Kjønn, legning og hudfarge må være revnende likegyldig

Med ujevne mellomrom, og iført ulike antrekk, dukker den opp, denne merksnodige debatten om mangfold. Studentpolitikerne vil ha flere kvinnelige professorer, leser jeg. Flere etniske minoriteter i forskerstillinger. Det må settes flere kvinnelige forfattere på pensumlisten, sier de.

Dette skal være løsningen. Slik skal det bli bedre for oss på universiteter og høgskoler.

Samtidig hviskes det i gangene på Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo at muslimen Tariq Ramadan må tas av pensum. En slik en kan ikke bli hørt. Han har visst fått noen anklager om seksuelle overtramp rettet mot seg, og er tatt ut i permisjon fra sin stilling ved Oxford University. Der har vi det igjen: Ikke-faglige begrunnelser for hvorvidt studenter skal få lese en tekst eller ikke.

En overgriper bør antagelig ikke undervise - men til og med Josef Fritzl bør få stå på pensum dersom han brått skulle komme til å skrive et akademisk verk av interesse og relevans.

Jeg har aldri likt Tariq Ramadan, og synes det meste han hoster opp er pølsevev. Men, jeg nekter å la ikke-akademiske hendelser være grunnlag for å ta ham av pensum - de skal være faglige.

På samme måte skal grunnen for å tas inn på pensumlisten være faglig. Mangfoldet vi skal hige etter på et universitet skal være mangfold av idéer. En gruppe personer der den ene er mexicaner, den andre indianer, den tredje homofil, og så videre, er ikke mangfoldig dersom alle sammen mener det samme.

Det er ikke slik at man er motstander av kvinner på pensum fordi man ikke ønsker å kvotere dem inn. Feminisme og fornuft behøver ikke å være antonymer. På mitt pensum i år sto Elizabeth Johnson. Hun er katolikk, teologiprofessor og feminist. Hun er ikke på pensum fordi hun er kvinne; hun er på pensum fordi hun har noen høyst utfordrende idéer om teologi. Et av hennes viktigste poeng sentrerer rundt nettopp dette at kvinner ikke er noen homogen gruppe, og hun minner om at «Sensitivity to diversity is an intellectual virtue». Johnson understreker hvor viktig det er å ikke putte individer i grupper, men heller se etter individuelle erfaringer og ideer - nettopp dette mangfoldet er det vi skal kjempe for.

Enten det er på pensumlisten, blant de akademisk ansatte eller i studentpolitikken: Kjønn, legning og hudfarge må være revnende likegyldig.

Universitas skrev i 2014 en utenrikssak der vi kunne lese at University of Cape Town den gang nylig hadde avskaffet rasekvotering. Et tegn på at apartheid og tiden for å forskjellsbehandle mennesker på bakgrunn av hvordan de så ut var forbi. En gladnyhet for mange. Men å håpe at verden skulle fortsette fremover på denne måten var å håpe på for meget. Tre år senere skriver Universitas-journalist Abdirahman Hassan at det er tid for å innføre en minoritetskvote i Velferdstinget og i Studentparlamentet.

Jeg skal la det være opp til andre å forklare Universitas hvorfor dette ville være å sparke beina under alt som kan minne om demokrati. Mitt poeng i denne teksten er å peke på at denne tenkemåten om at hudfarge skal ha betydning for dine kognitive evner står like sterkt hos de venstreorienterte som hos rasistene. Det synes jeg ikke bare er leit, men direkte faretruende.

Jeg er hvit mannlig student ved Det teologiske fakultet. Men jeg tror ikke på guder, hellige spøkelser eller at en skjeggete mann med utøvende pedofile tendenser er definisjonen på det perfekte mennesket.

Er jeg en minoritet? Ikke i følge apologetene for det misforståtte mangfold. Ifølge dem bør jeg fint kunne kjenne meg igjen i de hvite mennene på pensumlisten: Teologer fra 1800-tallet. Det er viktigere å få inn nok en hinduistisk tenker som ikke er hvit eller mann.

Gud, hjelp meg.

Vi er på universitetet for å utfordre oss selv intellektuelt - det fordrer at vi studenter møter utfordrende tekster og forelesninger. Det er ikke godt nok at foreleserne ser ulike ut. Hvordan man ser ut og hvilket kjønn man har sier intet om hvilke tanker og idéer man kan være i stand til å leke seg med.​