DEBATT ● ole-andreas rognstad og inger b. ørstadvik

Hvem eier data?

Etter vår mening flytter «eierskapsdiskusjonen» oppmerksomheten bort fra de spørsmålene som trengs å løses for å legge til rette for mer deling av data: nemlig å sikre tilgang til data, og å fastsette vilkårene for tilgang.

Den internasjonale dataøkonomien utgjør en svimlende verdiskapning i både penger og sysselsetting, og bare i Norge er tallene på hhv 150 milli­arder kroner og hundre tusen arbeidsplasser i 2020, som vil kunne dobles i 2030 om forholdene legges til rette, skriver innleggsforfatterne .
Den internasjonale dataøkonomien utgjør en svimlende verdiskapning i både penger og sysselsetting, og bare i Norge er tallene på hhv 150 milli­arder kroner og hundre tusen arbeidsplasser i 2020, som vil kunne dobles i 2030 om forholdene legges til rette, skriver innleggsforfatterne .
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

DATA| Dataøkonomien er for lengst over oss. Den 26. mars i år la regjeringen frem en Stortingsmelding om «Data som ressurs – Datadrevet økonomi og innovasjon» (Meld. St. 22 (2020-2021)). Der anslås blant annet at norsk dataøkonomi utgjør en årlig verdiskaping tilsvarende 150 milli­arder kroner og en sysselsetting på hundre tusen arbeidsplasser i 2020, som vil kunne dobles i 2030 om forholdene legges til rette. Tilsvarende beløp og antall på verdensbasis er svimlende.

I denne situasjonen er det ikke underlig at det oppstår spørsmål om hvem som «eier» dataene. I stortingsmeldingen fremheves det at spørsmålet «om hvem som har eierskap og disposisjonsrett … er viktige tema i den datadrevne økonomien». Det illustreres med data som genereres fra biler. Alle data som bilen registrerer under en kjøretur har verdi for mange aktører, som bilprodusent, leverandører av deler, operatør av skytjenester, verksted, forsikringsselskaper, offentlige myndigheter og så videre. Sjåføren har nok en forventning om å «eie» dataene som genereres når hun kjører, men det har også bilprodusenten, den som har levert sensorer i bilen og operatøren av skytjenester.

I stortingsmeldingen defineres utfordringen som potensielt kan oppstå, som spørsmål om hvem som eier hvilke data, hvem som skal ha tilgang til dem, og hva man eventuelt skal kunne bruke dem til. Men det er synd å si at det ikke gis et klart svar. Det refereres til en utredning fra landbruks- og sjømatindustrien som konkluderer med at «eierskap til data følger de prosesser og produkter som genererer dataene i utgangspunktet». Etter vår mening er dette knapt nok til å forstå. Det løser heller ingen av de utfordringene som oppstår med deling av data.

Årsaken til problemene med å identifisere «eierskapet» i data i dagens situasjon, kan være at spørsmålet er galt stilt. I et juridisk perspektiv leder det lett til misforståelser å se etter en «eier» av data. For fysiske ting, som en bil, innebærer «eierskap» en rett til alene å bestemme over bilen, når den skal brukes og av hvem. Eieren kan også beslutte å selge bilen eller gi den bort. Dersom eieren er ute og kjører, kan ikke noen andre samtidig bruke bilen.

Data, derimot, er informasjon. Så fremt andre får tilgang til informasjonen, kan den gjerne brukes av mange samtidig – og det gjør data eller informasjon bare mer verdifull. Rettsreglene legger også opp til at informasjon skal være mest mulig fritt tilgjengelig. Rettsreglene gir eksklusive rettigheter til informasjon bare der det er særlig gode grunner for det. Reglene om immaterialrettigheter, som opphavsrett, patent og bedriftshemmeligheter, gir på strenge vilkår den som først kommer opp med informasjonen en tidsbegrenset enerett til å utnytte den. Formålet med reglene er å oppmuntre til innovasjon.

Årsaken til problemene med å identifisere «eierskapet» i data i dagens situasjon, kan være at spørsmålet er galt stilt. I et juridisk perspektiv leder det lett til misforståelser å se etter en «eier» av data.

Begrepet «eierskap» kommuniserer godt ønsket om å kontrollere den verdifulle ressursen som data er, og en mer eller mindre berettiget forventning om slik kontroll. Og det kan ha viktig symbolverdi. Men det tilslører også realitetene slik situasjonen er i dag. Eierskapsbegrepet medfører at man lett mister blikket for hva det egentlig dreier seg om: muligheten for å kontrollere tilgangen til en verdifull – men ikke naturlig eksklusiv – ressurs.

Det gjøres i dag gjennom forskjellige instrumenter. I bileksemplet vil en del data holdes hemmelig av bilprodusenten. Den som eier bilen og sjåføren er bundet av vilkårene i kjøpekontrakten for bilen som regelmessig inneholder et samtykke til at bilprodusenten får (mer eller mindre eksklusiv) tilgang til dataene. Tekniske systemer kan også begrense eller åpne tilgang.

Det har vært diskutert om det burde innføres en eksklusiv rettighet til data på samme måte som vi har eksklusive rettigheter til oppfinnelser (patent) og åndsverk (opphavsrett). Med slike rettigheter kan det gi mer mening i å snakke om eierskap. EU-kommisjonen foreslo i 2016 å innføre en egen «dataprodusentrett» for ikke personlige data. Forslaget møtte sterk motstand, og Kommisjonen har foreløpig ikke gått videre med det. Flere motargumenter har vært reist, blant annet at det ikke synes å være behov for noen eksklusiv rettighet som gir dataprodusenten enerett til kommersiell utnytting av dataene for å oppmuntre til utvikling av datadrevne tjenester.

Det kan tvert imot være større behov for å sikre at data ikke monopoliseres og gjøre det mulig for enkelte kommersielle aktører å fullstendig dominere markeder – bare tenk på Facebook og Google. Det er også bekymring knyttet til at eksklusive rettigheter til data vil «overkjøre» dagens immateralrettigheter og balansen mellom «eierskap» og samfunnsmessige hensyn som de bygger på.

Etter vår mening flytter «eierskapsdiskusjonen» oppmerksomheten bort fra de spørsmålene som trengs å løses for å legge til rette for mer deling av data: nemlig å sikre tilgang til data, og å fastsette vilkårene for tilgang. Tilgangen må balanseres mot hensynet til å beskytte datasubjektene, særlig når det er personer, og å beskytte privates og samfunnets interesser knyttet til dataene. Dette er spørsmål som trenger løsninger bedre tilpasset et datadrevet samfunn enn det lovgivningen tilbyr i dag.

Powered by Labrador CMS