Første dag på honours-studiet: «Jeg ser ikke på meg selv som elitestudent»

Hun sitter bøyd over en pensumbok på størrelse med en liten telefonkatalog.

Tiril Flatebø (19). Oppvokst på Nøtterøy, gikk på videregående i Italia. United World Colleges (UWC).

Nå tar hun bachelor i filosofi ved Universitetet i Oslo (UiO).

En bachelor med en vri. En tverrfaglig vri.

— Veldig mange av de jeg gikk i klasse med skulle studere i USA eller Storbritannia, men det var ganske uaktuelt for meg, sier hun, løfter blikket fra filosofipensum.

— Så jeg fikk stilling i sentralstyret til Press, som er ungdomsorganisasjonen til Redd barna. Dermed måtte jeg bli i Oslo. Egentlig tenkte jeg bare å ta et årsstudium i filosofi eller idéhistorie.

Hun skulle etter planen bare være i Oslo i et år.

Men da hun skulle søke om studieplass, kom hun tilfeldigvis over honours-programmet til UiO. En kjapp gjennomlesing senere bestemte hun seg for å søke.

Nå er Flatebø en av tjue studenter på studieretningen med høyest poenggrense i Norge.

Det er onsdag formiddag. Snart skal hun på første undervisningstime med honours-studentene.

Elitedebatten

— Jeg så for meg at det kom til å komme en del reaksjoner.

Flatebø tok ikke feil. UiOs nye honours-program har vært omdiskutert helt siden det ble annonsert i fjor.

Leder av Norsk studentorganisasjon, Marte Øien, sier de ikke ønsker programmet velkommen i norsk akademia i det hele tatt. Professor ved Universitetet i Bergen, Jostein Gripsrud, har kalt retningen «elitespor», og brudd på en rekke prinsipper og idealer i akademia.

«Elitestudenter» har flere kalt dem.

På andre siden av gjerdet har prodekaner ved UiO sagt at tiden er moden for et studietilbud rettet mot spesielt motiverte studenter. BI-professor Dag Morten Dalen har kalt studieprogrammet en bitteliten braksuksess.

Rektor ved Universitetet i Oslo (UiO), Svein Stølen, kalte programmet «årets nyhet» ved universitetet.

— Jeg vet ikke hvem som kalte det elitestudium først, men jeg ser ikke på meg selv som elitestudent. Jeg søkte meg ikke til programmet fordi det er «elite» heller, eller fordi jeg tenkte jeg var smartere eller bedre enn alle andre.

Hun sier det var et annet miljø på den videregående skolen hun gikk på i Italia. Der var det naturlig at man satset på de flinke, oppfostret talent og lærevilje.

Og mange der var flinke. Mange gikk videre til prestisjefylte universiteter i USA og Storbritannia.

For Flatebø var ikke honours-programmet bare en mulighet i Norge. Hun ønsket seg også en utfordring.

— Jeg er glad i å lære, og glad i å lese. Jeg har flere hundre sider med filosofipensum her, og jeg gleder meg til å lese gjennom, sier hun, og vifter med hånda over boka på bordet.

— Så visste jeg at i Norge handler utdanning om å inkludere alle, og å passe på at de svakeste kommer med. Jeg visste at hele elitedelen ville bli kontroversiell. Men om jeg skulle beskrevet det for noen andre, ville jeg ikke sagt elite. Jeg ville bare sagt det er kult at UiO satser på noe ekstra.

Programmet

På et kontor i fjerde etasje i Fysikkbygget forbereder Anders Malthe-Sørenssen seg til første time.

Han er professor i fysikk, leder for Center for Computing in Science Education (CCSE), et Senter for fremragende utdanning, og nå leder for programrådet til honours-programmet.

I 2015 ble han tildelt Olav Thon-prisen på 500 000 kroner for fremragende undervisning.

Han tok også initiativ til den realfaglige delen av honours-programmet.

— Det var flere tanker som dukket opp da vi lagde honours-programmet, og flere behov som vi så hos studentene, sier han.

Honours-programmet er en bachelorgrad splittet i to retninger. Når man søker, velger man en av dem: realfag eller humaniora.

Realfagstudentene tar så fordypning innen fysikk, astronomi eller matematikk med informatikk. Humaniorastudentene fordyper seg i filosofi, lingvistikk eller musikkvitenskap.

— Vi så at mange av våre studenter i dag søker ekstra utfordringer, og de får det gjennom å ta ekstra emner. Vi har mange studenter som tar opptil 50 studiepoeng per semester, eller doble bachelorgrader, sier Malthe-Sørenssen.

— Så ser vi at at noen av disse studentene har behov for ekstra veiledning i hvordan de kan sette sammen fornuftige studieprogrammer.

Her kommer honours-vrien inn. Studentene får en mentor som hjelper dem å tilpasse et studieprogram. Og i tillegg til en vanlig bachelor, tar de tjue studentene ett ekstra emne per semester.

Emnet utgjør fem ekstra studiepoeng i semesteret, tilsammen 30 studiepoeng ved fullført grad, i tillegg til de 180 de får for bachelorgraden.

Og emnet, som starter som HON1000, er tverrfaglig.

På tvers av fakulteter

— Det var den andre motivasjonen vi hadde, fortsetter Malthe-Sørenssen.

— Vi ønsket å lage en tverrfaglig utdanning som gir mening. Så ønsket vi å lage et program som ikke går på bekostning av studentenes dybdekunnskap. Målet er at studentene skal ha minst et område som de mestrer svært godt.

Han sier dette er ganske konsistent både med rådene fra næringslivet og tilsvarende honours-modeller andre steder i verden, som Nederland.

— Et tredje aspekt, er at vi ser et behov for tverrfaglig kompetanse og erfaring, både i forskning og samfunnet forøvrig. Mange av de utfordringene vi står ovenfor i dag er av en sånn art at de bare kan løses på godt vis med en tverrfaglig tilnærming.

De hadde flere runder på UiO om hvordan et honours-program skulle være. En master på fire år? Et spesielt tilbud for de studentene som allerede tar flere fag enn vanlig studieløp?

Omsider bestemte de seg for at de ønsket et tilbud for de studentene som ser på seg selv som noe bredere; ikke bare matematiker, ikke bare humanist. Gjennom honours-emnene blir de litt av begge deler.

— Så det betyr egentlig av vi bygger på et vanlig bachelorstudium med muligheter for tilpasningen. De får ikke noen ekstra oppfølging i fagene. Vi skal ikke lage noe «juss pluss», men vi legger tilrette for det ekstra tverrfaglige. Det vil være nye emner, som vi nå utvikler og tester ut på denne lille gruppen.

Det beste klasserommet

Med hvert kull følger et emne honours-studentene skal bryne seg på. I år er det kunstig intelligens.

Tanken er at humaniststudentene skal se emnet fra sin side, og realfagstudentene fra sin. Sammen skal de jobbe med tematikken på en måte som er nyttig for begge parter.

— Jeg synes det er veldig spennende at de satser på humanistiske fag, sier Flatebø.

Hun spaserer langs Fredrikkeplassen på Blindern. Foreløpig er hun ikke særlig godt kjent på campus, understreker hun.

— Jeg har alltid fått relativt gode karakterer, og da jeg gikk på skole i Norge fikk jeg beskjed om at dersom man var skoleflink, burde man velge realfag. «Da holder man alle dører åpner,» sa de.

Flatebø sier hun var «fantastisk dårlig i realfag.» I stedet byttet hun, og studerte humanistiske fag på UWC-skolen i Italia.

— I en norsk kontekst var det litt skummelt å velge dette. I England hører man masse om for eksempel PPE, philosophy, politics and econimics. Det er et slags prestisjefag mange politikere blant annet tar.

Hun synes det er fint at det finnes et fag for humaniorastudenter som har lyst til å satse. Det kan styrke læreviljen, tror hun, å være i et klasserom med folk som virkelig er interessert i faget.

— Det er det beste klasserommet man kan være i, helt uavhengig av faglig nivå. Så lenge alle har lyst til å være der, får man mye mer ut av det.

Men hva kan hun bidra med, som humaniststudent i et tverrfaglig klasserom om kunstig intelligens?

— Det tror jeg kan bidra mye med kritisk tenkning. Det er jo det filosofi handler om, jeg tror jeg kan bidra til å stille spørsmål. Jeg er den litt irriterende personen som sitter der og spør «hvorfor gjør vi sånn?», «hvorfor tenker vi sånn?», «hvorfor ikke sånn eller sånn?», sier hun, og legger til:

— Jeg er veldig dårlig i matte, så jeg kommer til å se på helt andre ting enn realfagstudentene.

Trygghet

Honours-studentene har allerede møtt hverandre, selv om første time ikke har begynt. Filosofistudiet til Flatebø har også begynt vanlig undervisning nå.

— Det har vært veldig interessant så langt, begge foreleserne har snakket om hvorfor filosofi er relevant. Jeg tror mange tenker at filosofi er veldig abstrakt — og på mange måter er det jo det — men det er fint at de snakker om hvordan det anvendes i den virkelige verden.

Studieåret blir nok tøft, det tror hun. Men hun er forberedt på utfordringen. Hun liker utfordringer.

— Jeg tror det kommer til å gå helt fint. Det kommer helt sikkert til å bli travelt til tider. Men jeg liker å ha mye å gjøre, jeg trives når dagene er fulle.

Hun gjør andre ting også. Klatrer, trener, er sosial, sitter i sentralstyret på Press. Nå forbereder hun seg til den første gruppetimen med de andre honours-studentene.

— Jeg er veldig spent, men jeg gleder meg mest. Noe av det viktigste er at vi skal lære av hverandre, og det er masse spennende folk der. De er en ganske jevn kjønnsfordeling, og folk har gjort mye forskjellig tidligere.

Malthe-Sørenssen sier de har ekstra fokus på trygghet i denne studiegruppa. Trygghet, fordi det er vanskelig å stille spørsmål om man er usikker på de andre.

— En realist skal for eksempel tørre å stille spørsmål som kanskje virker banalt for filosofen. At man tør å spørre, og at noen kan svare og hjelpe deg, krever et godt læringsmiljø. Det er det vi skal jobbe med, å bygge opp det læringsmiljøet, sier han.

Første året handler om å introdusere studentene for et tema. Andre året skal de lære metode av hverandre — realistene skal lære om kvalitative studier, humanistene skal lære å programmere. Tredje året samles alt til ett stort prosjekt.

— Kunstig intelligens er et bra tema, fordi det favner grunnleggende, menneskelig ting, samtidig som det har mange tekniske aspekter. Realistene kan snakke om det tekniske, mens humanistene kan stille eksistensielle spørsmål, som om en robot virkelig kan tenke.

Malthe-Sørenssen er klar til å gå. Bare noen minutter igjen nå, så skal studentene samles.

— Vi håper at studentene kan lære noe, ikke bare om det andre fagområdet, men også sitt eget. De skal få en følelse av deres faglige perspektiv er nyttig. Det er det vi skal gjøre i dag.

Første honours-dag

De 20 sitter i et lite klasserom i Niels Henrik Abels hus på Blindern. Det er allerede en summing i lufta når Malthe-Sørenssen låser seg inn.

— Det som er viktig først, er at studentene blir kjent med hverandre, sier Anders Lauvland.

Han er stipendiat på universitetet, og en av de ansvarlige for seminarundervisningen i honours-programmet.

Og det ser ut til å fungere. Studentene har skrevet ned en liste med sanne og usanne påstander om seg selv, og de andre forsøker å gjette løgnene.

— Det er en enkel lek for å løsne litt opp i starten. Deretter skal vi snakke litt om hva slags forventninger vi har for disse seminarene, før vi skal jobbe med et sammendrag for en forelesning som studentene skal delta på.

Studentene løper fra bord til bord. Noen gjetter åpenbart riktig, roper «yes!»

— Jeg er også spent på å høre hva slags forventninger studentene har, slik at vi kan møtes et sted, fortsetter Lauvland.

De skal jobbe mye med hverandre de neste tre årene. På tvers av faglinjer, på tvers av fakultet. Håpet, påpeker Lauvland, er at de skal føle seg trygge i læringsmiljøet, tørre å stille spørsmål.

Trygghet er nøkkelordet. Undervisningen er stengt for andre studentene. Foreløpig.

— Mot slutten av dagen kommer vi til å ha forskjellige typer gruppearbeid, og jeg har stor tro på at studentene deltar aktivt og kommer med nyttige innspill i undervisningen, sier Lauvland.

20 plasser

— Neste uke kommer en matematiker for å fortelle om kunstig intelligens, sier Malthe-Sørenssen.

— Det blir sikkert tungt for filosofistudentene å følge med på, så det må legges på et passe nivå.

Han sier at studiehverdagen til honours-studentene vil ha mange fellesstrekk med andre studenter på universitetet. Mange av dem følger programmer som er ganske like de vanlige bachelorprogrammene.

Så skal de altså ha denne tverrfaglige tretimersøkta en gang i uka. Hver onsdag. Det stilles strenge krav til oppmøte. Vurderingen er bestått, ikke bestått.

— Vi har sagt at dette er for studenter som har kapasitet til å gjøre mer enn vanlige studenter ved et vanlig studieprogram, men det ville vært ganske urimelig å ikke si det. Vi forlanger mer av dem, og det er en del studenter som synes det er krevende nok med vanlig bachelorløp, sier Malthe-Sørenssen.

Akkurat nå er det et lite studie. Bare 20 plasser.

— Jeg håper det blir 60 studenter etterhvert, og jeg håper vi får inn flere fagområder. Men det er også en avveiing knyttet til ressurser. Sånn ble det nå, sier han.

Selv har Malthe-Sørenssen med vilje ikke tatt særlig stilling til elitedebatten.

— Men en ting jeg synes er kjempeflott, er at vi faktisk for en gangs skyld har diskutert kvalitet i høyere utdanning sammenhengende i en måned i Norge. Det synes jeg er helt fantastisk, at det går an å snakke om det.

Han sier han på ingen måte er uenige med studentene som krever kvalitetsløft også på andre studieprogram.

— Studentene må kunne kreve å få bedre oppfølging, og vi som institusjon bør levere studieprogram til alle studenter som er tilpasset hver og en. Helt klart.

En helt vanlig filosofistudent

Flatebø, derimot, tar gjerne diskusjonen.

— Jeg diskuterer gjerne om for eksempel sosioøkonomisk bakgrunn fører til høyere snitt på videregående, som igjen øker klasseskillet i Norge. Men da må vi også snakke om medisinstudiet og jusstudiet, og kalle dem elitestudier, også. Vi tar studenter inn basert på karakterer, og det er sånn det er akkurat nå.

Det er torsdag formiddag. Første undervisningstime er over. Flatebø er fornøyd. Veldig gøy, sier hun.

— Jeg trivdes kjempegodt. Alle har noe si, og lyst til å være der. Og alle har noe å bidra med.

Hun trives med å være tilbake i Norge, liker godt norsk utdanning.

— Jeg snakker alltid varmt om det norske utdanningssystemet når jeg snakker med folk andre steder. Men jeg savner nivåbasert læring.

Hun sier det ikke handler om å prioritere bort de mindre flinke, men å ivareta læreviljen til de som ellers kanskje kjeder seg i klasserommet.

— Jeg søkte meg bare hit fordi jeg har lyst til å lære. Jeg gleder meg til studiet kommer i gang.

Om hun kunne velge, ville hun heller hatt et utdanningsystem som favner om de svakeste. Det viktigste er at alle kommer med, sier hun.

— Samtidig føler jeg diskusjonen har blitt større enn det det er. Det er bare tretti ekstra studiepoeng. For meg er det bare et spørsmål om prioritering; hadde jeg ikke tatt dette ekstra faget, hadde jeg kanskje tatt på meg et ekstra verv, eller en jobb til. Akkurat nå er jeg i all hovedsak en helt vanlig filosofistudent, avslutter hun.