Undervisning i maktkritiske perspektiver innebærer motstand, skriver førstelektor Merethe Giertsen. Arkivfoto: David Engmo
Undervisning i maktkritiske perspektiver innebærer motstand, skriver førstelektor Merethe Giertsen. Arkivfoto: David Engmo

Hvorfor undervises det ikke i maktkritiske perspektiver?

Maktkritikk. Jeg deler forskernes argumentasjon om at kritiske tilnærminger må addressere maktforhold, skriver Merethe Giertsen.

Publisert   Sist oppdatert

Kritisk tenkning er et kjerneprinsipp i høyere utdanning. En studie av Røthing og Engebretsen viser imidlertid at kritiske perspektiver er unntaket heller enn regelen. Forskerne fikk mange treff på kritisk i programplanene som de undersøkte, men treffene handlet i hovedsak om kildekritikk og ikke om kritiske perspektiver.

Undersøkelsen ble gjort på utdanninger i sosialt arbeid og grunnskolelærerutdanning, profesjonsutdanninger hvor kritiske perspektiver må ansees å være særlig aktuelle. Røthing og Engebretsen argumenterer for at en kritisk tilnærming må handle om mer enn kildekritikk.

Undervisning i maktkritiske perspektiver innebærer motstand, også fra institusjonelt hold. Når fornøyde studenter synes å være en målsetting i et neo-liberalt evalueringsregime, bidrar det til å innskrenke rommet for kritisk tenkning.
Merethe Giertsen
Førstelektor ved UiT

Jeg deler forskernes argumentasjon om at kritiske tilnærminger må addressere maktforhold: de «må adressere maktforhold med intensjon om å forstå, kritisk drøfte, og eventuelt utfordre disse. Dette forutsetter en konkretisering ved at kritiske perspektiver knyttes til for eksempel rasisme eller kjønnsmakt-forhold».

Som en av to emneansvarlige for et kurs som i studien omtales som et unntak når det gjelder et kritisk teorigrunnlag, overrasker ikke fraværet av kritiske perspektiver. Maktkritisk undervisning medfører noen særegne risikoer. Nedenfor er noen refleksjoner fra posisjonen som underviser, som kan bidra til å belyse fraværet av maktkritiske perspektiver i høyere utdanning.

Undervisning i maktkritiske perspektiver utfordrer etablerte kunnskapsregimer. «Homo sapiens, hvem er det? Som regel er det en hvit mann», skriver Thomas Hylland Eriksen. Og slik har, skriver Eriksen videre, ekskludering blitt naturalisert, d.v.s. oppfattet som naturlig og ikke et produkt av maktforskjeller.

En slik selvfølgeliggjort forståelse av ekskludering preger dominerende kunnskapsregimer i mangfoldsfeltet, hvor fokuset er på de andre; de utsatte og marginaliserte, og deres problemer. Det er som om, skriver Kumashiro, ekskludering ikke hadde skjedd om det ikke var for de andre.

Det problematiske er at disse perspektivene i liten grad forholder seg til maktforskjeller, og slik reproduseres maktasymmetriske relasjoner. Maktkritiske perspektiver vender fokuset mot oss og hvordan vi inngår i og reproduserer undertrykkende strukturer. Maktkritiske perspektiver stiller seg således kritisk til etablerte kunnskapsregimer.

Når maktkritiske perspektiver knapt er nedfelt i programplaner, slik studien til Røthing og Engebretsen viser, sier det seg selv at slik undervisning har trange kår i et fagfelt som først og fremst er opptatt av at studenter skal repetere et etablert kunnskapsregime.

Undervisning i maktkritiske perspektiver innebærer motstand. Som følge av avlæring av etablerte og selvfølgeliggjorte diskurser, kan læring av maktkritisk tenkning medføre kriser hos studentene, skriver Kumashiro. Motstand må derfor innberegnes i maktkritisk undervisning: ”[...] by teaching students that the very ways in which we think and do things can be oppressive, teachers should expect their students to get upset”.

Også fra institusjonelt hold kan maktkritisk undervisning møte motstand. Når fornøyde studenter synes å være en målsetting i et neo-liberalt evalueringsregime, bidrar det til å innskrenke rommet for kritisk tenkning.

Anvendelse av maktkritiske perspektiver utfordrer lærerens status. Anvendelse av maktkritiske perspektiver i undervisning rokker ved lærerens status. Der er nok av diskurser studenter kan argumentere for, og som hevdes innenfor tunge samfunnsinstitusjoner, inkludert eget fagfelt, som motsier og devaluerer innholdet i maktkritiske tilnærminger. Når kunnskap ikke støtter opp om etablert kunnskap kan studenter respondere med at læreren mangler objektivitet og faglighet, og har en privat agenda. Særlig utsatt for slik devaluering er lærere i samfunnsmessige marginaliserte posisjoner, skriver Sensoy og DiAngelo.

Implementering av maktkritiske perspektiver er individualisert. Selv om de maktkritiske tilnærmingene i kurset hos oss er nedfelt i programplanen er vår erfaring likevel at etablering og opprettholdelse av de kritiske perspektivene er avhengig av enkeltansatte sin oppfølging. Uten, eller med en svak, institusjonell forankring overlates undervisning av de kritiske perspektivene til ildsjelene. Det er selvfølgelig ikke godt nok.

Hvordan kan maktkritisk tenkning realiseres med større suksess enn i dag? Her er to forslag:

Institusjonalisering av ansvar. Implementering av maktkritiske perspektiver må gjøres til et institusjonelt anliggende. Det bør inngå som en sentral oppgave for faglige ledere på alle nivå, det må utgjøre et suksesskriterium i evaluering av de ulike programmene og kursene, og det må bli meritterende for den enkelte underviser.

Øke ressursene. Gitt de ideologiske, diskursive og kunnskapsmessige utfordringer, samt større behov for oppfølging av studenter som undervisning i maktkritiske perspektiver medfører, bør lærere med ansvar for slik undervisning gis større uttelling i form av ressurser.