Heltedyrkende film om flukt fra krig

FAKTA

One life

• Kinopremiere: 07.06.2024
• Skuespillere: Anthony Hopkins, Helena Bonham Carter, Johnny Flynn, Lena Olin, Jonathan Pryce
• Regi: James Hawes
• Nasjonalitet: England
• Aldersgrense: 12 år

Den unge Winton, en 29-årig bankmann fra London, dro til Tsjekkoslovakia rundt årsskiftet 1938/1939 for å redde barn fra den krigen Hitler var i ferd med å starte. Bakgrunnen var den såkalte Münchenavtalen (1938), der det ble oppnådd enighet om at Hitlers Tyskland skulle overta den regionen av Tsjekkoslovakia som ble kalt Sudetland.

I 1939 var Praha overfylt av flyktninger fra denne regionen. De turte ikke lenger bo der nazistene styrte. Senere, i mars 1939, inntok Hitler resten av Tsjekkoslovakia, og situasjonen ble enda farligere for mange av flyktningene, særlig de jødiske.

Det var mange fattige og foreldreløse barn blant disse flyktningene. Winton meldte seg til tjeneste, og satte straks i gang en massiv redningsoperasjon sammen med flere andre hjelpere. Den besto i å sende barn med tog gjennom Tyskland til Storbritannia og finne fosterhjem for dem der.

I alt ble 669 barn sendt i denne korridoren, før Hitler okkuperte Polen 1. september 1939, og dermed stanset det hele. Den annen verdenskrig var i gang.

Det er flere måter å lage film om en slik historie på. Regissør James Hawes har valgt en relativt rett fram variant, som — hvis den skulle karakteriseres med ett ord — faller inn i kategorien heltefortelling. Hawes er en erfaren TV-regissør, og dette er hans spillefilmdebut.

Den filmatiske stilen er velkjent, innenfor en filmtradisjon som søker et henført publikum. Stilen preges av en effektiv og visuelt inntagende fortellermåte, sterke innslag av emosjonelle drivere og med en spenningskurve som ikke altfor raskt, men likevel tydelig, beveger seg oppover. Og den fungerer godt til nettopp det, gitt det nevnte premisset om en helt.

Hawes forteller i to tidsplan som han veksler mellom; de 8—9 månedene i 1939 da Winton var aktiv med sitt prosjekt i Tsjekkoslovakia og etter hvert med base i London — og de oppfølgende hendelsene i 1987 i Storbritannia da den da 79 år gamle Wintons handlinger ble gravet fram fra glemselen.

Scenografien og fotoarbeidet er godt. Bildene er holdt i et gjennomgående «dekorativt» leie. Videre bæres filmen oppe av flere gode skuespillere, med Anthony Hopkins som den eldre Winton i spissen.

Vekslingen mellom de to tidsplanene, og stadige overganger i 1939-delen der klippingen er raskere, skaper en hektisk stemning som gjør at vi lener oss litt fram i stolen. Et effektivt grep for å øke spenningsnivået altså.

Men stilen gir også grunnlag for noen refleksjoner over hva som mangler i filmen. One life utelater helt en diskusjon av det den forteller om. Det har det tilsynelatende ikke vært plass til.

Vi får nesten ingen visuell gjengivelse av den menneskelige og materielle nøden flyktningene levde under. Vel møter vi noen fattige og fortvilte mennesker, men de er kun til stede for at Wintons utgangsposisjon skal kunne etableres narrativt i filmen. Herfra er det hans handlinger som er motoren i fortellingen. Flyktningene blir «de andre».

Vi ser at kategoriseringene er relativt enkle; de slemme (nazistene), de gode (de som hjelper Winton uten å nøle eller iallfall etter å tenkt seg litt om, mange av dem briter) og de uskyldige (barna). Det er ikke særlig spor av nyanseringer i dette bildet. Hawes har ikke ønsket det.

Og var det virkelig så enkelt å skaffe økonomiske midler, å få individuelle visa til alle barna og å skaffe nok fosterhjem? Tidlig får vi (les: Winton) høre at det kunne bli vanskelig, men vi får ikke se eller høre mer om disse sidene av saken (bortsett fra at det i ett raskt fortalt tilfelle ble brukt bestikkelser).

Enda viktigere kunne andre diskusjoner vært. Var det rett å hente mange barn fra ett land til et annet, uten videre? Noen av barna ble sendt med foreldrenes samtykke, andre hadde ikke foreldre. En jødisk rabbi er den eneste som problematiserer noe av dette i en kort scene; skal barna fratas både sin familie, sin kultur og sin religion? Winton avfeier det med at hans handlinger er nødvendige.

Spørsmålet om hvorvidt oppholdene i de britiske fosterhjemmene skulle være midlertidige eller permanente, er også interessant. Winton hadde tilsynelatende ikke noen plan for dette, utover en tanke om at «her og nå» er det beste å få dem unna Hitlers klør. Og ett sted sier han at han nok hadde tenkt at barna skulle tilbake. Men ut fra filmen ser det ut til at oppholdene ble permanente, og det er et ikke-tema i filmen. Sett i lys av de siste par årenes diskusjon her i Norge om utenlandsadopsjoner — der slike spørsmål ble diskutert — er det påtakelig at filmen ikke berører et slikt spørsmål.

Tross disse kritiske betraktningene, skal det sies at One life er både fengende og rørende. Ikke minst når vi får vite at mange av de barna som var med på Wintons transporter har takket ham i ettertid.

Winton gjorde på mange måter en stor innsats. Hawes velger å hylle ham for dette.

Men som en moderne film i en verdenssituasjon der flukt fra krig er satt tydelig på dagsordenen, frasier One life seg muligheten til å gi oss noe å lære av.