Gutter mot verden: Om incels, hat, løgn og terror

Vi møter journalisten Martha Antonette Solli, som påtar seg oppgaven å undersøke saken for oss.

Hun bruker sitt eget liv og sine egne venner som referanse for å forstå temaene hun presenterer. Noen ganger fungerer dette godt, men det er ikke uproblematisk å sette opp egen bakgrunn og eget miljø som kontrast til mennesker som lever uvanlige liv. Journalistens eget kan på den måten bli forstått som en normalitet, og det er ikke gitt at seerne kan relatere til denne påstanden.

• Her kan du se promo for serien

FAKTA

Gutter mot verden

• Premiere 6. desember i NRK TV
• Dokumentarserie i fire deler fra NRK P3
• Programleder: Martha Antonette Solli
• Prosjektleder: Hans Petter Skolsegg
• Her kan du se promo for serien.

I første episode møter vi noen ensomme gutter. Noen av dem såkalte incels. Vi blir kjent med det personlig opplevde utenforskapet til dem som aldri hatt hatt en kjæreste, og det internettskapte alternative fellesskapet i nettforum som 4Chan.

Denne innledende episoden er kanskje nødvendig, men føles litt mer som prolog enn som et selvstendig kapittel. Det står litt for seg selv, tematisk, fordi de tre neste er mer preget av politikk, mens denne første har mest med den personlige siden av saken å gjøre - for noen ensomme sjeler.

Det er først i andre episode vi får et materiale som engasjerer mer. Solli treffer Saul, som var nabo med guttene som ble dømt for drapet på Benjamin Hermansen i 1985. Vi får høre om Sauls og morens angst for de ekstreme naboene de hadde på denne tiden. Solli og Saul gjør et forsøk på å oppnå kontakt med en av drapsmennene. Det klarer de, og denne delen av episode 2 er absolutt interessant. Her får vi helt nytt stoff som utvider fortellingen om drapet på Benjamin.

Episode 3 har tittelen Løgn, men tittelen kunne like gjerne vært Konspirasjon, eller Alternative verdenssyn. Vi møter vaksinemotstandere og nettaktører som føler seg oversett i samfunnet og som opererer innenfor en virkelighetsforståelse som ligger på siden av det etablerte samfunnet. De vi møter har til felles at de har plassert seg langt ut på høyresiden. Også denne episoden engasjerer.

Den gir møter med mennesker som viser fram det mange vil karakterisere som forvridde og forvirrede verdensbilder, og noen som i noe større grad har en mer sammenhengende fortelling om sine synspunkter.

Den siste episoden er litt annerledes enn de foregående ved at hoveddelen viser et besøk på Utøya og spesielt et intervju og en omvisning med en av de overlevende. Nok en gang blir vi minnet på det grusomme som skjedde her, og den fortellingen har vi ikke vondt av.

Men episoden graver ikke altfor mye i terroristers begrunnelser for sine handlinger, som man kanskje kunne forventet at den gjorde. Kanskje noe av begrunnelsen at serieskaperne ikke har ønsket å dykke ned i akkurat denne terroristens liv? I så fall kunne kanskje andre terrorhandlinger, som skoleskytinger, vært et bedre valg?

Mye av serien framstår som visuelt lekker. Både de filmede scenene og en del illustrerende animasjoner er flotte å se på. Formen er en blanding av reportasje, intervjuer, programlederens egne refleksjoner og refleksjoner sammen med en venn og (i en kort sekvens) sin far. Solli håndterer rollen som filmet intervjuer godt. Hun viser sine reaksjoner på det hun undersøker, og noen ganger jobber hun åpenbart for ikke å vise dem altfor tydelig. Hun blir vår representant inn i intervjusituasjonene.

Metoden Solli bruker er først og fremst å intervjue gutter som på en eller annen måte er knyttet til temaene, og en del andre, for eksempel jenter, som har meninger om dem. I tillegg blir noen fagfolk intervjuet (uten å bli presentert på den pressevisningskopien jeg har hatt til gjennomsyn, og derfor er deres bidrag litt vanskelig å vurdere fullt ut).

Temaene i serien er interessante og de forsvarer at det lages film om dem. Men hvor blir det av hovedtemaet underveis? Serien annonseres som en serie om gutter. NRK skriver selv på sin nettside: «En dokumentarserie fra NRK P3 om gutter og unge menn som står utenfor fellesskapet». Det blir det litt vanskelig å få øye på nettopp dem når vi følger serien.

Den handler mer om undertitlene - ensomhet, hat, løgn og terror - enn om gutter. Den berører nesten ikke dimensjonen kjønn, selv om tittelen setter nettopp kjønn opp som det sentrale omdreiningspunktet. Vi får heller ingen fordyping rundt påstandene flere av aktørene kommer med om «feministstaten». Seriens svakhet er at guttene og kjønnsperspektivet liksom blir borte. Det blir et slags «Show, but dont go deep».

I Gutter mot verden diskuteres noen problematiske sider ved moderne gutteliv - men altså nesten uten å dykke ned i hva det er med dette kjønnet som skaper det som observeres. Det er rimelig å spørre: Kunne gutter som har manøvrert seg i en posisjon mot verden vært beskrevet på andre måter, med andre blikk, og der kjønnsdimensjonen var tydeligere? Kjente problemstillinger som vold, skolefrafall og rusmisbruk nevnes ikke. Heller ikke tendensen til tradisjonelle maskuline yrkesvalg i en verden som krever nyorientering og høyere utdanning.

Mer påfallende er det likevel at det ikke spørres hva det er med det moderne guttelivet som ligger til grunn for det vi blir presentert for. Eller er det ikke slik at et moderne gutteliv er annerledes enn tidligere tiders gutteliv når vi berører undertemaene, problemsidene? Kanskje er forskjellen «bare» at nettet gir dem en større arena og oss andre større uro - fordi vi presenteres for problembeskrivelsene i en uavbrutt digital strøm?

Og med utgangspunkt i det siste: Det kunne vært befriende med en femte episode der vi kunne bli satt på sporet av gutters handlingsiver og kreativitet, som noen ganger leder til fantastiske ting, men andre ganger tar gutten og mange andre rundt ham med seg ned i det svarteste hull. Men det er kanskje en annen serie.