Hjelseth og Tjora vil at flere akademikere skal bli som dem

Sosiologduoen Arve Hjelseth og Aksel Tjora ved NTNU er aktuelle med ny bok — Innspill og utspill: samfunnsviteren som samfunnskritiker.

Boken er en mellomting mellom en fagbok og en debattbok — og inneholder konkrete og praktiske tips om hvordan akademikere kan skrive interessante og relevante kronikker og debattinnlegg.

Sjangerbytte

En hovedmotivasjon for boken har for forfatterne vært et ønske om å hente flere kritiske, akademiske stemmer inn i den offentlige samtalen.

Selv er Hjelseth og Tjora i en ytterkant på formidlingsskalaen — de bruker uvanlig mye tid og krefter på ulike former for formidling — de lar seg intervjue av journalister, skriver fagbøker og debattinnlegg.

— Med boken ønsker vi å løfte fram et perspektiv på hvordan samfunnsvitenskap kan anvendes, som kommer litt i skyggen i dagens veldig publiseringspoeng-orienterte vitenskapelige diskurs, sier Arve Hjelseth til Khrono.

— Tror du akademikere flest skjønner hvor forskjellig debattsjangeren er fra den akademiske tekstsjangeren?

— Nei, det gjør de sikkert ikke. Skillet er tydeligere i dag enn det var for en generasjon eller to siden, sier han.

Han husker tilbake til 1980-tallets Dagbladet, da kronikker kunne være på 10-12 000 tegn, mot dagens standard på 5-6000 tegn. Den første kronikken han skrev i Dagbladet i 1994 var på over 9000 tegn.

— Det var også mer vanlig at tekstene kunne være ganske akademiske den gang, sier han og fortsetter:

— Det er klart at mange akademikere er vant til å skrive tekster med alle mulige forbehold. Dermed kan debattsjangeren framstå fremmed. Jeg og Aksel (Tjora red.anm.) har deltatt i begge typer fora i mange mange år, og har hatt begge sjangrene med oss hele tiden. Det er en utfordring å finne balansen mellom faglig fundert og kortfattet og interessevekkende, sier han.

Fem typer debattinnlegg

Likevel prøver Hjelseth og Tjora i boken å hjelpe akademikerne litt på vei.

De ber gryende kronikkforfattere stille seg spørsmål som: Hvor hører teksten hjemme? Og ber dem notere tommelfingerregler som å tilpasse teksten til publikum og skrive forståelig - men gjerne polemisere litt, så lenge man kan stå inne for budskapet.

I en analyse av egne kronikker har de kommet fram til en typologi av fem ulike roller kronikkene inntar:

• som formidling eller annonsering av forskning
• som analyse eller samfunnsdiagnose
• som advarsel mot uheldig samfunnsutvikling
• som beroligelse av offentlig bekymring
• som forsvar mot tidligere motsvar

Denne kategoriseringen har de laget for å vise mangfoldet i debattsjangeren, og hvor mange måter man kan bidra på.

— Det finnes flere måter å formidle på enn den klassiske kronikken om et forskningsarbeid, sier Hjelseth.

— Det går an å observere dagsaktuelle debatter og tenke gjennom om dette kan belyses på en ny måte gjennom faget ditt. Man trenger dermed ikke nødvendigvis å være eksperter på det dagsaktuelle temaet, så lenge man er eksperter på begrepsapparatet og analysemetoden.

På den måten er det dagsaktuelle temaet casen, mens sosiologi eller andre fagtradisjoner er verktøyet.

— Sånn bidrar man inn i et demokratisk, offentlig kretsløp, sier han.

Ble inspirert av Dagbladet-kommentator

Hva motiverte så Hjelseth til å bli en sånn akademiker som deltar mye i offentligheten?

— Da jeg var i 15, 16, 17-års alderen oppdaget jeg at sosiologi og generelt samfunnsvitenskapen hadde de beste analysene av ting jeg var opptatt av. Jeg syntes også historie var interessant, sier Hjelseth.

Særlig lot han seg inspirere av Dagbladet-kommentator Gudleiv Forr.

— Han evnet å evnet å sette dagsaktuelle spørsmål inn i en større kontekst og ramme, enten det var ved å trekke historiske eller prinsiell linjer. Det framsto ihvertfall som en klok måte å tenke på, sier han.

På slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet begynte Hjelseth å sende inn små debatt-tekster til aviser som Dagbladet.

— Mye ble mislykket og ikke akseptert — med god grunn, sier han

Så gikk det som det kan gå hvis man jobber litt for det. Etterhvert ble mer og mer akseptert.

— Det var motiverende, så da fikk jeg lyst til å fortsette. Alle har vel et behov for å bli sett og lagt merke til, sier Hjelseth.

Nå er Hjelseth godt plassert med fast jobb ved NTNU. Hvor mye han skriver for allmennheten varierer, men han mener det er viktig at det gjøres.

— Akademikere sitter på et begrepsapparat og et sett av perspektiver som kan gi bedre forståelse av en rekke fenomener. Vi har ikke de eneste perspektivene, men de kan være med å berike den offentlige samtalen og gi nye innfallsvinkler til viktige fenomener, sier han.

Alt har potensiale til å være relevant

— Det er ikke alle som er så interesserte i å formidle. Hvorfor mener dere at de skal bruk tid på det?

— Fordi all type forskning har potensiale til å være interessant for allmennheten. Om det ikke virker relevant akkurat nå, vet man aldri om det blir det. Jeg husker at en forsker som var ekspert på visse type trekkfugler, ble kjendis en en liten periode under en av de forrige virusepidemiene, for eksempel, sier han.

I tillegg mener han at det meste av vitenskap er relevant for flere enn andre akademikere.

— Derfor skriver vi i boken at det bør være et minimum for en forsker å ha ambisjoner om å skrive en kronikk basert på et forskningsarbeid, sier han.

— Tror du kronikker og kommentarer i redaksjonelle saker kan føre til konkret endring?

— Njæ, sier Hjelseth.

Han trekker på det.

— Det kan kanskje bidra til å flytte grunnlaget for debatten i noen tilfeller, men dette er jo treg materie. Ofte roper og skriker man til ingen nytte, sier han.

Han trekker likevel fram et eksempel der han tror han har bidratt til endring:

— Jeg tror nok det jeg og andre har skrevet om individuelle kontorer og åpne kontorlandskap kan ha vært et ørlite bidrag til å flytte opinionen. NTNU sin tidligere rektor, Gunnar Bovim justerte sine egne synspunkter på dette i møte med motargumentene. Jo, jeg tror det er mulig å bidra til endring. Man kan få små delseiere, sier han.

Lite raus kultur

Generelt er ikke den akademiske kulturen spesielt raus, mener Hjelseth, og for noen kan det oppleves ubehagelig å være en sånn en som driver mye med formidling.

— Det er klart at en fyr som Frank Aarebrot møtte stor respekt, og sikkert ikke tok seg seg så nær av kolleger som ikke likte hvor mye han snakket med journalister. Mot slutten av hans karriere var han jo nærmest blitt en nasjonalhelligdom. Men det finnes holdninger om at det er feil å bruke for mye tid på formidling, sier Hjelseth.

Hjelseth mener man oftere blir møtt med likegyldighet enn negative kommentarer om man skriver mye i avisene.

Hjelseth synes det er bra om det fotsatt kan være rom for at et mangfold innenfor et fagmiljø.

— Forskere har ulike sterke og svake sider. Alle skal selvfølgelig bidra med forskning og undervisning, men alle er ikke like gode på alt. Så lenge det samlede resultatet i et forsknings- og undervisningsmiljø er balansert, tenker jeg at det kan gi mening at noen kan drive 80 prosent med forskning mens andre kan bruke 20-30 prosent av tiden sin på formidling, sier han.