Hva ville Vestlandsbenken ment om opprettelsen av UiB i 1946?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

En gruppe stortingspolitikerne fra Vestland skriver i en kronikk i Khrono 30. november at de ønsker flere medisinstudenter i Norge og på Vestlandet. Men ønsker de dette dersom det betyr å slippe til andre enn Universitetet i Bergen?

Stortingspolitikerne fra Vestland har helt rett i at vi trenger å utdanne flere leger i Norge. Et rikt land som Norge bør oppfylle WHOs krav om å utdanne vårt eget helsepersonell. I dag utdanner vi nesten halvparten av legene våre i utlandet, det er ikke bærekraftig og flere må utdannes i Norge. Men hvorfor mener Stortingspolitikerne fra Vestland at det kun er UiB som kan være god nok til å utdanne fremtidens leger for Vestlandet?

UiS ønsker å etablere en medisinutdanning hvor man tar de tre første årene i utlandet, eller ved et annet universitet i Norge, og de siste tre årene i Stavanger ved UiS. Det er den raskeste og rimeligste måten å øke utdanningskapasiteten på.

Stavanger er en sterk kunnskapsregion for forskning, innovasjon og teknologi, med en uttalt satsing på helse, og tradisjon for nært samarbeid med næringsliv og industri. En ringvirkningsanalyse utført av Samfunnsøkonomisk Analyse viser at bare medisinutdanning alene kan skape 300 nye arbeidsplasser i regionen. Sammen med Norges mest moderne sykehus vil dette bidra til å bygge opp en sterk helseklynge basert på kompetansen vi har opparbeidet oss fra olje- og gassnæringen. Det vil gi oss flere ben å stå på, noe som er helt avgjørende for en region så sterkt knyttet til olje- og gass.

I innlegget nevner stortingspolitikerne at Grimstad-utvalget anbefaler Vestlandslegen (Bergens- modellen). Men de unnlater å nevne at halve Grimstad-utvalget går inn for at flere enn dagens fire universiteter kan få medisinutdanning og at treårige studiemodeller som UiS foreslår kan etableres.

De skriver videre at de ønsker et samarbeid med Stavanger om å utdanne morgendagens leger. Men hvilket samarbeid er det de ser for seg? Er de villige til å gå inn for en modell med et likeverdig samarbeid hvor også UiS får gradsrett? Eller gjelder invitasjonen til samarbeid kun dersom hele pengesekken og forskningsstillinger havner i Bergen, det står UiB på vitnemålet og det opprettes et «UiB-campus» på Universitetsområdet i Stavanger?

I dag har de «gamle» universitetene monopol på å drive medisinutdanning som stanser for eksempel UiS fra å satse på medisin. Dagens regelverk er gammeldags og hindrer nytenking og konkurranse. I 2020 bør det være åpenbart at det skal være kvalitet og objektive kriterier som avgjør om man kan starte medisinstudium, ikke navnet på studiestedet og gamle privileger.

Det er fristende å tenke på hvordan Bergen ville sett ut som Universitetsby i dag dersom man i 1946 heller ville ha lyttet til argumentene mot å etablere UiB, som er de samme argumentene som i dag brukes for å nekte UiS å få medisinutdanning. «Norge har ikke råd til to universitet», «ressursene bør konsentreres om å heve kvaliteten til det eksisterende universitet» ble det sagt. Heldigvis hadde man den gang politikere som våget å tenke annerledes, som mente at Norge hadde godt av konkurranse, nytenking og flere universitetsmiljø. Politikerne på vestlandsbenken stiller seg nå på samme side av historien som dem som for 75 år siden ville nekte Bergen å få sitt universitet. De kreftene vant ikke frem den gang, og de bør ikke vinne frem i dag heller.

I stedet for å bruke energi og argumentasjon på å nekte UiS å starte opp, burde vi heller spille på lag og bruke hverandres styrker. UiB har lang erfaring og kompetanse med å drive en god medisinutdanning, mens UiS vil bidra til nytenking, innovasjon og et studium som fokuserer mer på både teknologi og primærhelsetjenesten, enn hva som har vært tradisjon i Norge. Studieprogrammet er ferdig utviklet og har fått gode faglige tilbakemeldinger.

Og vi har en region som har stilt klar midler til å dekke kostnadene til oppstart slik at økonomi ikke skal være et argument mot UiS. Det eneste vi nå ber om er å få lov av regjeringen til å konkurrere, en konkurranse som ifølge fagfellevurderingene vil bidra til å løfte kvaliteten på de andre medisinutdanningene og hele Helse-Norge, på samme måte som en ny medisinutdanning i Tromsø gjorde på 1970-tallet, og i Trondheim på 1990-tallet.

Det er noen tiår siden Trondheim ville etablere medisinstudium, heller ikke da uten motstand. Forskere fra NTNU fikk nobelprisen i medisin i 2014. Kanskje det ikke var en så dum beslutning likevel?