I «frihetens hjemland» er universitets­toppene tause

I fjor vår så verden litt lysere og lettere ut. Over en kaffekopp i en tysk folkepark diskuterte jeg amerikansk utdanningspolitikk før og nå med en ringrev i USAs universitetsverden, med erfaring fra en rekke amerikanske presidenter av ulik politisk støpning.

Glenn Jensen Mangerøy

Journalist og debattansvarlig i Khrono

Praten gikk lett, og jeg bestemte meg for å fyre av gårde et heller naivt spørsmål: «Betyr det egentlig noe for akademia hvem som er president i USA?».

«Vel, det er visse ting en president kan gjøre», svarte han — mens øyenbrynene bak de runde brillene avslørte at det var sagt med en tone av underdrivelse.

Ved et kafébord i Washington D.C. senere på sommeren nærmest hoppet lunsjdaten av stolen da jeg fortalte om spørsmålet jeg stilte i vår.

«Jeg håper han sa ja!», utbrøt hun og lo litt nervøst på mine vegne. For det var jo et dumt spørsmål, det var jo det.

Og visse ting har nå definitivt begynt å påvirke universitetssektoren.

USA

Stanser forskning som inne­­holder feil ord. — Katastrofalt

Forskningsmidler fra de store offentlige forskningsrådene stoppes. Forskningsdata og artikler slettes fra offentlige nettsteder. Myndighetene har sendt ut ordlister med forbudte ord for forskere. Universiteter mister inntekter i milliardklassen. Elon Musks effektiviseringskontor finner stadig nye oppfinnsomme måter å kutte stillinger på.

Og når Trumps ønskede utdanningsminister Linda McMahon nå snart er godkjent av kongressen, er første punkt på agendaen å legge ned eget departement.

Marsjordrene som nå kommer fra Det hvite hus oppfattes av de fleste amerikanske universitetsledere som et angrep på akademia. I en Yale-undersøkelse utført blant 100 universitetstopper i USA, er 94 prosent enige i at presidenten deres nå har gått til krig mot høyere utdanning.

Likevel virker det langt mellom kritikken mot presidentens politikk blant universitetstoppene i «frihetens hjemland», USA. Den rådende reaksjonen så langt gir inntrykk av en lavmælt ettergivelse.

I møte med slike store politiske endringer — uansett om man betegner det som overgangsperiode, regimeendring eller kupp — virker amerikanske universitetsledere rett og slett rådville.

Skal man gi motstand? Eller er det bedre å tilpasse seg de politiske signalene som kommer fra presidenten?

Man ser noen spede forsøk på protester. Universitetsallianser og fagforeninger har gått sammen i søksmål mot noen av Trump-administrasjonens påbud. Den amerikanske lobbyorganisasjonen American Council on Education (ACE) lovet for noen uker siden å kjempe tilbake mot presidentens forsøk på å avvikle ordninger som er viktige for mange institusjoner.

USA

Trump trosser domstolene. Fortsetter pengestopp til forskning

Enkelte akademikere ringer sin kongressrepresentant for å påvirke. Det finnes i høyeste grad enkeltstemmer som markerer sin motstand, særlig i sosiale medier. I skrivende stund planlegges det protester over hele USA i tiden som kommer. De mulige frontlinjene er mange: i kongressen, media, rettssaler, på campus og i gatene.

Noen få universitetsledere har også slått alarm om president Trumps angrep på sektoren. Michael Roth, president ved Wesleyan University, skrev en kronikk hvor han oppfordret andre akademiske ledere om å «si noe». Andre har vært kritiske i intervjuer og skrevet interne meldinger til ansatte hvor man sier seg uenig i presidentens ordre.

Men det herskende reaksjonsmønsteret så langt blant amerikanske universitetstopper har vært tilpasning. Stilltiende aksept.

Dette kan virke vanskelig å forstå. Universitetet har en spesiell rolle i samfunnet. Den akademiske motkraften skal være fri og kan på sitt beste virke som et korrektiv. Hvis ikke lederne i sektoren protesterer når ens egne interesser står på spill, risikerer amerikanske universitetsledere å undergrave akademias integritet.

Det er også et lederansvar å sørge for at ytringsfriheten i sektoren har gode vilkår. De ansatte i en sektor som er under politisk angrep, må kunne vite at man har lederen sin i ryggen når man selv går ut for å protestere. En leder som velger å holde munn, stilner også rekkene nedover.

Valg i USA

Republikanerne jubler, men flere frykter angrep på den akademiske friheten

Er det feighet som gjør at akademiske ledere vokter sine ord? Eller bunner det i noe annet? Det er jo lett å stå på utsiden og rope som Wesleyan-presidenten sier fra innsiden: «Si noe!»

For heller enn som en moralsk kollaps, fremstilles denne stillheten i amerikanske medier som en strategisk tilnærming. Man virker å føle seg frem heller enn å risikere å miste alt.

Det er ikke vanskelig å tenke seg frem til hvorfor universitetslederne velger en tilbakeholden linje. For det første er det kanskje det mest ansvarlige å gjøre. Det er lederen som er ansvarlig for at institusjonen forholder seg til gjeldende lover og regler — også når disse endres.

Videre er mulig at fjorårets kaotiske håndtering av de propalestinske demonstrasjonene på campus spiller en rolle. Saken spant helt ut av kontroll for amerikanske akademiske ledere, og flere universitetspresidenter ble tvunget til å gå i etterdønningene. En frykt for at nasjonens øyne igjen skal falle på campus-toppene, spiller trolig en rolle også nå.

Og kanskje handler noe av tilbakeholdenheten om spørsmålet jeg stilte i en tysk park i fjor: Hvor mye kan egentlig president Trump rive ned?

Amerikanske universiteter er seige, og de har sine røtter i ulike deler av samfunnet. Så langt har presidentens raseri rettet seg mot føderale ordninger. Dette er en klassisk republikansk frykt: at tentaklene fra Washington skal tukle med utdanningsinstitusjonene i for stor grad.

USA

Da han ble ansatt på Berkeley fant han en skuddsikker vest i skapet. Nick Dirks har styrt universitet gjennom store kriser

For universitetene er likevel den føderale kanalen bare en av flere kilder til å finansiere utdanningsaktiviteten. De offentlige universitetene er eid av delstatene, og mer avhengig av den politiske utviklingen på det lokale nivået. De mange private universitetene har gjerne enorme fond som sikrer aktiviteten. I tillegg er det mye større tilfang av private midler til både offentlige og private universiteter enn det vi er vant med her til lands.

Men disse fundamentene er ikke uangripelige for en president. Og kanskje stillheten grunner i en frykt for å tiltrekke seg oppmerksomhet. Det kunne for eksempel føre til fornyede utspill om å skattlegge de private fondene i større grad, slik blant annet visepresident JD Vance har tatt til orde for.

Om den stille tilnærmingen er strategisk ment, fremstår den likevel også som ren gambling. Man har ingen garantier i president Trumps uforutsigbare politikk. Og det er det ikke til å komme unna at den politiske tornadoen som nå feier over det akademiske USA allerede har sine ofre.

Den røsker opp forskning på helse, klima, kjønn og utvikling, og tiltak som skal sikre studenter fra alle bakgrunner like god tilgang til det utjevningsverktøyet høyere utdanning er. Den akademiske friheten er bare et løst veiskilt som flagrer i vinden, sugd opp av krefter som for øyeblikket ser ut til å øke i styrke.

Og foreløpig fremstår det som om universitetstoppene vil holde seg i tilfluktsrommene så lenge tornadovarselet pågår. Vi får håpe det viktigste står igjen når de våger seg ut.

Analyse

Hva nå, USA? Seks åpne spørsmål for amerikansk akademia