Plan S: Nyliberale markedsprinsipper for forskningspublisering

Plan S har støtte fra Norges Forskningsråd, EU-kommisjonen og det europeiske forskningsrådet. Plan S dreier seg om åpen tilgang (Open Access) til forskningsresultater publisert i tidsskrifter og forlagsbøker når forskningen er offentlig finansiert. Den åpne tilgangen gjelder for alle, både leg og lærd. Det er jo flott. Hvordan kan likevel så mange i akademia være motstander av dette. Begrunnelser for motstand er flere, blant annet velbegrunnet frykt for at kvaliteten på det som publiseres skal forringes som følge av svekket fagfellevurderinger og hurtig kommersialisert publisering. En annen kritisk tilnærming kan ta utgangspunkt i den nyliberale utvikling og organisering av offentlig virksomhet i Europa og Norge. Vi snakker om politikken for å organisere samfunnets institusjoner etter markedsprinsipper fulgt opp med reguleringsstatens kontroll. Det er knapt tilfeldig at regjeringens utdannings- og forskningsminister Iselin Nybø sterkt støtter Plan S.

Plan S betyr konkurranse om offentlige forskningsmidler, med store og større private tidsskrifter og bokforlag, nasjonale og internasjonale, som aktører og profittmakere. Store penger er involvert, med offentlige midler fra nasjonale forskningsråd og det europeiske forskningsrådet- og fra andre kilder. Hittil har 14 nasjonale forskningsråd i Europa skrevet under, samt noen store private forskningsfinanskilder som private Gates Foundation og Wellcome Trust. Adm.dir. John-Arne Røttingen i norske Forskningsrådet og David Sweeney i Research England leder en arbeidsgruppe som har jobbet med og jobber med innføringen av Plan S. Arbeidet er støttet av politiske myndigheter på høyresiden.

Tradisjonen for forskningspublisering som altså noen ønsker å forlate er slik. Det begynner med innsending av forskningsartikler og manuskript til tidsskrifter og forlag, Her blir de grundig fagfellevurdert og kvalitetssikret før publisering. Tidsskriftene baserer sine inntekter på abonnement, gjerne offentlige bibliotek, som er blitt dyre, og forlagene får sine inntekter og profitt fra generelt boksalg. Endringen er denne etter Plan S. Nå skal offentlige forskningsmidler finansiere utgiftene og profitten til de samme private aktørene som dekkes direkte, mot at de publiserte forskningsresultatene blir åpen tilgjengelige. Tradisjonell publisering kan bli forbudt; det er en reell mulighet ut fra Plan S. Dessuten er det etablerte tellekantsystemet tenkt avviklet. Kvaliteten på publiseringen skal som konsekvens telle mindre enn kvantiteten, for det er mengden av publiseringer som virkelig betyr noe for tidsskrifters og forlags inntekter og mulig profitt.

Det skal altså nå skje en organisering av forskningspublisering slik at virksomheten følger nyliberale markedsprinsipper. Statsmyndighetene skal passe på at dette skjer ved hjelp av påbud og reguleringer. Offentlige forskningsmidler hentet fra Forskningsrådet, departement eller over statsbudsjettet direkte til universitets- og høyskoler skal finansiere publiseringen. Fra institusjonene skal finansieringen skje ved bruk av enten øremerkede midler til forskning eller til de vitenskapelige ansattes lønnede forskningsandel. Denne andelen er truet for dem som ikke produserer forskning og ikke kan dokumentere omfattende publisering. De kan bli rene undervisere. Midlene som slik blir frigjort kan bli utlyst til forskningsprosjekter etter regler for interne anbud, slik vi ser det skjer i Danmark. Institusjonene vil ut fra publiseringsgraden så bli rangert og bli belønnet over statsbudsjettet.

Plan S og åpen-tilgang-publisering i akademia gjelder store overføringer av forskningsmidler til privat sektor, dvs. private tidsskrifter og forlag. Tidsskriftene utenom direkte finansiering av trykkekostnader tjener penger på kommersielle annonser. Forlagene kan selge de allerede offentlig finansierte bøkene. Ifølge Plan S vil profitten ende hos nasjonale og internasjonale eiere, og multinasjonale konsern. Profitten betales slik av det offentlige, og det skjer etter organisering av samfunnsinstitusjoner etter markedsprinsipper hentet fra privat sektor. I Norge har det vært mye politisk oppmerksomhet på markedsgjøringen av velferdstjenester som sykehus, omsorg, barnehager, skole osv. hvor offentlige ordninger betaler gigantiske summer til eiere. Vi snakker om «velferdsprofittører». Nå kan vi komme til å snakke om «forskningsprofittører» på lik linje med disse omtalte velferdsprofittørene.

Dessuten, konkurranseutviklingen og belønning etter nyliberale markedsprinsipper i akademia er ikke en betryggende utvikling. Som påpekt av mange: Både kvalitet og vitenskapens verdigrunnlag rammes med denne utviklingen. Plan S indikerer en utvikling i feil retning. Det trengs en politisk debatt, og ikke som hittil kun en debatt innenfor akademia. Men den kommer kanskje ikke ordentlig i gang før foretaksorganisering av akademia igjen kommer på den politiske dagsorden en gang i den nære framtid. Da vil flere skjønne de svært negative følgene i form av kvalitetsforringelse, prosjektmakeri - og offentlige forskningsmidler brukt til privat profitt hos kapitalsterke tidsskrifter og forlag. Vil vi at markedsstyring overtar for faglig styring av akademia?