Debatt ● bjørn olav østeby
Heltidsstudenten er en myte
Vi trenger økonomiske rammebetingelser som gjør det mulig å være heltidsstudent, med anstendige boforhold, skriver Bjørn Olav Østeby.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Lederkandidat til Norsk studentorganisasjon
Studenter forventes å arbeide like mye i løpet av sin arbeidsuke, som sysselsatte i arbeidsstyrken. Likevel er det ingenting i de økonomiske rammebetingelsene gjennom Lånekassen som tilsier at det skal være mulig, uten å ha inntekt utenom.
Utenom studiestøtte er det mye offentlige myndigheter kan gjøre for å forbedre studenters levekår, blant annet ved å gi tilskudd til bygging og rehabilitering av studentboliger.
Bjørn Olav Østeby
Som heltidsstudent for studieåret 2021–2022 var det mulig å få innvilget 126 357,- kroner i basislån. Det vil si 10 530,- kroner i måneden. Fattigdomsgrensen i Norge for 2021 er beregnet til 247 000,- kroner. At ni av ti studenter velger å ha arbeidsinntekt ved siden av studiene, kan derfor ikke komme som noen overraskelse.
Kravet fra Norsk studentorganisasjon (NSO) er at studiestøtten økes og knyttes til 1,5 ganger grunnbeløpet i folketrygden. For studieåret 2021–2022 vil det tilsvare å få utbetalt 159 599,- kroner i basislån. Det vil si 13 300,- kroner i måneden, som fremdeles er betydelig lavere enn fattigdomsgrensen.
I perioden fra 2013 til 2018 økte studiestøtten mer enn prisveksten. Det gjorde at kjøpekraften reelt sett økte for studenter og at studenter i 2018 kunne prioritere mer tid på å studere, sammenlignet med fem år tidligere. Denne tendensen samsvarte godt med andelen studiestøtte som ble omgjort til stipend.
Dersom studiestøtten økes og knyttes til 1,5 ganger grunnbeløpet i folketrygden, er det gode grunner for å tro at denne utviklingen vil fortsette. Flere studenter vil fullføre studiene sine på normert tid og gå videre inn i arbeidslivet. Dessuten vil en knyting til grunnbeløpet i folketrygden, gjøre studiestøtten mer rettferdig og forutsigbar.
På toppen av det hele kan maksimalt 40 prosent av basislånet omgjøres til stipend, så fremst man er borteboer, består alle eksamener, består en grad og har skattbar inntekt og formue innenfor beløpsgrensene.
Studiestøtte er med andre ord hovedsakelig å regne som et ordinært lån og må tilbakebetales med renter, så snart studiene avsluttes. For studiestøtte uten tilknytning til en grad er det enda verre. Da blir maksimalt 25 prosent av basislånet omgjort til stipend.
Utenom studiestøtte er det mye offentlige myndigheter kan gjøre for å forbedre studenters levekår, blant annet ved å gi tilskudd til bygging og rehabilitering av studentboliger. Studentboliger er viktig fordi det bidrar til å øke tilgangen på boenheter, der hvor presset i boligmarked er for stort.
I tillegg er det dypt problematisk at studenter blir holdt ute fra dagpengeordningen. Da samfunnet stengte ned 12. mars 2020 og flere hundre tusen arbeidstakere ble arbeidsledige eller permittert, rammet det studerende arbeidstakere like hardt som det rammet andre arbeidstakere, uten at studenter fikk ta del i de samme velferdsordningene. At studerende arbeidstakere ved oppsigelse og permisjon kompenseres med tilleggslån, er på ingen måte tilstrekkelig.
Vi trenger økonomiske rammebetingelser som gjør det mulig å være heltidsstudent, med anstendige boforhold, uten at det skal oppleves som en økonomisk belastning sammenlignet med å være arbeidsledig eller permittert.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside