I overkant vakkert episk drama om flukt

FAKTA

Io Capitano

• Kinopremiere: 12.04.2024
• Skuespillere: Seydou Sarr, Moustapha Fall
• Sjanger: Drama / Spenning
• Regi: Matteo Garrone
• Manus: Matteo Garrone, Massimo Gaudioso, Massimo Ceccherini, Andrea Tagliaferri
• Nasjonalitet: Italia, Belgia
• Aldersgrense: 15 år
• Språk: Wolof, Fransk, Italiensk, Engelsk

Filmens hovedpersoner er to unge gutter som bestemmer seg for å flykte fra Senegal i Vest-Afrika for å søke lykken i Europa. Seyduo (Seydou Sarr) og Mousa (Moustapha Fall) er fettere, og de er 16 år gamle. De legger ut på ferden i hemmelighet, fordi særlig moren til Seyduo sterkt motsetter seg at sønnen drar. Reisen gjennom Sahara er strabasiøs og farefull.

Hoveddelen av filmen beskriver fluktruta slik den går østover fra Senegal med buss, videre gjennom Mali og Niger til Tripoli i Libya. Derfra er planen å legge ut på den siste etappen til Europa, med båt til Italia.

Regissør Matteo Garrone har laget en film som peker i retning av episk storverk. Det lykkes han ganske godt med. Samtidig kan det stilles spørsmål ved om den formen kler fortellingen om de unge guttenes flukt.

Personlig har jeg mer sans for det vi får når Garrone filmer det skitne, og ikke legger skjul på at det er skittent, slik vi særlig så i Gomorra (2008) og Dogman (2018). I Io Capitano legger han seg estetisk mer opp til det han gjorde i sin versjon av Pinocchio (2019), der det visuelle uttrykket også var lekkert.

Io Capitano er svært vakker i utformingen. Det er særlig de endeløse ørkenlandskapene som trer fram på bildene. Bildene og naturlandskapet lyser mot oss, og gjør at vi dras mot det afrikanske kontinentet. Men også andre, fargerike miljøer er holdt i den samme estetikken.

Samtidig er de flotte bildene bakgrunn for menneskers tragiske søken mot bedre livsbetingelser. Filmen kommuniserer en dobbelthet som både er inntagende og som oppleves som frustrerende.

Dramaet har et visst innslag av at dette er flukten sett nordfra. Fra det kontinentet som er målet for reisen. Garrone er italiener, og filmen er en italiensk produksjon. Den ser så flott ut at den antyder å ha hatt et helt annet type budsjett enn det som er vanlig i afrikansk film. Noen vil innvende at det i seg selv er viktig at vi (kanskje særlig vi i Europa) får fortellinger om hva de såkalte båtflyktningene går gjennom før de når Afrikas nordkyst. 

Det må oppfattes som et sympatisk politisk signal når en kjent italiensk regissør lager en film om afrikaneres flukt til Europa, med mål om å lande via sjøveien i Italia. Garrone anerkjenner flyktningenes valg og deres mål med flukten gjennom å fortelle om den på denne måten. Men blikket er og blir et utenfrablikk.

Filmen er i hovedsak godt laget. Filmhåndverket er upåklagelig bortsett fra noen manusmessige underligheter i den siste delen. Garrone velger en hendelsesbasert utvikling, snarere enn en karakterbasert. Vi blir ikke godt kjent med guttene. Det er alt det de utsettes for som driver historien framover.

Filmen sannsynliggjør heller ikke begrunnelsen for at de to guttene forlater alt de har og alle de kjenner. Hadde den gitt oss mer om dette, hadde den vært mer interessant.

Io Capitano ble nominert til Oscar for Beste internasjonale film, og var altså med på listen over de fem filmene som hadde sjansen til å vinne denne kategorien i år. Det sier noe om dens internasjonale potensial. 

Blant dens sterkeste kvaliteter finner vi fortellingen om den rå virkeligheten flyktningene må friste underveis i flukten, der utnytterne er mange og der ren flaks er den viktigste kapitalen de kan bringe med seg. Betingelsene er nådeløse. De fleste de unge guttene møter, er ute etter å melke dem for de få pengene de og andre flyktninger har klart å skrape sammen. Men guttene finner også solidaritet og hjelpsomhet. Mest blant sine egne, andre mennesker på flukt.

Et par innslag av en slags magisk drømmerealisme virker litt påklistret, og forsvarer ikke sin plass.

Totalt sett redder filmen seg godt inn ved at vi får sympati for guttenes strev for å gjennomføre sitt prosjekt og ikke minst for deres vennskap. Men den kunne gjerne interessert seg mer for de menneskene den forteller om, ikke bare hendelsene de utsettes for og de vakre bildene.