Bærekraftsmålene som endringskraft for universitetene

Hva vil det si at alle norske universiteter og store høyskoler slutter seg til bærekraftsmålene? Er dette i hovedsak en markedsføringsstrategi, som i liten grad får praktiske konsekvenser? Vi mener, tvert i mot, at fokuset på bærekraft kan bli en endringskraft for universitetene – dersom satsingen bygger på de mange gode og håndfaste initiativene som finnes rundt om i akademia.

Den siste tidens debatt om universitetenes rolle i å nå FNs bærekraftsmål er betimelig. Nylig stilte Carlo Aall, professor i bærekraftig utvikling ved Høgskulen på Vestlandet, spørsmål i Energi og klima om bærekraftsmålene har blitt så utvannet at det har blitt uproblematisk å slutte seg til dem. Han viser til tidligere satsinger på bærekraft ved norske universiteter som har blitt til lite annet enn fine ord. Skal universiteter ta bærekraftig utvikling seriøst, hevder Aall at de også må har vilje til å ta de virkelige tøffe valgene.

Vi er enig i at bærekraftsmålsetningene forplikter til mer enn fagre ord. Skal vi få noe ut av universitetenes bærekraftsinitiativ, må bærekraftsmålene følges opp av konkrete handlinger og endring i måten vi driver utdanning og forskning på, og i selve organiseringen av virksomheten vår. Det trengs kritisk refleksjon rundt de vanskeligere sidene av dette.

Dette betyr ikke at vi må finne opp kruttet på nytt. Det finnes mange eksempler på gode og håndfaste initiativ som er i ferd med å gjøre universitetene bedre egnet til å hjelpe samfunnet med å nå bærekraftsmålene. I vår egen aktivitet ved Senter for klima- og energiomstilling (CET) ved Universitetet i Bergen henter vi gjerne inspirasjon fra disse initiativene. Noen eksempler:

Innenfor bærekraftsforskningen har arbeidsmetodene i stor grad vendt seg mot et tettere samarbeid mellom akademia og aktører i samfunnet (såkalt «samproduksjon» av kunnskap). På Senter for klima og energiomstilling (CET) er vi opptatt av «actionable knowledge». Et eksempel på et slikt samarbeid er forskningsprosjektet Hordaklim, som jobber med lokale planleggere og beslutningstakere med å oversette klimamodeller til lokale virkeligheter. Her er ikke forskernes rolle bare å skaffe til veie fakta, de kan også åpne for nye muligheter gjennom å ramme inn problem på nye måter og føre sammen aktører som sjelden prater sammen. Forskere tvinges til å gjøre bærekraft om til å være relevant og betydningsfylt for beslutningstakere og vanlige folk.

Innen utdanning utfordrer bærekraftsmålene oss til å tenke nytt om hvordan høyere utdanninger organisert og dens innhold. Behovet dekkes ikke ved å tilby noen flere studiepoeng i bærekraft – vi må vise relevansen av bærekraftsutfordringen på tvers av studier. Akkurat som i forskning, er det behov for å invitere flere disipliner og kunnskapssystemer for å belyse ulike problemstillinger. Ikke minst må studenter gis mulighet til å utvikle kritiske og kreative evner som kreves for å navigere dette stormfulle feltet gjennom mer aktive læringsmetoder. Det er mye å lære av "student-faculty partnerships", som for eksempel CEMUS ved Uppsala Universitet, der studentene har mulighet til å bidra til og forme både faglig innhold og undervisningsformene i større grad. Vi ved Senter for klima og energiomstilling har lansert et slikt initiativ - UiB Kollaboratoriet - der studenter og forskere jobber sammen med ulike bærekraftsutfordringer. Tidligere i år arrangerte studentene ved Kollaboratoriet en egen student-drevet konferanse, med klima og bærekraft som tema. Konferansen hadde over 100 deltakere fra 22 ulike universitet verden over.

Skal universitetene ta bærekraft på alvor kan vi ikke unnta forskningsmiljøene fra kravene om omstilling - for eksempel utslippskutt eller innkjøpskrav - pålagt resten av samfunnet. Tvert imot ser vi muligheter til å forholde oss til vår egen praksis som laboratorium for å utforske og utforme bærekraftige organisasjoner og arbeidspraksis. For eksempel, akademia legger per i dag opp til høye utslipp gjennom at vi forventer og belønner utstrakt reisevirksomhet til konferanser, møter og feltarbeid. Her er det mye å hente. Flere forskningsentre, for eksempel Tyndall Centre for Climate Change Research, har laget egne retningslinjer (Codes of Conduct) for å spare utslipp og andre miljøeffekter. Vi ser det blir vanligere med webinarer og videoverføring av møter. Selvsagt må man av og til være til stede – men vi kan oppnå mye ved å fjerne oss fra gårsdagens kultur hvor frequent flier miles gav akademisk status.

Vi er enig i at hvis bærekraftsmålene på universitetene forblir fagre ord er det bedre å la være. Men som erfaringen på disse tre feltene viser finnes det en rekke pågående initiativer som kan gi målsetningene innhold. Her kan universitetenes bærekraftsinitiativ virke som en pådriver for endring. Når bærekraftsmålene får et sterkt mandat fra universitetsledelsen, skaper det forutsetninger for å bygge videre på konkrete og håndfaste tiltak og muligheter som er på gang.

Når bærekraft blåser en sterk vind i universitetets politiske seil, er det viktig å understreke at universitetenes bidrag til bærekraftsmålene ikke må forandre universitetene til instrument for å oppnå politisk bestemte mål. Snarere handler det om å verne om den unike rollen universiteter spiller i samfunnet - som arenaer for å åpenlyst utforske spørsmål som ikke allerede er besvart, som rom for kritisk refleksjon - og oversette disse kjerneverdiene til en ny æra.​