Skolepenger er uklokt

(Dette er en lengre versjon av et innlegg som har vært publisert i Aftenposten).

De fleste utenlandske universiteter krever skolepenger av norske studenter som velger å ta et utvekslingsopphold hos dem. Også landets egne studenter må betale for studiene, på lik linje med de internasjonale studentene.

Når norske studenter må betale skolepenger i utlandet, er det vel rimelig at utenlandske studenter betaler skolepenger i Norge? Det mener både Senterpartiet og Høyre, som nylig har foreslått i sine partiprogrammer at det skal innføres skolepenger for internasjonale studenter som kommer fra land utenfor EØS.

Det er jeg ikke enig i. Skal vi få gode og mange nok internasjonale studenter til våre universiteter og høgskoler i Norge, så er ikke skolepenger veien å gå.

I dag betaler verken norske eller utenlandske studenter skolepenger når de studerer ved norske institusjoner. Praksisen om å ikke differensiere basert på nasjonalitet, er nedfelt i Lov om universiteter og høgskoler, der det står at «Statlige universiteter og høyskoler kan ikke kreve egenbetaling fra studenter» (§7-1).

De forslagsstillende politikerne spør i debatter hvorfor norske skattebetalere skal fullfinansiere norske studenter både hjemme og i utlandet, og dessuten gjøre det samme for resten av verden når de kommer til oss. Jeg mener det finnes gode svar på dette spørsmålet.

Ved å la utenlandske studenter studere i Norge uten å betale skolepenger, skaper vi et konkurransefortrinn i rekrutteringen av utenlandske studenter. Senter for internasjonalisering av utdanning (SIU) spør jevnlig utenlandske studenter om deres motivasjon for å velge Norge som studieland. Svarene viser at fravær av studieavgifter gir Norge et fortrinn i konkurransen om studenter. 78 prosent av de internasjonale helgradsstudentene rangerer fraværet av skolepenger som viktig eller svært viktig for deres beslutning om å studere i Norge.

SIU avslører også at studenter fra utlandet er opptatt av den samlede kostnaden. Flere europeiske land og utdanningsinstitusjoner gjør seg attraktive for studenter fra land utenfor EØS ved å tilby ettårige mastergradsløp. Selv med betydelige studieavgifter som f.eks. i Nederland og Storbritannia, er disse utdanningene økonomisk attraktive for internasjonale studenter, sammenlignet med en avgiftsfri toårig mastergrad i land med Norges kostnadsnivå. Innføring av studieavgifter i Norge vil forverre denne konkurransesituasjonen.

Internasjonale studenter har stor verdi for studiemiljøene våre. Derfor har en Stortingsmelding om internasjonalisering fra noen år tilbake påpekt viktigheten av «internasjonalisering hjemme».

Internasjonale studenter bringer viktige perspektiver med seg til klasserommet, og norske studenter lærer mer i diskusjon og samarbeid med en mangfoldig gruppe medstudenter. Ved å ha studert i et globalt miljø, vil norske studenter være bedre rustet til å gå ut i et arbeidsliv der de må forholde seg til mennesker fra hele verden. Dessuten er ikke de store utfordringene i samfunnet lokale lenger, de er globale. Vi trenger kompetanse og perspektiver fra hele verden for å styrke fagmiljøene våre.

Det er mange argumenter for hvorfor utdanningen til norske studenter blir bedre ved å ha internasjonale medstudenter. Og jeg tror ikke det er dette som er grunnen til uenigheten i saken. Det er i hvert fall ingen tvil om at Høyre, gjennom sin ledelse av Kunnskapsdepartement, støtter internasjonalisering av utdanning. Derfor er forslaget deres forvirrende.

Høyre understreker at skolepengene de vil innføre skal være i en moderat størrelsesorden, ca. 6-10.000 kr per år. Dette er så lite at man kan lure på om det i det hele tatt holder til å administrere programmet, eller om man starter der for så å heve beløpet innen kort tid. Danmark tar fra 55-135.000 kr årlig fra slike studenter, mens Sverige og Finland tar fra 90-140.000 kr. At Norge skal holde seg på 6-10.000 kr. virker da lite sannsynlig.

Uansett er det foreløpig snakk om et beskjedent beløp, og det er sikkert mange utenlandske studenter som har råd til det. Like sikkert er det at mange utenlandske studenter ikke har råd til det.

Å betale for å studere i et land der det allerede er dyrt å bo og leve i, er ikke et alternativ for studenter fra store deler av verden. Forslaget er rett og slett usosialt, da det hindrer gode studenter å komme hit fordi lommeboka deres ikke tillater det. Vi går igjen glipp av kloke hoder, og Høyres programkomité gjør det vanskelig for en statsminister som mener at kunnskap er den nye oljen.

Vi kan ha stipendordninger for de som genuint trenger hjelp, sies det. Jo, men regjeringa bestemte seg i 2015 for å avvikle støtteordningen som sørget for at studenter fra mange land i Asia, Afrika og Latin-Amerika kunne studere i Norge med finansiering fra Lånekassen. Da er det enda vanskeligere å forstå at forslaget om å innføre skolepenger ikke vil ha ytterligere negativ effekt for mangfoldet i norske studiemiljøer, slik erfaringen er fra våre naboer viser. Sverige så en nedgang på 80 prosent da de innførte skolepenger. Stipendordningen som Høyre-politikere har nevnt i debatter, høres veldig likt ut det programmet som de nylig har lagt ned.

Det er dagens norske studenter og det norske samfunnet som tjener på å tiltrekke seg de beste studentene fra alle verdens land. Det internasjonale konkurransebildet er krevende, og hvert land må lete etter sine fortrinn. Vi har våre i Norge, og la oss ikke fjerne dem. La oss legge til rette for å berike norske studenter, fagmiljøer og arbeidsliv med nye perspektiver og kunnskap, og bidra til å heve utdanningsnivået i hele verden.