Politikere må ha skjønt hva som ville komme etter det vedtaket de gjorde i 2015, skriver professor Hilde Gunn Slottemo. Foto: Siri Øverland Eriksen
Politikere må ha skjønt hva som ville komme etter det vedtaket de gjorde i 2015, skriver professor Hilde Gunn Slottemo. Foto: Siri Øverland Eriksen

Bill.mrk. Prinsippfaste politikere søkes

Nord. For oss som ønsker en rasjonell, saklig og argumenterende samtale, har det politiske spillet rundt Nord universitet vært skuffende. Når stortingspolitikere ikke står ved sine vedtak, er det feighet, skriver professor, Hilde Gunn Slottemo.

Publisert   Sist oppdatert

At Nord gjorde dette vedtaket, kan ikke ha kommet som en overraskelse på noen som har fulgt med i sektoren. Strukturreformen startet i juni 2015, da stortingsmeldinga «Konsentrasjon for kvalitet» ble vedtatt i Stortinget. Jeg tror nærmest «alle» skjønte at den ville medføre nedleggelser.

I et valgår er det krevende å ta upopulære beslutninger; de politiske omkostningene ved å stå for sine meninger kan bli store.
Hilde Gunn Slottemo
Professor, Nord universitet

Da Stortinget behandlet saken, kom Ap, Sp og SV med forslag som skulle sikre profesjonsutdanningene og ivareta de regionale hensynene i universitets- og høgskolesektoren. Bekymringa for hvordan strukturprosessen ville slå ut for distriktene og de yrkesorienterte studiene fantes altså allerede da. Dette fikk ikke flertall, og bare Sp foreslo å utsette reformen.

Rammene sektoren skal styre etter ble vedtatt nesten uten offentlig debatt. Vi må derfor gå ut fra at flertallet av politikerne har vært enige i hovedtrekkene i reformen.

De siste tiårene har det vært bred politisk enighet om at det er nødvendig med ei samling av studiesteder i Norge. På 1980-tallet hadde Norge et konglomerat av studiesteder og utdanningsinstitusjoner. Den desentraliserte utdanningsmodellen ble i økende grad sett på som et problem.

Det var en høgskole på hvert nes, het det. Gudmund Hernes var den første statsråden som startet arbeidet med å samle dem. I 1994 ble antallet høgskoler redusert fra 98 til 26. Trua på stordrift og store enheter sto stadig sterkere.

I 2008 fortsatte prosessen. Da la Stjernø-utvalget fram et forslag om å samle alle statlige utdanningsinstitusjoner til mellom åtte og ti landsdelsuniversiteter. Forslaget stoppet i store politiske protester, blant annet fra sektoren selv. I stedet for Stjernøs forslag om styring ovenfra, ble det satset på SAK: midler fra departementet til Samarbeid, Arbeidsdeling og Konsentrasjon. Målet var det samme, virkemidlene var nye.

Først med Torbjørn Røe Isaksen og hans geskjeftige statssekretær Bjørn Haugstad ble det satt makt bak kravene. Målet var å konsentrere ressursene for å bedre kvaliteten og heve det faglige nivået, het det. Antallet studiesteder skulle imidlertid ikke endres, uttalte Haugstad den gangen.

Det har altså vært en lang og bred politisk enighet om utviklinga innenfor universitets- og høgskolesektoren. Politikere må derfor ha skjønt hva som ville komme etter det vedtaket de gjorde i 2015. Mange har også ment at det var helt riktig, men uten at de har argumentert åpent for det.

Tvert imot: I de siste ukene har politikere på både nasjonalt og lokalt plan kappes om å ta avstand fra Nord-rektor Hansens forslag til ny struktur. I et valgår er det krevende å ta upopulære beslutninger; de politiske omkostningene ved å stå for sine meninger kan bli store.

Det er imidlertid fullt mulig å argumentere saklig for at en viss samling av utdannings-Norge er nødvendig: ungdomskullene går ned, studenter foretrekker å bo på større studiesteder, den internasjonale konkurransen er tøff, enkelte studiesteder har vansker med å få kvalifiserte fagfolk og det er kostbart å opprettholde studiesteder med dårlig rekruttering osv. Akkurat slik er det også mulig å argumentere rasjonelt for det motsatte: å opprettholde status quo. Uansett er det et politisk ansvar å stå opp for det en mener og argumentere saklig for sine standpunkter.

Jeg har selv snakket med høytstående politikere som på tomannshånd har sagt at de støtter Nords strukturprosess og mener at ei viss samling av studiesteder er riktig. Overraskelsen har derfor vært stor når jeg senere har sett de samme politikerne uttale seg i media om hvor skrekkelig de synes endringa er. Offentlig har de altså toet sine hender og beklaget. Det er feigt, fremmet av ønsket om å mele egen politiske kake.

«Dette spillet er kun egnet til å skape politikerforakt», utbrøt en frustrert kollega av meg nylig. Han har rett. For oss som ønsker en rasjonell, saklig og argumenterende samtale, har det politiske spillet rundt Nord universitet vært skuffende. Når stortingspolitikere ikke står ved sine vedtak, er det feighet.

Jeg etterlyser altså tydelige politikere, politikere som står for det de mener og argumenterer for det, også når det koster. Det finnes imidlertid ei grense for politikernes innblanding. Den går ved pågående prosesser av faglig og strategisk art. Det er betenkelig hvis politikere griper inn i pågående saker i universitets- og høgskolesektoren.

Når en sak er under arbeid i et styre, så må arbeidet få gå sin gang. Det gjelder i prinsippet for alle institusjoner som har fått delegert makt og myndighet av politikerne, men er særlig viktig i akademia.

Denne sektoren må være uavhengig av direkte politisk kontroll når det gjelder faglige og faglig-strategiske spørsmål – slik Nords vedtak åpenbart er. Den må ha frihet og en armlengdes avstand fra politikerne i spørsmål av denne typen. Hvis ikke kan vi bevege oss i en farlig retning, der akademisk virksomhet – som skal være selvstendig, fri og uavhengig – blir politisk styrt.

Statsrådens og departementets styring må skje gjennom forutbestemte prinsipper og retningslinjer: tildelingsbrev, budsjetter og eiermøter. Hvis ikke kan det for eksempel oppstå en situasjon der ei regjering mener at det ikke skal forskes på menneskeskapte klimaendringer, for de finnes ikke. Dagens lovverk gjør at universitetsstyrene kan overprøve en slik bestemmelse.

Når en sak er i en prosess i et organ som har fått fullmakter til å handle og ta beslutninger, så må altså politikerne holde seg unna. Statsråd Iselin Nybø gjorde ikke det. Hun troppet opp ubedt på et av Nords styremøter, sendte offentlige brev som ble tolket på svært ulike måter og uttalte seg i media om den pågående prosessen.

Dette mens struktursaken fortsatt var ute til høring! Rektorer ved landets høyere utdanningsinstitusjoner reagerte raskt og skrev et advarende brev der de oppfordret politikerne om å holde seg unna.

Mitt ønske er: Gi oss politikere som våger å stå for noe, som tør å ta upopulære beslutninger og som argumenterer åpent og saklig for det de mener, selv når sakene er kompliserte og med omkostninger – men at de også har rolleforståelse nok til å vite når de skal holde seg unna.

Det er enkelt å overføre dette ønsket til en rekke andre politikkområder. For eksempel roper miljøsaken på tydelige ledere. Politikere som taler med kløyvde tunger og snur kappa etter vinden er til skade for demokratiet. Respekten for politikere går nemlig Nord og ned med slike saker.

Dette innlegget ble først publisert i VG (28.06.19).