere praksisopphold og internships med studier. Studenter som deltar i arbeidslivet lokalt, kommer enda tettere på samfunnet i landet de reiser til enn ved et rent studieopphold.

Jeg ser med stor forventning frem til de to stortingsmeldingene. Klarer vi å se meldingene i sammenheng, tror jeg de kan bli enda bedre verktøy og rettesnorer for det viktige arbeidet med å gi alle våre studenter viktig og riktig internasjonal kompetanse og erfaringer som de får mest mulig nytte av i arbeidslivet.