Film Jan Storø

Intenst drama om skyld eller ikke skyld

Fritt fall gir oss en historie der det aller meste har skjedd før filmen begynner, eller i de innledende scenene. Filmen handler for det meste om å avdekke disse hendelsene og forstå dem.

Paret Samuel og Sandra i et lykkelig øyeblikk. Lykken skal vise seg å være kortvarig i Fritt fall. (Copyright foto: Another World Entertainment)

Publisert

Et ektepar bor med sin sønn i de franske alpene, i et litt avsidesliggende hus. De er begge forfattere. Sandra (Sandra Hüller) er den mest feirede av de to, mens Samuel (Samuel Theis) sliter med skrivesperre. 

FAKTA

Fritt fall

  • Premiere: 05.01.2024
  • Originaltittel: Anatomie D’une Chute
  • Skuespillere: Sandra Hüller, Jehnny Beth, Swann Arlaud, Milo Machado Graner, Samuel Theis, Antoine Reinartz
  • Sjanger: Drama / Spenning
  • Regi: Justine Triet
  • Manus: Arthur Harari, Justine Triet
  • Nasjonalitet: Frankrike
  • Aldersgrense : 12 år
  • Språk: Fransk, Engelsk, Tysk

Deres svaksynte sønn, Daniel (Milo Machado-Graner) finner en dag faren død utenfor huset. Det er åpenbart at han har falt fra tredje etasje. Men hoppet han ut for å ta sitt eget liv eller ble han dyttet? Den eneste som var inne i huset på dette tidspunktet var Sandra, og mistankens blikk rettes naturlig nok mot henne.

Resten av filmen handler om det skjer etterpå, men med mange bakoverpek som kan belyse den fatale hendelsen. Myrdet Sandra sin mann? Og i så fall: hvorfor? Dessuten; hvordan utvikler relasjonen mellom en sørgende sønn og en mistenkt mor seg? Det ene indisiet etter andre dukker opp etter hverandre. Men det ser ikke ut til at politiet finner et endelig, ugjendrivelig bevis for hva som hendte.

Mye av filmen utspiller seg i rettssalen, ett år etter de innledende scenene. Men også i familiens hus. Sandras forsvarer Vincent (Swann Arlaud) blir en viktig karakter.

Rettsalsdramaet er en vanskelig sjanger. Både rommet, reglene for atferd og de rutinepregede formelle handlingene, begrenser filmskaperens kreative rom. Filmfortellinger gjøres levende først og fremst ved mennesker, relasjoner og følelser, mens rettssalen strengt tatt inviterer til det motsatte. Den er et rom som skal ta bort en god del av det intuitive og emosjonelle landskapet vi lever våre liv i, og dem som har oppgaver i dette rommet skal heller se etter den sikre kunnskapen om de hendelsene som blir belyst, og hvordan det med minste mulig tvil kan slåes fast hva som hendte, og hvem som utførte handlingen – gjerne også hvorfor.

Regissør Justine Triet velger, som mange andre regissører har gjort før henne, å legge inn et emosjonelt element i rettsforhandlingene. Jeg kjenner ikke til hvordan det franske rettssystemet fungerer, men her skapes et emosjonelt mulighetsunivers i filmens rettssal der sympatien/antipatien med den tiltalte er filmens viktigste dimensjonen. Fordi filmen har gode skuespillere, blir det troverdig.

Likevel er det ikke i scenene fra rettsalen, men i alle de andre (stort sett fra Sandras hjem) vi får dramaets mest intense nærvær. Hüllers rolletolkning er verdt filmen alene. Hun utviser et bredt spekter av emosjonalitet, ikke minst i de scenene der hun bruker «den lille mimikken». Men det er én scene som står ut som den sentrale i filmen, og som viser Hüller i sin fulle kraft. 

Dette må være en av de beste ekteskapelige kranglene vi har sett på mange år. Theis er også svært god her. Scenen er retrospektiv, og viser fram noe som utspant seg lenge før de andre hendelsene i filmen. Det relasjonelle spillet mellom de to er svært sammensatt. Det viser sårheten i forholdet mellom to personer som elsker hverandre, men samtidig ikke helt får det til. Det ligger også en fortelling om kjønn i denne scenen, kanskje særlig om forventninger til kjønnene. Vi aner en sår undertone hos mannen som ikke når opp til sin kvinnes nivå.

Dette må være en av de beste ekteskapelige kranglene vi har sett på mange år.

Jan Storø

Machado-Graner som sønnen må også nevnes. Han viser en innlevelse som er viktig for å forstå fortellingen. Rollen som den farløse sønnen hvis mor er tiltalt for mord kan ikke være den enkleste. Han mestrer den til fulle.

Og da er vi inne i det andre dramaet i Fritt fall. Sandra skal ikke bare forsvare seg i rettssalen, hun skal også være mor til en gutt som har mistet sin far i en hendelse som ingen har et helt klart bilde av. De scenene der morens og sønnens samspill er i fokus, er blant de beste i filmen. 

Triet velger stort sett å fortelle historien i lange, rolige bilder. Det er heller spenningen i rommet enn raske og dramatiske hendelser som drar oss med. Hun viser, ikke overraskende, sin base i det mange vil kalle en europeisk stil. Bildene er også ofte relativt enkle, gjerne med en sentral karakter midt i bildet. Slik skapes en konsentrasjon på spillet og på dialogene og særlig på intensiteten i dem. Samtidig blir noen av scenene, særlig fra rettssalen, for tekstrike. Noen av dem ville tjent på mer «luft» i rommet.

Fritt fall vant selveste Gullpalmen i Cannes i 2023. Dramaet hviler i skuespillernes innsats og i manuset, som Triet har skrevet sammen med sin mann, Arthur Harari.

Det er klare kvaliteter i Fritt fall som forsvarer en høythengende pris, men filmen er kanskje ikke en vi vil vende tilbake til om ti år. En veldig god film, som likevel kanskje ikke får klassikerstatus.

 

Powered by Labrador CMS