Jürgen Habermas, 2014. Habarmas er en tysk filosof og sosiolog, og representant for den såkalte Frankfurterskolen og kritisk teori og argumentasjon. Foto: Európai Bizottság/Dudás Szabolcs
Jürgen Habermas, 2014. Habarmas er en tysk filosof og sosiolog, og representant for den såkalte Frankfurterskolen og kritisk teori og argumentasjon. Foto: Európai Bizottság/Dudás Szabolcs

Habermas og vitenskapskritikken på sitt beste

Vitenskap. Det er naturlig å trekke fram Jürgen Habermas, født i 1929 og som ble 90 år i juni, som den store tenkeren i vår tid, skriver Noralv Veggeland.

Publisert Oppdatert

Jürgen Habermas er en tysk filosof og sosiolog, og representant for den såkalte Frankfurterskolen og kritisk teori og argumentasjon. Hans teorier er også blitt benevnt nymarxistiske, men rettet innbitt imot doktrinær marxisme og kommunisme og ismer generelt. Ismer hindrer den frie kommunikasjon i samfunn. Habermas ble tidlig tilknyttet denne type tenkning, i generasjonen før ham kjenner vi navn som Theodor W. Adorno, Max Horkheimer, Herbert Marcuse, Walter Benjamin og Erich Fromm. Frankfurterskolen er brukt om samfunnsforskere og filosofer med tilknytning til Institut für Sozialforschung («Institutt for sosialforskning») i Frankfurt. I Hitler-tiden måtte disse flykte og instituttet ble drevet som Institute for Social Research i New York City, USA, etter krigen ble det gjenåpnet i Frankfurt.

Han deltar stadig i debatten om EUs utvikling og har liten sans for britisk brexit basert på nasjonalistiske bevegelser i det det gamle koloniveldet England.

Noralv Veggeland om Jürgen Habermas

Frankfurterskolen var fra starten tidlig på 1930-tallet kritisk marxistisk orientert, men søkte å kombinere særlig den unge Karl Marx' opptatthet av arbeidets fremmedgjøring, sosiale forhold og klassekonflikt med Sigmund Freuds psykoanalytiske studium av ubevisste og irrasjonelle krefter i menneskesinnet. Dette ble i første omgang et viktig perspektiv på å forstå hvorfor arbeiderklassen i land som Tyskland og Italia kunne støtte den framvoksende nazismen og fascismen på 1930-tallet snarere enn å delta i en sosialistisk samfunnsomveltning som hadde veltet fram etter den russiske revolusjonen i mange europeiske land. De endte i blinde ideologiers farlige makt som årsak, og for Habermas ble ideologikritikk hans sverd mot at ikke noe tilsvarende skulle gjøre sin gjenkomst. Sosialdemokratiet i Tyskland (SPD) ble en frigjørende ideologisk balansegang mellom statsmakt og markedsmakt som han bifalt.

I 1962 ble han med sin ideologikritikk kjent for sin framstilling av hvordan den borgerlige offentligheten har utviklet seg, og virkningen denne har hatt for demokratiet, men også for den kommende framherskende markedstenkningen og nyliberalismen. Han utviklet begrepet den offentlige sfære, et teoretisk system for å undersøke argumentasjon, frigjøring og rasjonell-kritisk kommunikasjon innenfor moderne liberale institusjoner og de menneskelige muligheter for å kommunisere og etterleve rasjonelle interesser. «Borgerlig offentlighet: dens framvekst og forfall henimot en teori om det borgerlige samfunn» er oversatt til norsk (Strukturwandel der Öffentlichkeit. Untersuchungen zu einer Kategorie der bürgerlichen Gesellschaf). I den tyske fagtradisjonen skriver Habermas et tungt leselig fagtysk.

Habermas vokste opp på 1930-tallets Nazi-Tyskland og kom fra en borgerlig og strengt protestantisk familie. Faren Ernst Habermas var direktør for handelskammeret i Køln. Faren var ifølge sønnen sympatisk innstilt til nasjonalsosialismen. Som gutt var Habermas med i Hitlerjugend, og som femtenåring ble han innkalt til å delta i tyskernes krigføring ved vestfronten. Nürnbergprosessen ble avgjørende for hans tenkning er en vanlig oppfatning og retningsgivende for hele hans senere forfatterskap. Han forsto betydningen av en frigjørende «tvangfri» debatt og offentlige brytninger mellom interesser som demokratiets fundamentale forutsetning. Han hadde og har nær kontakt til det tyske sosialdemokratiet, SPD. Hans tenkning var og er mangfoldig og innflytelsesrik i Europa, Norge inkludert.

Jürgen Habermas. Foto: UiB
Jürgen Habermas. Foto: UiB

Kommunikasjon og dialog var viktig for han i så vel pedagogikk som i politikk. Habermas betrakter utviklingen av teorien om kommunikativ rasjonalitet/fornuft og handling (1962) som sitt viktigste bidrag. Boken Strukturwandel der Öffentlichkeit. Untersuchungen zu einer Kategorie der bürgerlichen Gesellschaft er oversatt til norsk: «Borgerlig offentlighet: dens framvekst og forfall henimot en teori om det borgerlige samfunn». Den kommunikative fornuften skiller seg fra den årsaks-fokuserte tradisjonen ved å plassere rasjonalitet i strukturer av mellommenneskelig kommunikasjon og dialog framfor i strukturer som er bundet til den herskende retorikken eller et allvitende individ. - Også mot språket rettet han kritikk. I sin kjente og oversatte bok om, Erkjennelse og Interesse (Erkentniss und Interesse, 1968) gir han et fascinerende innblikk i hvordan det naturvitenskapelige språket dominerer vår tale og debatt. Dette språkets vesen er å søke kontroll over naturkreftene basert på å avsløre årsakssammenhenger.

Men dette kontrollspråket har smittet over på også samfunnsfagene og humaniora og bryter ned dets særpreg. I humaniora som historie søker vi innlevelse og forståelse og ikke kontroll med historiens gang. I samfunnsvitenskapen gjelder kritikk og avsløring av makt, og er derfor i sitt vesen en frigjørende aktivitet. Han fulgte opp med en også oversatt bok: Vitenskap som ideologi (Technik und Wissenschaft als 'Ideologie', 1968). Hans tilknytning til faglig kritisk teori blir tydelig. Hans avstandstaken fra tysk nasjonalisme som satte Europa i brann, har gjort Habermas til en ivrig tilhenger av europeisk integrasjon, EU. Han deltar stadig i debatten om EUs utvikling og har liten sans for Britisk brexit basert på nasjonalistiske bevegelser i det det gamle koloniveldet England.