Intenst sportsdrama fra Midt-Østen

FAKTA

Tatami

• Kinopremiere: 15.11.2024
• Skuespillere: Arienne Mandi, Zar Amir Ebrahimi, Jamie Ray Newman
• Sjanger: Drama
• Regi: Zar Amir Ebrahimi, Guy Nattiv
• Nasjonalitet: USA, Georgia
• Aldersgrense: 12 år
• Språk: Persisk, Engelsk

Fortellingen i filmen er i det ytre relativt enkel. Verdensmesterskapet i judo arrangeres i Tbilisi i Georgia. Iran stiller med et lag, og den fremste utøveren er Leila (Arienne Mandi). Hennes trener, Maryam (Zar Amir Ebrahimi), er også sentral. Etter noen kamper blir det klart at Leila er i svært god form. Hun vinner den ene kampen etter den andre, og kan klare å komme til VM-finalen.

Da oppstår et problem, eller rettere sagt, det kommer opp til overflaten. I finalen er det stor sjanse for at hun må kjempe mot en israelsk utøver. Det vil det iranske judo-forbundet hindre med alle midler. Det påbyr treneren å melde til arrangøren at Leila trekker seg fra mesterskapet med en begrunnelse om at hun er skadet. Denne delen av fortellingen bygger på virkelige hendelser.

Leila, som har store personlige ambisjoner, nekter å følge ordrene. Det samme gjør treneren, iallfall innledningsvis. Begge blir etter hvert utsatt for alvorlige trusler om represalier mot dem selv og deres familier.

Filmen har mange gode kvaliteter. Den er også omdiskutert på politisk grunnlag. Det siste skal jeg komme tilbake til.

Som filmfortelling er Tatami både intens, vellaget og interessant. Det meste av den utspiller seg i Sportspalasset under VM-kampene. Vi får en spennende fortelling om Leilas judo-kamper. Mellom kampene følger vi diskusjonen med treneren, representantene for det iranske judoforbundet og ledelsen av VM-turneringen. Det blir etter hvert klart at det iranske presset på Leila kommer fra aller øverste nivå i det iranske maktapparatet. Presidenten selv pålegger henne å trekke seg.

Filmen er laget i svart/hvitt, og i et relativt smalt format. Bildene blir «trange». Det øker intensiteten i de mange allerede intense scenene. De kampene vi bevitner er fortalt fram i kjappe bilder og med en kommentatorstemme som ikke legger noe imellom for å øke spenningen. Filmfotografen Todd Martin håndterer disse scenene svært godt. Men kampene blir også litt like hverandre. Det er i grunnen kommentatorstemmen som gjør den viktigste jobben med å gjøre dem dramaturgisk interessante.

De fleste andre scenene foregår i Sportspalassets mange ulike rom – og ikke minst i korridorer. Her er vi med på dialogene, mange av dem svært intense. De fleste av disse interiørene er helt nedstrippet. Bildene viser den til enhver tid snakkende karakteren med en nøytral vegg bak. Det er altså nesten aldri noen overflødige visuelle elementer i bildene. Men klippingen er såpass god og variert at det ikke blir kjedelig. Intensiteten øker da også gjennom filmen.

Tatami er regissert av Zar Amir Ebrahimi og Guy Nattiv. Dette er et overraskende samarbeid, sett utenfra. Ebrahimi, som vi sist så i en av de bærende rollene i Ali Abassis Holy Spider (2019), er både en av de to regissørene av Tatami, og spiller dessuten rollen som treneren. Hun er iraner, og lever i eksil i Paris. Nattiv, som blant har regissert Skin (2019) og Golda (2023), er israeler og bor i USA.

Det dramatiske budskapet i filmen er at Leila har store idrettslige ambisjoner, men hun er upolitisk i sin holdning til at land som er uenige med hennes eget deltar i det samme mesterskapet. Det gjør ikke noe for henne å gå en kamp mot en israelsk utøver. Samtidig er det iranske regimet svært tydelig på at ingen av deres utøvere skal kjempe mot en utøver fra det de betegner som «okkupasjonsregimet Israel».

Budskapet om den upolitiske utøveren i det undertrykkende regimet blir i seg selv politisk. For er det slik at ingen utøvere i Iran, eller andre land for den saken skyld, har annet enn personlige ambisjoner? Er det akkurat det samme for dem om motstanderen kommer fra Ungarn, eller Tsjekkia – eller altså Israel? Slike spørsmål er blitt diskutert i Midt-Østen etter at filmen kom. Filmen tematiserer dem ikke. Det kunne den kanskje gjort.

I diskusjonen om denne filmen, som altså delvis er regissert av en israelsk regissør, og som visstnok er den eneste iranske filmen som delvis er finansiert i Israel, blir slike spørsmål interessante. Rett nok gir den et viktig kritisk blikk på det iranske statsapparatets ønske om å kontrollere sin egen befolkning. Men når kritikken delvis fremmes fra en politisk hovedfiende, framstår den litt annerledes enn om den kun var hentet fra iranere selv.

Det er kilent, dette med filmens politiske stillingtaken. Noen vil nok hevde at Tatami først og fremst er en sportsfilm, og at den har gode kvaliteter som en slik film. Og at det er viktig at to regissører fra disse to landene samarbeider. Mens andre vil mene at filmen ikke dykker dypt nok når den unnslår å tilstå dramaets personer et politisk blikk og når den helt unngår å tematisere grunnlaget for at noen idrettsutøvere synes at det er vanskelig å konkurrere med et land som Israel. Dette finnes det nemlig eksempler på i idrettsverdenen.

Hva så med regissørene? Den ene i eksil fra Iran, den andre fra et land som mer eller mindre er i krig med Iran. Nuller de ut hverandres nasjonale og politiske opprinnelse, slik at filmen tappes for politisk innhold og dermed «bare» er en god historie som kunne hendt i mange land? Det er jo faktisk en god ting at kunstnere fra land i konflikt kan finne sammen i kreativt arbeid. Men er det tilstrekkelig å si det, i dette tilfellet? Og hva om situasjonen hadde vært motsatt, at en film som problematiserte Israelsk politikk var finansiert i Iran?

Men kanskje kan vi hvile i hva de to regissørene sier om sine hjemland, at de begge støtter Kvinne Liv Frihet - bevegelsen i Iran og er sterkt kritisk til Israels behandling av palestinerne. Dessuten forteller de at samarbeidet har ført dem sammen som nære venner, blant annet gjennom at de har oppdaget likhetene mellom mennesker fra to land i strid med hverandre.

Samlet sett er Tatami en god film som det også er interessant å reflektere over på politisk grunnlag.