Uklare premisser - uklart resultat

Statssekretær Bjørn Haugstad imøtegår i Khrono et par spontane ytringer fra min side om regjeringens forslag til ny forskningsetikk.

Han «etterspør etikkdebatt på riktige premisser». Han hevder at jeg tar feil når jeg påstår «at loven setter likhetstegn mellom uredelighet og brudd på forskningsetiske normer», og at jeg også tar feil når jeg påstår at «de nasjonale forskningsetiske komiteene ikke skal behandle konkrete saker, men bare diskutere overordnede problemstillinger.»

Jeg vil snarere hevde at det er premissene i den nye forskningsetikkloven som er uklare. Derfor frykter jeg at også praksisen ute ved institusjonene vil blir uklare dersom denne loven blir vedtatt.

For det første mener Haugstad at det ikke er grunnlag for min spissformulering om at lovutkastet setter likhetstegn mellom uredelighet og brudd på anerkjente forskningsetiske normer. Hans ene motargument er at proposisjonen viser til at slike brudd varierer fra alvorlige brudd som vitenskapelig redelighet via gråsonetilfeller til slurv etc. (s. 31). Dette fanger likevel ikke opp det som er mitt hovedpoeng, nemlig at den nye lovforslaget redefinerer forholdet mellom uredelighet og forskningsetikk. Denne sammenblandingen var utgangspunktet for kritikken av det forutgående lovutkastet fra De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK).

Proposisjonen bruker vel to sider til å gi detaljerte konkretiseringer av noen alvorlige brudd på forskningsetiske normer (fabrikkering, forfalsking, plagiering) og en sidekolonne med stikkord på andre alvorlige brudd (selektiv presentasjon av resultater, etc, (ss.32-35).

Det er talende at så godt som alle disse eksemplene omhandler ulike måter å føre andre bak lyset på, og da særlig lesere av forskerens publikasjoner. Dette er vel for de fleste av oss nettopp det vi forstår med «uredelighet» - hele skalaen av uærlighet, løgn, lureri, uetterrettelighet og uhederlighet, som også framholdt av FEK i høringsuttalelsen om lovutkastet.

Litt velvillig kunne en si at departementet foreslår en ny definisjon av uredelighet, dog uten noen faglig diskusjon og begrunnelse. I så fall kan en spørre om et slikt begrep er tjenlig og om det skaper klarhet eller usikkerhet hos dem som loven skal gjelde for eller som skal håndheve den.

Departementet tar forbehold for at listen over tilfeller av alvorlige og mindre alvorlige brudd på anerkjente forskningsetiske normer ikke er uttømmende. Men departementet burde ikke ha hatt problemer med å finne fram til eksempler på brudd som ikke dreier seg om uredelighet i hverdagsbetydning.

En kunne ha brukt de forskningsetiske retningslinjene som De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK) har utarbeidet. Her vil en finne presiseringer og drøftinger av de viktigste forskningsetiske normene som forskere og forskningsinstitusjoner skal legge til grunn for sin virksomhet.

Normene for vitenskapelig redelighet inngår her, men retningslinjene omhandler også en rekke andre normer om forskernes ansvar. Det er f.eks. normer om å ta tilstrekkelig hensyn til de enkeltpersonene som direkte eller indirekte berøres av forskning, berørte grupper og institusjoner, forskersamfunnet og sist men ikke minst, hensyn til økologisk miljø, klima, artsmangfold og framtidige generasjoner (bærekraft og føre-var).

Det er påfallende at manglende hensyntaking og ansvarlighet på disse områdene ikke figurerer tydeligere blant det lovproposisjonen framholder som alvorlige brudd på anerkjente forskningsetiske normer. Ved å ikke legge større vekt på slike brudd er regjeringen i utakt med den framvoksende europeiske og vitenskapelige tenkningen om hva forskningsetisk ansvarlighet innebærer.

Det blir forkludrende å skulle presse slik ansvarlighet inn under et utvidet begrep om redelighet.

Videre kunne departementet ha brukt som eksempler noen av de sakene som de forskningsetiske komiteene har vurdert og avgitt uttalelser om de senere årene. De fleste av disse uttalelsene er tilgjengelige på hjemmesidene til FEK. Disse uttalelsene illustrerer og konkretiserer hvilke forskningsetiske utfordringer som norske forskere og institusjoner står overfor, og i hvilke typer saker de har utøvd svakt, usikkert eller utilstrekkelig forskningsetisk skjønn og ansvarlighet.

Haugstads andre innsigelse dreier seg om påstanden om at regjeringens forslag betyr at behandlingen av konkrete saker fra forskernes hverdag i Den nasjonale forskningsetiske komite for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) og Den nasjonale forskningsetiske komite for naturvitenskap og teknologi (NENT), vil reduseres drastisk.

Han viser til at komiteene fortsatt skal kunne diskutere prinsipielle saker og hevder at det må komiteene også gjøre i dag. Det er både riktig og feil. Det er åpenbart at komiteene ikke skal behandle enkle spørsmål som kan besvares administrativt eller sendes (tilbake) til henvenders institusjon.

Viktigere er det at det i lovutkastet er formulert en ny avgrensing i behandlingen av «enkeltsaker» (s. 27). Komiteene kan riktig nok behandle «saker av prinsipiell, forskningsetisk interesse som ligger til deres ansvarsområde», men de skal eksplisitt ikke behandle «saker om en forsker har brutt forskningsetiske normer». Den ligger kun til Granskningsutvalget.

Gitt den overnevnte sammenblandingen av uredelighet og forskningsetikk, er det høyst uklart hva dette egentlig innebærer.

Alle saker komiteene drøfter dreier seg om hvordan en bør forstå de forskningsetiske prinsippene bak retningslinjene, avveie dem mot hverandre og tillempe dem i praksis. Blant disse sakene behandler komiteene jevnlig de forskningsetiske utfordringene ved bruk av nye typer data, nye innsamlingsmetoder og forskning på nye og kanskje krevende områder.

Det er gjennom de sakene komiteene behandler at de får sjekket om eksisterende retningslinjer er dekkende og klare nok for de forskningsetiske avveiningene som forskere må foreta, og om det har oppstått nye utfordringer som retningslinjene bør revideres for å fange opp.

Dette handler om å kunne forbedre retningslinjene som støtte i forskernes og institusjonenes egne forståelse og etterlevelse av forskningsetiske normer. Jeg merker meg at Haugstad ikke kommenterer denne viktige siden ved enkeltsaksdrøftinger i komiteene.

Endelig synes departementet å legge opp til en betydelig utvidelse av Granskningsutvalgets rolle som veileder og rådgiver for de forskningsutførende institusjonene. I og for seg er det utmerket, hvis veilednings- og rådgivingsfunksjonen presiseres til å dreie seg om saker om mulig uredelighet.

Hvis det derimot danner seg en oppfatning om at Granskningsutvalget og dets administrasjon skal dekke råd og veiledning om forståelse og praktisering av alle anerkjente forskningsetiske normer, vil det kunne skape betydelig uklarhet om hvilken rolle de forskningsetiske komiteene skal og vil kunne utføre i årene framover.

Her kan departementet i verste fall komme til å bygge ned et velfungerende system som forskere i andre land misunner oss.

Les også: 

• Etterspør etikkdebatt på riktige premisser
• Føler de har snakket for døve ører