Topputdannede innvandrere fikk lettere jobb i London enn i Norge

Doktor Marwa Jalal er spesialist i evolusjonær biologi og molikylær cellebiologi.

Hun disputerte i 2013 på Universitetet i Oslo med sin avhandling: Genome and cell size responses to temperature in ectotherms.

Etter at hun var ferdig med doktorgraden sent i 2013 fikk hun beskjed fra instituttet sitt at de ikke hadde noe mer arbeid å tilby henne i første omgang. Hun søkte på noen toppjobber innen sine fagfelt i London. Og tidlig i 2014 reiste hun over.

Nå er imidlertid Marwa Jalal tilbake i Norge. Hun kom til Norge da hun var 7 år, føler seg norsk og det er her hun har lyst til å bo og jobbe. Siden juli 2017 har hun forsøkt å få seg jobb, men kommer ikke fram til intervju en gang.

— Jeg har søkt mange jobber. Jeg har også henvendt meg på mitt gamle institutt for å se på mulighetene. Jeg har til og med tilbudt at jeg kan jobbe gratis med veieldning av studenter. Men så langt har jeg ikke fått napp, forteller Jalal.

Innvandrere med master mest arbeidsledige

Marwa Jalal er en av mange innvandrere som ifølge NIFUs kandidatundersøkelse har langt større risiko for å bli arbeidsledige enn etniske norske.

«Innvandrere, både de med «vestlig» og «ikke-vestlig» bakgrunn, har betydelig høyere risiko for arbeidsledighet enn ikke-innvandrere, også når vi tar hensyn til type utdanning, karakterer mv.» heter det i NIFUs rapport.

• Se hele NIFUs kandidatundersøkelse her

De beregnede andelene som er arbeidsledige, er to prosent blant ikke-innvandrere, sju prosent blant innvandrere med vestlig bakgrunn og åtte prosent blant innvandrere med «ikke-vestlig» bakgrunn.

De ikke-vestlige innvandrerne (her er også inkludert en liten gruppe med ikke-vestlig bakgrunn som var født i Norge med innvandrerforeldre. red.mrk.) hadde signifikant høyere arbeidsledighetsrisiko, og hadde vært sysselsatt i færr3e måneder enn andre kandidater.

BM: Mann på utveksling med bekjentskaper

Marwa Jalal trekker fram at hun opplever å ha flere ulike hindre å passere i jakten på fast jobb. Hun trekker fram at det er ikke bare hennes innvandrerbakgrunn som er et hinder, hun tror også hun har feil kjønn.

— Jeg ble overbevist om at det var bra for kvinner å bli realister gjennom en utdanningskampanje. I dag lurer jeg veldig på om det var så lurt. Hadde jeg blitt sykepleier eller jordmor hadde jeg jo hatt fast jobb for lenge siden, undrer Jalal, som legger til:

— Det er svært mange av veilederne og de som velger ut forskertalenter innen realfag som er eldre menn: Og rett ut sagt, jeg tror de føler det er tryggere å velge en ung mann. I tillegg ser det for meg ut til at de gjerne også velge en direkte fra utlandet i steden for en som har utdannet seg i Norge. Kanskje tenker de at en ung assistent og forsker fra utlandet vil være enklere å forme, være med lydig og vil stå på mer enn meg, spør hun og fortsetter:

— Jeg vet ikke, men det jeg er at det brukes mange offentlige kroner på å lære disse norsk, samtidig som det finnes arbeidsløse norske kvinnelige forskere som sliter med å få seg relevant jobb. Det er vanskelige for meg å forstå at dette er bra politikk, sier Jalal.

Utdannet til et «sort hull»

Hun legger til som en kuriositet at den norske staten jo har bidratt vesentlig til å støtte hennes vei opp og fram i studier og på starten av hennes forskerkarriere.

— Hvorfor velger man å investere så mye i meg, for så å la meg bli sittende igjen i et slags «sort hull», undrer Jalal.

Jalal presiserer at hun på ingen måte er motstander at Norge tar inn studenter og unge forskere på utveksling og fra utlandet, men trekker fram at man da burde være like flinke til ås ende unge forskere ut på tilsvarende utvekslingsmuligheter.

— Mitt råd er istedenfor å la oss forskere, enten med minoritetsbakgrunn eller etnisk norske, være overlatt til å søke oss selv og søke til andre land på egenhånd, burde vi heller ha bedre muligheter og mer informasjon om mulighetene til å bli en del av et utvekslingsprogram, hvis Norge ikke har plass til oss ennå, sier Jalal og legger til:

— På denne måten blir det rettferdig behandling på alle plan, og vi vil ikke miste vår kunnskapsbase her til lands når vi vender tilbake. Land som utveksler sine studenter til Norge gjør jo dette, hvorfor kan ikke Norge gjøre det samme tilbake da.

Ikke alene

Mens Marwa Jalal fortale sin historie først i en kronikk i Dagbladet 30. januar, hadde Huda Ghalegolabi kronikk på NRK Ytring 28. januar. Hun starter med å skrive:

— Med to mastergrader i lomma ville ingen i Norge ha meg. I London ble jeg tatt imot med stormende jubel. De syntes min flerkulturelle bakgrunn var et pluss, skriver Ghalegolabi hos NRK.

Hun trekker også fram at: «Diskriminering skjer, helt klart. Men vi må bevege oss vekk fra å diskutere hvorvidt det skjer, til å diskutere hvordan vi kan forhindre at diskriminering skjer.»

Hun legger også til:

«Jeg brukte hijab frem til jeg fylte 24 år. For å kunne få jobb i Norge har jeg oppgitt både etnisk norske navn på CV-en og motvillig stilt opp på jobbintervjuer uten hijab.»

Må få bedre veiledning

Marwa Jalal trekker fram at man får liten eller ingen veiledning om veien videre etter avlagt doktorgrad når man er doktorand.

— Jeg synes man burde veilede de unge forskertalentene mye bedre. Når vi jobber med doktorgraden vår er vi ofte svært langt inne i vår egen forskning. Mange jobber dag og natt og vi får et personlig forhold til det vi jobber med. Så disputerer du, og så er det over. Mange har verken hatt tid eller fått veiledning rundt det som møter deg etterpå. Det er ytterst få som enkelt får tilbud om fortsatt tilværelse ved institusjonen de har tatt sin doktorgrad på, sier Jalal og fortsetter:

— Vi andre blir sittende i et tomrom, og vet lite om hva vi kan søke på av jobber. Jeg skulle gjerne hatt et ord eller to med den nye forskningsministeren for å fortelle henne om hvordan det er å være ung kvinnelig eks-doktorand i Norge. Kanskje det kunne bli en øyeåpner og man kunne fått både bedre rutiner, men viktigst bedre muligheter for unge forskertalenter som ønsker å fortsette å bruke hele sin tid på forskningen sin.

En utfordring gjennom mange år

Alle tidligere kandidatundersøkelser har vist at innvandrere, spesielt de som ikke kommer fra VestEuropa/EU eller Nord-Amerika, har økt risiko for mistilpasning, spesielt arbeidsledighet.

Også i mange andre tidligere studier er det funnet at høyt utdannede innvandrere, spesielt de med bakgrunn fra Asia eller Afrika, har en vanskeligere situasjon på arbeidsmarkedet enn høyere utdannede uten innvandringsbakgrunn, heter det i NIFU-rapporten.

Årets rapport bekrefter bilde, men for innvandrere fra alle områder.

— Bekymringsfullt

Curt Rice er leder for Komiteen for kjønnsbalanse og mangfold i forskningen.

— Disse tallene er svært bekymringsfulle. Det innebærer jo et tap av kompetanse når høyt utdannede kandidater sliter med å få jobb, eller relevant jobb, sier Rice.

Han fortsetter:

— Samtidig er dette en krevende problemstilling. Først må lederne overbevise seg selv om at mangfold er et gode. Deretter må de overbevise sine kolleger. Vi ser at med en gang du har et navn som ikke er helt vanlig, eller snakker litt annerledes norsk, så påvirker disse faktorene beslutningen selv om de som skal ansette ikke selv er seg dette bevist i en ansettelsesprosess.

— Mangfold har en stor verdi

Rice trekker også fram at utfordringene rundt mangfold og for innvandrere er svært lik utfordringene kvinner møter.

— Terskelen er høyere for innvandrere for å få jobb. På samme måte som kvinner må være bedre enn sine mannlige kolleger for å komme i betraktning, gjelder det samme for innvandrere, sier han og legger til:

— Det er et lederansvar å fremme verdien av mangfold. En gruppe som består av mennesker med ulik bakgrunn, kjønn mv er mer kreativ enn hvis lederne i stor grad bare reproduserer seg selv i sin rekrutteringspolitikk.

— Mangfold er kort sagt «good for business», avslutter Curt Rice.