Tid og rom for fordypning

Jubileum. Etter at jeg fikk plass ved senteret, har jeg måttet snu på egne oppfatninger om alder, kompetanse og tverrfaglighet, talte Anne Fogt til Seniorkompetansesenteret ved Høgskolen i Oslo og Akershus' 15-årsjubileum.

Publisert

Kjære gjester og kjære kolleger. Gratulerer med 15 års jubileum.

I denne sammenhengen er jeg novise, for jeg har bare hatt plass på senteret et års tid. Men jeg husker da seniorsenteret ble etablert i 2002. Den gang var jeg også nybegynner fordi jeg nylig var begynt i undervisningsstilling. Jeg tenkte at det var merkelig at man brukte samme begrep om det nye senteret som det vi brukte i bydelen min om det lokale seniorsenteret som ble drevet i regi av Nasjonalforeningen for folkehelsen.

Etter at jeg fikk plass ved senteret, har jeg måttet snu på egne oppfatninger om alder, kompetanse og tverrfaglighet.
Anne Fogt
Fhv. førstelektor

Research konkluderte imidlertid at det var stor forskjell på de to sentrene, og selv om det var mange år til jeg selv skulle bli pensjonist, virket det allerede den gang betryggende å kunne tilhøre et faglig senter knyttet til høgskolen, og et mer sosialt senter knyttet til bydelen. Faktum er imidlertid at vårt senter – og her tror jeg at jeg taler også på vegne av mange av dere kolleger – fyller både mitt faglige og sosiale behov.

Ta for eksempel lunsjpausen her i kantinen. Den er utrolig stimulerende fordi du får påfyll ikke bare av materiell, men også av åndelig føde – om jeg må si det litt pompøst. Det går ikke en lunsj uten en ivrig diskusjon om emner innen f.eks. skole og utdanning, språk, velferd, innvandring, hemmelige tjenester, ytringsfrihet, personvern, demokrati. Og det er bare så flott at vi nå bruker enhver anledning til å omtale oss selv som kompetansesenter for seniorer – ordet kompetansesenter skaper de rette assosiasjonene, nemlig et senter som rommer mange år med erfaringer og vidtfavnende kompetanse.

Og her må jeg komme med en innrømmelse: Etter at jeg fikk plass ved senteret, har jeg måttet snu på egne oppfatninger om alder, kompetanse og tverrfaglighet.

Begrepet kompetanse knyttet jeg først og fremst til folk i jobb. Er du ikke lenger i et ansettelsesforhold, blir kompetansen du besitter, veldig fort utdatert – trodde jeg. Nå har det slått meg at det blant mine nye kolleger her ved senteret er en vilje og en lyst til å holde seg oppdatert og følge med i hva som skjer ikke bare i eget fagfelt, men også innen en rekke andre fag- og samfunnsområder. Hvis det finnes samme grad av nysgjerrighet og engasjement blant ansatte i arbeidslivet generelt, lover det godt for innovasjon og nyskaping i landet.

I en gruppe sammensatt av personer med forskjellig studie- og erfaringsbakgrunn, blir den tverrfaglige kompetansen gruppen innehar og utvikler, enestående. Seniorene knyttet til høgskolens kompetansesenter skriver fagartikler, bøker og debattinnlegg, deltar i nasjonale og internasjonale konferanser, er key note speakers, tar oppdrag som forelesere, sensorer, veiledere. Kort sagt: Vi arbeider, og vi utvikler hele tiden ny kompetanse, og vi tenker på tvers av de tradisjonelle skillelinjene – utenfor firkanten. Nettopp Utenfor firkanten var tittelen på Theo Koritzinskys og Per Nerdrums forelesning tidligere i høst – en spennende oppvisning i kreativ tenkning rundt firkanten som geometrisk figur og som symbol. Har dere, kjære gjester, tenkt på antifirkantet arkitektur, på hvor det finnes firkanter i politikken og på hvordan det utvikles firkanter i musikken? Spør Theo og Per, så får dere noe å reflektere over!

For et par uker siden møtte jeg Steen Steensen, leder ved Institutt for journalistikk og mediefag – det instituttet som jeg har vært knyttet til gjennom min tid her ved høgskolen. Steen inviterte meg til instituttets ukentlige felleslunsj, men jeg måtte bare si at det dessverre kolliderte med våre onsdagslunsjer her ved senteret. Han så litt uforstående på meg så jeg måtte jo forklare nærmere hva dette fenomenet går ut på. Jo, hver onsdag samles vi til lunsj for å få innsikt i hva våre kolleger holder på med og er opptatt av. Utenfor firkanten, som jeg alt har nevnt, hadde innslag av både levende musikk og av dans, men det kan også være framlegg av en problemstilling som for eksempel forholdet mellom det kollektive og det individualiserte med utgangspunkt i boligpolitikk, det kan være et kåseri om Johan Borgens Lillelord, presentasjon av bokprosjekter eller forskningsprosjekter, for eksempel om praksisveiledning i sykepleieutdanningen, eller det kan være en forelesning i anledning 500-årsfeiringen av Luthers berømte teser.

Det vil føre for vidt å nevne den lange rekken av onsdagsinnlegg som har imponert meg det siste året, men jeg må få lov å nevne Jofrid Karner Smidts gjennomgang av middelalderballader og folkeviser, krydret med hennes egen framførelse av utvalgte eksempler, og jeg må også få nevne Pål Kirkeby Hansens gjennomgang av meteorologiens historie i Norge. Her lærte vi ikke bare om vær, men det var også en pedagogisk oppvisning i hvordan gjøre vanskelig stoff tilgjengelig så publikum skjønner det. En fullstendig oversikt over onsdagstemaene finnes for øvrig i jubileumsboka.

Som dere forhåpentligvis skjønner har jeg latt meg begeistre av å tilhøre dette kompetansesenter for seniorer, og jeg kommer ikke – iallfall ikke frivillig – til å følge Sokrates oppfordring til gamle om å «trekke seg tilbake fra all borgerlig og militær virksomhet og leve et liv etter sitt eget hode, uten yrke og faste plikter». Sitatet er gjengitt fra Montaignes essay fra 1580 med tittelen «Om ensomhet». Her viser Montaigne til Sokrates og påpeker at det er et visst lynne som bedre enn andre egner seg til å følge oppskriften til den greske filosofen på en tilbaketrukket tilværelse. Montaigne selv mener han er «en av dem som lettere kan følge disse rådene enn aktive og ivrige sjeler som er åpne for allting og gjør enhver sak til sin, som blir begeistret for alt, som tilbyr seg, stikker seg frem og melder seg til tjeneste ved enhver anledning». Det spørs om det ikke ligger en god porsjon selvironi i dette sitatet for til tross for sin motstand mot aktive og ivrige sjeler, presterte Montaigne som kjent å skrive hele tre bind med essays på til sammen om lag 1500 sider i løpet av sin tilbaketrukne tilværelse i tårnet ute på landet.

Falbes gate 5 er for oss seniorer hva tårnet var for Montaigne, og vi er privilegerte fordi vi har fått tildelt både tid og rom til å fordype oss, og fordi vi fortsatt har evnen til å begeistres for det som tilbyr seg, for å bruke Montaignes ord. Hvis jeg skulle ønske noe for vårt senter og for høgskolen, snart universitet, for de neste 15 årene, så måtte det være at kompetansesenter for seniorer fortsetter å være et element i institusjonens personalpolitikk. Men i tillegg bør senteret utnyttes også rent strategisk fordi den kompetansen seniorene besitter er unik, og den kan videreutvikles til nytte og glede for både studenter, for ansatte og for samfunnet som helhet.

Jeg er glad for at rektor er til stede her i dag, og vi er selvsagt avhengig av en positiv holdning fra høgskoleledelsen, men det er vi selv – altså vi aktive og ivrige sjeler – som er de viktigste bidragsyterne til å tegne kompetansesenterets profil. Derfor vil jeg avslutte med å ønske oss alle lykke til med arbeidet framover for å gi oss og senteret en enda tydeligere profil ved Høgskolen i Oslo og Akershus.