Intervju med Thomas Frank
I 2016 advarte han mot seier til Trump. Nå advarer han mot en ny Trump
Selv om Biden vinner valget forsvinner ikke trumpismen, sier Thomas Frank.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Ungene i nabolaget til Thomas Frank, i en forstad til Washington D.C., har en unik evne.
— Om du stopper dem på gata og spør dem hvilket college som rangeres høyest, Princeton eller Williams, da vet de svaret.
Frank stanser opp et øyeblikk før han fortsetter:
FAKTA
Thomas Frank
- Thomas Carr Frank er en amerikansk kommentator, journalist, forfatter og historiker.
- Han har skrevet en rekke bøker, hvorav flere har vakt debatt. Noen av de mest kjente er« What's the Matter With Kansas?» (2004) og «Listen, Liberal» (2016).
- Kom i år med boka «The People, NO!» om populisme og anti-populisme i amerikansk politisk historie.
- Var tidligere spaltist i The Wall Street Journal, er i dag spaltist i Harper's Magazine.
- Tok doktorgrad i historie ved University of Chicago.
— De kan meritokratiets hierarki, de har internalisert det. De vet hvem som er best.
Så hvor har de fått denne evnen fra? De er ifølge Frank blitt flasket opp på dette hierarkiet i et nabolag der folk mener collegeutdanning er det viktigste i folks liv.
— De har lært det og slukt det, sier han og beskriver en oppvekst der ungene fra de er små tenker på hvilket skoler de skal gå på, mens de jobber målrettet for å nå målet.
Den amerikanske historikeren, forfatteren og journalisten ler rått når han på telefon fra USA forteller Khrono om ungene i nabolaget. Men det ligger et alvor bak, som handler om langt mer enn naboungenes jakt etter å komme inn på steder som Princeton, Yale eller Dartmouth, i den såkalte eføy-ligaen av prestisjetunge amerikanske universiteter.
Ivy League-utdannet elite
Når Khrono snakker med Frank en av de siste dagene før det amerikanske presidentvalget har han vendt ryggen til nabolaget i Washington og reist hjem til Kansas, i den amerikanske Midtvesten, der han vokste opp.
Det er et sted han også har vendt tilbake til i flere bøker, deriblant What's the Matter with Kansas? How Conservatives Won the Heart of America, som i 2004 sendte Frank inn på amerikanske bestselgerlister.
Kansas står også i sentrum for ferske The People, No: A Brief History of Anti-Populism, der han beskriver den amerikanske populismens røtter i delstaten på attenhundretallet.
I What's the Matter with Kansas?, skrevet midt under presidentperioden til George W. Bush, beskriver Frank hvordan Det republikanske partiet fyrte opp kulturkrigen for å fylle tomrommet etter demokratene, som hadde vendt seg bort fra arbeiderklassen, mot en høyt utdannet urban middelklasse.
Før valget i 2016 utdypet han kritikken av demokratene. I Listen, Liberal: or, what ever happened to the party of the people? beskriver han et parti som er overtatt av en selvgod Ivy League-utdannet elite med blikket mot høyt utdannede velgere, mens forskjellene i den økonomiske politikken ble visket ut og de ignorerte tradisjonelle kjernevelgere i arbeiderklassen.
Tror på seier til Biden mot Trump
Frank, selv utdannet historiker ved University of Chicago, var en periode spaltist i The Wall Street Journal og er i dag spaltist i Harper's Magazine.
I 2016 var han en av relativt få analytikere som mente at en mangemilliardær uten politisk erfaring kunne vinne presidentvalget.
«Når republikanernes presidentkandidat ikke spyr ut fornærmelser hamrer han på med et kraftfullt budskap om frihandelen og ofrene for den», skrev Frank i en kommentar noen måneder før valget.
Han viste til analytikere som ikke så annet enn fremmedfrykten, angrepene på muslimer og innvandrere, mens Trump også banket på med et budskap som gikk hjem hos folk som så arbeidsplasser bli lagt ned eller flyttet ut av landet.
Han fikk som kjent rett, Trump ble valgt. Så hva sier Frank nå? Tror han Trump bli gjenvalgt?
— Alt er mulig, men det er lite sannsynlig, sier han og peker på Joe Bidens ledelse på meningsmålingene.
— Du må også huske noe annet viktig: Biden er ikke Hillary Clinton.
Han også beskriver et hat mot Clinton som republikanerne fortsatt spiller på, også i reklamekampanjer under den pågående valgkampen. Frank mener dessuten at Biden aldri ville ha gjort feil som å omtale folk som «deplorables», slik Clinton gjorde i 2016.
Det eneste som kan redde Trump er poststemmene, sier han og beskriver det han kaller en «fiasco waiting to happen».
— De vil selvsagt utfordre så mange poststemmer som mulig. Om resultatet er jevnt har de en hær av advokater som står klare. Forhåpentligvis vil Biden vinne med et så stort flertall at det ikke betyr noe.
Snakket til hvite arbeiderklassevelgere
Selv om historikeren Frank tror på seier til Biden advarer han mot å tro at det betyr slutten på «trumpismen».
— Det vil komme en ny Trump, sier han.
— Folk har alltid sagt om republikanerne at «oh, no, they can’t go any further», så har de gått lenger. Noen sier noe opprørende, så følger en annen opp med noe enda mer opprørende. Jeg husker da Ronald Reagan stilte første gang i 1976, folk jeg kjente mente han var ekstrem. Fire år senere var han president, og nå ser vi tilbake på den tida med nostalgi.
Han legger til folk i årevis sa at det demografiske grunnlaget for republikanerne synker, men legger til at Trump viste dem en vei ut av det som de ikke kommer til å forlate.
Trumps vei gikk blant annet via privatfly til Midtvesten. Med utdanning fra et Ivy League-universitet, og milliarder på bok, snakket han til hvite arbeiderklassevelgere i avindustrialiserte områder om hvordan han elsket de lavt utdannede og ville bli arbeiderklassens milliardær. Samtidig anklaget han demokratene for å ha sviktet de samme velgerne.
Advarer mot en ny Trump
Ironien er åpenbar. Men Trump lyktes i å få støtte fra hvite velgere med lav utdanning. En analyse fra Pew Research Center viser at 64 prosent av disse velgerne hadde stemt på Trump, mot 28 på Clinton.
Men ifølge Frank var det altså en velkjent vei republikanerne la inn på.
— De har gått i Trumps retning i lang tid. Jeg skrev om denne ideen deres om å være et parti for folk i arbeiderklassen i 2004. Trump har tatt det et steg videre, men de vil fortsette samme vei. Faren er at du neste gang ikke får en fyr som sier narsissistiske, vulgære og idiotiske ting, slik Trump gjør. Du kan i stedet få en fyr som Ted Cruz, som fører den samme politikken, men er dyktig til det, som kan politikk.
Frank viser til at det i flere delstater er så jevnt at selv små ting kan koste noen valget.
Trump gjør amatørmessige feil hele tiden. Den neste Trump kommer ikke til å gjøre det. Den neste Trump vil være intelligent.
Thomas Frank
— Trump gjør amatørmessige feil hele tiden. Den neste Trump kommer ikke til å gjøre det. Den neste Trump vil være intelligent. Hva om det blir Don junior, sønnen. Han er ikke en dum fyr.
Ideen om meritokratiet
I Franks fortelling om demokratene i Listen, Liberal spiller ideen om meritokratiet en sentral rolle.
For samfunnets suksessfulle og velutdannede er det «en vakker doktrine som tjener dem godt», fordi «den gir dem rett på all slags belønninger og goder, fordi de er smartere enn andre», skriver han i boka fra 2016.
For folk som akkurat har mistet jobbene sine, eller har problemer med å overleve på minimumslønn, er konsekvensene av meritokratiet like entydig, fortsetter han:
«Til dem sier denne ideologien: Glem det. Du har ingen andre å klandre for problemene dine enn deg selv.»
— Den grunnleggende ideen er at de på toppen fortjener det de har fordi de er best, fordi de gikk på gode skoler og fikk gode karakterer. Demokratene snakker om dette hele tiden.
Han er ikke den første som beskriver en meritokratisk elite som er overbevist om at de fortjener privilegiene sine, fordi de i eget selvbilde er smarte enn andre. Frank viser også til en britiske sosiologen Michael Young, som skrev om meritokratiet i boka The Rise of the Meritocracy fra 1958.
Fra olje til Silicon Valley og Wall Street
Ifølge Frank har den meritokratiske eliten demokratene vil være partiet for, de siste femti årene gradvis erstattet den gamle eliten i landet.
— For denne eliten er velstanden direkte knyttet til utdanningsnivået, og det er den dominerende eliten i dag. For bare ti år siden brukte vi å snakke om republikanerne som Koch-brødrenes parti, sier han med henvisning til oljemilliardærene som har vært viktige støttespiller for ulike aktører på amerikansk høyreside.
— Oljemilliardærene er ikke like imponerende som de var før, sier han og legger til at Silicon Valley og Wall Street nå er blitt en «bigger deal».
— Her snakker vi om industrier som er bygd på meritokratiske prestasjoner, de rekrutterer fra en håndfull av universiteter. For å få jobb i enkelte selskaper på Wall Street og i Silicon Valley må du gå på ett av rundt seks colleger.
Samtlige av de siste presidentene, fra både demokratene og republikanerne er utdannet ved amerikanske eliteuniversiteter. Bill Clinton gikk på Columbia University, George W. Bush på Yale, Barack Obama på Columbia og Donald Trump på Wharton School of the University of Pennsylvania.
De spant hjulet og trillet terningene
Til tross for utdanningen ved ett av åtte Ivy League-universiteter, anerkjennes ikke Trump som en del av denne meritokratiske eliten, ifølge Frank.
— Det er jo mange som går på disse collegene som ikke oppfyller standarden til denne eliten, for eksempel George W. Bush, han gikk på Yale, faren gikk også på Yale. Trump er ikke en del av denne gruppen kulturelt.
— Det er også blitt sagt at Trump jukset for å komme inn på Wharton...?
— Ja, de forakter ham så mye at de ikke kan tro på at han gikk på Wharton, den fancy skolen. Vi burde jo bare le av det, men det er ingen som gjør det, folk tar det så seriøst.
For å få jobb i enkelte selskaper på Wall Street og i Silicon Valley må du gå på ett av rundt seks colleger.
Thomas Frank
Hele ideen om at folk som går på Ivy League-universiteter fortjener alle goder som faller ned på dem er bare latterlig, slår han fast.
— Jeg kjenner mange som gikk på disse skolene. De vant på lotteriet, de spant hjulet, de trillet terningene, de var heldige. Trump er en av dem, han trillet terningene, de landet rett vei og han kom seg inn på en fancy skole.
Du kan få deg en god utdanning på nærmest hvilket som helst college i USA, om du leser de rette bøkene og tar studiene dine seriøst, mener Frank.
— I løpet av livet lærer du også at folk som går på disse fancy collegene har alle slags problemer, de er ikke supermennesker, det er ikke fantastiske folk, de er ikke engang spesielt smarte. De er bare dyktige på å gjøre det de er fortalt at de skal gjøre, på å forstå hva som er ventet av dem.
Han vil likevel ikke være for negativ.
— Det er mange smarte folk som går der også, men som voksen ser du tilbake på den perioden i livet ditt da du brydde seg mye om dette og forstår at du ble fanget av en hel industri som vil overbevise deg om at college er det viktigste i livet ditt, at du må legge alt annet til side for å komme inn på et godt college. Du må dessuten låne enormt mye penger for å kunne gå på en av disse skolene, du må låne hundretusener av dollar.
Mener sinnet er forståelig
Thomas Frank peker også på noe av det samme som økonomen Anthony P. Carnevale peker på i boka The Merit Myth: How our colleges favor the rich and divide America.
Carnevale gransket rollen høyere utdanning spiller i et USA der ulikhetene øker, og slo i et intervju med Khrono fast at universitetene nå er «del av en ulikhetsmaskin, tannhjul i en maskin som produserer ulikhet på en svært forutsigbar måte».
Carnevale mener utdanningssystemet «tjener til å styrke reproduksjonen av privilegier knyttet til rase og klasse, fra en generasjon til en annen».
— Det grunnleggende løftet i meritokratiet er at det vil få inn nye folk, det skal sortere oss ut fra talent. Slik skal du med hver nye generasjon få en ny gruppe folk som går til topps. Men det du faktisk ser er at meritokratiet fra åttitallet har produsert meritokratiet i 2020.
Det er de samme som har fått gevinsten av den økonomiske veksten, legger han til.
Han er inne på det samme i Listen, Liberal. Der skriver historikeren at de nitti prosentene på bunn hentet hjem rundt 70 prosent av den økonomiske veksten i landet fra depresjonen på 30-tallet fram til 1980. Fra 1997 og fram til vår tid er bildet et annet. I denne perioden fikk de ikke noe av veksten, «their share of the good times was zero», skriver han.
— Store deler av det amerikanske samfunnet henger igjen, de vet det, og de er rasende for det. Folk har ikke språk til å snakke om det, det kommer ut på ulike måter, en av dem er trumpisme, sier han og viser til hvordan Trump snakker om hvordan han elsker folk med lav utdanning.
Det er et rettvist sinne, mener han.
— Jeg hater Donald Trump, han er en fryktelig president. Så jeg sier ikke at han er en bra fyr, jeg sier at sinnet deres er forståelig.
Trekker linjer tilbake til 1890-tallet
Franks siste bok The People, No er et slags dypdykk i historien til en amerikansk populisttradisjon med røtter i Kansas tilbake på 1890-tallet, med venstreorienterte People's Party i sentrum. Han trekker linjene videre gjennom tredvetallets New Deal og fram til vår tid.
— Det er en lang populisttradisjon i USA. I Europa ville dere ha kalt det en sosialdemokratisk tradisjon, men denne tradisjonen i USA er svært amerikansk, den er mer basert på Thomas Jefferson. Du ser det i den gamle bondebevegelsen, der ordet populisme kommer fra, du ser det i arbeiderbevegelsen, du så noe av det i borgerrettsbevegelsen og i Bernie Sanders kampanje. Alt dette er eksempler på den amerikanske populisttradisjonen.
Den populisttradisjonen Frank beskriver med røtter i den gamle bondebevegelsen, er med andre noe ganske annet enn trumpismen.
— Om noe, er Trump «en falsk versjon» av den amerikanske populisttradisjonen, sier Frank.
— Han snakker om arbeiderklassen, all ære til ham for det, for dette er uvanlig i amerikansk politikk. Han snakker om livene deres og noen av bekymringene deres. Det er legitimt. Men han er også en svindler, han vet ikke hva han snakker om når han snakker om disse arbeiderklassespørsmålene. Hva har han gjort for dem som president? Han sikret skattekutt for rike, han har vært en katastrofe for den organiserte arbeiderbevegelsen.
— Det er så antipopulistisk som det kan bli
Frank viser til at ett av spørsmålene som definerte tidlig amerikansk populistene var avskaffelse av gullstandarden, og til at Trump nylig utnevnte Judy Shelton til styret i Federal Reserve, den amerikanske sentralbanken. Shelton er kjent for å ville gå tilbake til gullstandarden.
— Det er så antipopulistisk som det kan bli, ler han.
I sitt forsøk på å ta tilbake populismebegrepet beskriver han også hvordan populismen gjerne settes opp som et motstykke til meritokratiet, der valget står mellom «meritokrati eller trumpisme», og du må velge mellom å bli styrt av «opplyste eksperter eller autoritære rasister».
I denne fortellingen er «populismen mobben som løper rundt i Wahsingtons gater og roper på øl og billig bensin», mens meritokratiet er et styre av velutdannede som «pliktoppfyllende har klatret hver stige» og er blitt «belønnet for sin fortreffelighet».
— Denne antipopulismen er over alt, i amerikanske aviser og innen høyere utdanning. Det er en enorm forakt for vanlige Trump-velgere, egentlig for vanlige folk. Det er in your face hele tiden. Om demokratene taper er grunnen at de har omfavnet denne ideen om meritokratiet.
Også Biden, som i motsetning til mange av forgjengerne blant demokratens presidentkandidater ikke har bakgrunn fra et av Ivy League-universitetene, har omfavnet det til en viss grad, sier han.
Frank tror som sagt på seier til Biden under valget. Så hva tror han vil endres?
— Jeg vet ikke. Bernie Sanders har sagt at Biden har potensiale til å bli en ny Franklin Roosevelt, vel, kanskje, men Biden har sagt at vi skal tilbake til der vi var under Obama. Jeg tror ikke vi får dramatiske endringer. Jeg skulle ønske det var annerledes, men det er det jeg tror, sier Thomas Frank.
