Det haster å få flere og bedre praksisplasser

I høst skal store, nye studentkull på helse- og sosialfag ut i praksis. Dessverre er det store utfordringer med å skaffe nok praksisplasser til flere av utdanningene.

Noe må gjøres før situasjonen blir enda mer kritisk. Løsningen er nytenking og mer samarbeid på tvers av sektorer.

Ved Høgskolen i Oslo og Akershus har vi noen av landets største utdanninger innen helse- og sosialfag. Hvert år uteksaminerer vi mer enn tusen nye sykepleiere, sosionomer, vernepleiere, fysioterapeuter, jordmødre og en rekke andre som bidrar til å sikre innbyggernes helse og velferd. Felles for disse yrkene er at de er tett på brukere og pasienter. For at studentene skal lære å gjøre jobben på en god og forsvarlig måte, trenger de mye og relevant praktisk opplæring og erfaring.

Derfor har våre helse- og sosialfagutdanninger mye veiledet praksis underveis i utdanningen.

Gjennom praksisstudiene blir studentene godt kjent med aktuelle problemstillinger og arbeidsmetoder allerede før de er ferdig utdannet. Samtidig utfordrer studentene etablert praksis ved å stille spørsmål ved arbeidsformer, rutiner og løsninger. I tillegg tar de med seg oppdatert og forskningsbasert kunnskap fra utdanningene. Den tette kontakten vi har med arbeidslivet gjennom praksisstudiene, gir oss samtidig unike muligheter til å tilpasse utdanningene våre til arbeidslivets behov.

I dag har vi dessverre store utfordringer med å skaffe nok praksisplasser til flere av utdanningene. Innen mange av helsefagene er situasjonen så kritisk at det er stor sannsynlighet for at vi ikke lykkes i å få nok praksisplasser.

Nå er tiden inne for at vi i utdanningene, praksisfeltet, privat sektor og myndigheter øker innsatsen og jobber sammen for å få til en praksisrevolusjon. Vi mener følgende må til:

1. Vi må tenke nytt om hvordan og hvor studentene lærer best

For det første ønsker vi å få i gang en grundig faglig diskusjon om studentenes læringsutbytte i praksisstudiene. Er vi sikre på at det er i praksisstudiene studentene faktisk lærer praksis best? Eller bør vi øke bruken av simulerings- og ferdighetstrening her på høgskolen? Denne diskusjonen må vi ha med tjenestene vi utdanner for.

Helse- og sosialsektoren har gjennomgått store endringer og reformer det siste tiåret. Disse endringene innebærer blant annet økte krav til tverrfaglig kompetanse. Fremtidens sykepleiere, ergoterapeuter, sosialarbeidere og vernepleiere vil inngå i team på arbeidsplassene. Derfor må også praksis i sterkere grad legge til rette for tverrprofesjonelt samarbeid.

Samhandlingsreformen flyttet flere av spesialisthelsetjenestens oppgaver ut i kommunene, for å være nærmere der folk bor. Dermed må helsefaglige praksisplasser finnes flere steder enn ved de store sykehusene. Når stadig mer av helsetjenestene flyttes fra sengeposter til dagtjenester, og fra sentralt til lokalt i kommunehelsetjenesten, må også praksisplassene følge etter.

Derfor må utdanningene sammen med praksisfeltet tenke nytt om hvordan praksisstudiene er organisert.

2. Kommunene må få lovfestet plikt til å ta imot praksisstudenter – og ordningen må sikres finansiering

Vi opplever at kommunene ønsker flere praksisstudenter knyttet til sine helse- og sosialtjenester og at de ønsker å legge til rette for dette. Vi har allerede etablert gode samarbeidsordninger med noen kommuner.

Problemet er ulike rammebetingelser. Mens spesialisthelsetjenesten er sikret nødvendige rammer for gode praksisstudier gjennom lovhjemmel og etablerte finansieringsordninger, har kommunale helse- og omsorgstjenester kun ansvar for å «medvirke til undervisning og praktisk opplæring av helsepersonell». Kommunal sektor har heller aldri vært tilført midler tilpasset dette ansvaret.

Politisk ledelse er godt kjent med problemet. HelseOmsorg21-strategien, stortingsmeldingene «Utdanning for velferd» og «Fremtidens primærhelsetjeneste» peker alle på det samme: Studenter ved de helse- og sosialfaglige utdanningene har altfor få relevante praksisplasser i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Uten bedre rammebetingelser er det det vanskelig for kommunale helse- og sosialtjenester å prioritere å bruke knappe ressurser på praksisveiledning og –organisering.

3. Vi trenger bedre samarbeid mellom sektorene

Mens utdanningene er underlagt Kunnskapsdepartementet og regulert av Universitets- og høgskoleloven, ligger praksisarenaene under andre sektordepartementers myndighetsområder.

Vi forventer at de berørte departementene gjør en felles innsats for å sikre mer helhetlige og forutsigbare rammebetingelser for praksisstudiene. Det vil gjøre det vesentlig lettere for universitetene og høyskolene og helse- og velferdstjenestene å samarbeide om gode praksisordninger.

For at vi skal kunne levere utdanninger av høy kvalitet, trenger vi flere og bedre praksisplasser, og vi trenger dem nå. Det er liten tvil om at dette vil koste. Men det koster garantert mer å la være.

Innlegget ble først publisert hos Dagsavisen Nye meninger