VIDEO OVER ER FRA NRK SINE ARKIVER: (gjengitt med tillatelse fra NRK). Datoen er 18. april 1991 og dette ble sendt på Dagsrevyen denne dagen. (Videoforklaring: I stortingsmeldingen om høyere utdanning, foreslår regjeringen at alle universiteter og høyskoler skal samles i et nettverk, et Norgesnett. Se Gudmund Hernes begrunner Stortingsmeldinga.)

Da 98 høgskoler ble til 26: Statsråd Gudmund Hernes kalte det en stille revolusjon. Rektor Steinar Stjernø marsjerte i budsjettprotest mot Stortinget.

Reform. Det er 25 år siden høgskole­reformen gjorde 98 høgskoler om til 26 den 1. august 1994. Og i disse dager er det nøyaktig 25 år siden rektorer gikk først i demonstrasjon­tog mot egen minister.

Publisert Oppdatert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Det er en grå novemberdag. Vi skriver datoen 3. november 1994. Over 4000 illsinte studenter og ansatte ved universiteter og høgskoler marsjerer mot Stortinget.

I spissen går Steinar Stjernø, rektor på den nyfusjonerte Høgskolen i Oslo.

Faksimile fra protestinformasjon 1994.

Bare tre måneder før var den store Høgskolereformen realisert, og 98 høgskoler ble til 26. Til bemerkelsesverdig få protester.

Men da forslag til statsbudsjett for 1995 kom fikk pipa en annen lyd. Rektor Steinar Stjernø marsjere mot Stortinget sammen med mange studenter og andre ansatte i protest mot sin egen minister.

Hernes var tydelig på at han mente profesjonene hadde for stor makt og var for opptatt av å verne om sine egne profesjonsinteresser.

Jan Messel

I Uniforum kan man lese at dette har skjedd en gang seinere. 16. november 2000 marsjerte hele rektoratet ved Universitetet i Oslo med rektor Kaare R. Norum i spissen på samme måte, også da i protest mot statsbudsjettet.

— I stor grad en styringsreform

Høgskolereformen av 1994 førte til at 98 høyere utdanningsinstitusjoner ble slått sammen til 26, og den skal blant annet ha handlet om å flytte oppgaver ut fra departementet og inn i høgskolene, samt gjøre det enklere for departementet å styre høgskolene.

— Altså i stor grad en styringsreform, sier Jan Messel. Han er forsker og historiker og ansatt på Senter for profesjonsstudier ved OsloMet.

Han fortsetter:

Faksimile fra Studenforum 6/94.

— Departementet ønsket en enklere styring av sektoren og hadde behov for å sette ut noen oppgaver til høgskolene. Samtidig med reformen kom Universitets- og høyskoleloven, der de to tidligere så ulike institusjonstypene, nå ble behandlet nogenlunde likt, sier Messel.

Se også: Historisk blogg for OsloMet/HiOA

Han forsker for tiden spesielt på profesjonshistorie og dermed høgskolehistorie, og helt spesielt på historien til OsloMet.

— Over 30 institusjoner ligger bak dagens universitet, altså OsloMet, og det kan man fortsatt merke på mange områder, bemerker Messel.

Under: Kartet som viser hvilke 98 høgskoler som ble til 26 (trykk på prikkene).

Ville bryte ned profesjonene

Messel trekker fram at høgskolereformen fra 1994 ikke først og fremst var en kvalitetsreform, eller handlet om studiekvalitet eller direkte studentenes beste.

Men mindre oppgaver i departementet og mer styring var kanskje likevel ikke den aller viktigste motivasjonen for Gudmund Hernes og hans reformprosjekt.

— Hernes var tydelig på at han mente profesjonene hadde for stor makt og var for opptatt av å verne om sine egne profesjonsinteresser. Han mente at man gjennom en samlokalisering av utdanningene ville kunne bygge ned unødvendige faggrenser.

Og han legger til:

— Det var en tro på at samlokaliseringen ville gjøre det langt lettere å etablere tverrfaglighet mellom utdanningene. Denne tverrfagligheten har vi likevel sett lite til, sier Messel.

— Hvorfor lykkes man ikke her?

— Kanskje fordi det verken var behov eller viktig for utdanningene å etablere tverrfaglighet slik Hernes ønsket seg, nevner Messel.

Messel trekker også fram at høgskolereformen av 1994 ikke tok profesjonsutdanningenes særegne behov helt på alvor.

Sto midt oppe i reformen fra 1994 med begge beina og vel så det

— Vi har vel kjent hverandre i femti år.

Slik starter samtalen med Kari Østvedt og Steinar Stjernø.

Kari Østvedt.

Kari Østvedt var prosjektleder for arbeidet med høgskolereformen i 1994 og har 37 års fartstid i Kunnskapsdepartementet. Hun ble pensjonist i 2009. I perioden fra 1972 har hun fått med seg etablering av distriktshøgskolene, og ikke minst høgskolereformen i 1994. Deretter kom Kvalitetsreformen i 2003 og Stjernøutvalgets innstilling i 2008. Hun satt også sentralt i departementet da etableringen av de tre nye universitetene kom på 2000-tallet, i Agder, Stavanger og Ås.

— Men arbeidet med den nye strukturreformen var ikke startet da jeg gikk av med pensjon, svarer Østvedt, når vi spør om hun var med på forløperen til Torbjørn Røe Isaksens reform som gjorde 33 institusjoner om til 21 i perioden 2014-17.

— Man hadde jo min rapport da, «Sett under ett», men den ble jo dessverre midlertidig lagt i en skuff, skyter lederen av Stjernø-utvalget inn.

Steinar Stjernø.

Steinar Stjernø er professor emeritus i sosialt arbeid og sosialpolitikk ved OsloMet. Stjernø var rektor ved Høgskolen i Oslo (nå OsloMet) i perioden 1994–2000 og før dette var han rektor ved Norges kommunal- og sosialhøgskole 1987-1991. Han var også leder for det såkalte Stjernø-utvalget som i 2008 presenterte NOU 2008:3 «Sett under ett», der han foreslo at det burde bli enda færre høyere utdanningsinstitusjoner i Norge. Og det har det nå blitt.

Stjernø og Østvedt traff hverandre på Blindern på slutten av 60-tallet. Østvedt ble historiker.

— Jeg trodde jeg ville bli historiker, men endte opp som statsviter, forteller Stjernø.

Østvedt endte i departementet, mens Stjernø havnet på den andre siden av bordet i ledelsen for flere ulike høgskoler.

Startskuddet med Hernes sin melding: «Med viten og vilje» fra 1988

Høgskolereformen som ble en realitet 1. august 1994 var et prosjekt Ap-mannen og statsråd Gudmund Hernes hadde tenkt lenge på skal vi tro våre kilder.

VIDEO UNDER ER FRA NRK SINE ARKIVER, DAGSREVYEN 20. september 1988, gjengitt med tillatelse fra NRK. Her presenterer Gudmund Hernes «Med viten og vilje».

Vi har samlet Østvedt og Stjernø i anledning 25 års jubileet for reformen. Og vi har intervjuet historiker Jan Messel av samme årsak. Og Åsulv Frøysnes, mannen som gikk fra departementet til høgskolen for å realisere reformen. OsloMet markerer jubileet i november ved Senter for profesjonsstudier. I Molde skal det også feires.

De mener alle at høgskolereformen av 1994 gikk stille for seg. Så stille at Hernes brukte omtalen «den stille revolusjon».

— Det var vel rett og slett slik at svært mange av oss innså at den organiseringen vi hadde ikke var spesielt hensiktsmessig, sier Østvedt.

Hun trekker fram at det siste som skjedde som nødvendiggjorde en reform var da helsefagutdanningene ble statlige og lagt til departementet med ansvar for høyere utdanning i 1977.

Hun trekker fram et sitat fra Einar Førde (1981): «Norge er det landet i verden med verdersrekord i antall høgskoler sammenlignet med folketallet. »

— På den tiden var antallet opp mot 200. I forkant av 1994 hadde man altså redusert til 98, og disse ble igjen til 26. I tillegg kom de fire etablerte universitetene. For meg var høgskolereformen en administrativ reform som skulle gi faglig styrke, sier hun.

Og Østvedt er altså ingen hvem som helst i denne sammenheng. Det var hun som hadde ansvaret for Stortingsmelding nr 40 (1990–91) «Fra visjon til virke, om høgre utdanning». Som bygde på utredningen fra Hernesutvalget «NOU 1988:28 Med viten og vilje.»

Åsulv Frøysnes, Steinar Stjernø og Kari Østvedt.

Demonstrerte mot Hernes

I begynnelsen av oktober 1994 la Gro Harlem Brundtlands tredje regjering, med statsråd Gudmund Hernes, fram et statsbudsjett som fikk høgskolene, særlig i Oslo, til å se rødt.

Høgskolene skulle gjennom krevende fusjonsprosesser, de ble pålagt en rekke nye oppgaver, og samtidig ble de pålagt det de opplevde som et dramatisk budsjettkutt.

3. november 1994 sto Steinar Stjernø, tidligere SV-politiker og nyvalgt rektor ved Høgskolen i Oslo (HiO), utenfor Stortinget og regjeringsbygningene og ledet an i slagordene som runget mot de folkevalgte og statsråder. Anslagsvis 4000 mennesker deltok, i hovedsak ansatte og studenter fra HiO. Demonstrasjonstoget gikk fra høgskolens campus i Pilestredet, stoppet ved Stortinget og endte utenfor regjeringsbygningene.

Hernes på sin side skal ha benektet at det i det hele tatt var nedskjæringer, mens Stjernø og hans kolleger løp til Stortinget titt og ofte.

— Den gangen var det jo mindretallsregjeringer, forteller Stjernø selv til Khrono.

— Effekten av å bruke tid i Stortinget kunne være god, sier han.

Hernes var lite blid for rektorens demonstrasjonstog og satte Høgskolen i Oslo under gransking for å se om høgskolen brukte pengene sine fornuftig, men det førte ikke til noe.

Bedre lokaler og bibliotek var viktige lokkemidler

Messel forteller at fra flere av de mindre høgskolene som til slutt dannet Høgskolen i Oslo, var det ikke mange protester å høre.

— De fleste fikk større og bedre lokaler, bedre bibliotekstjeneste og kanskje noe bedre administrasjon og mer orden rett ut sagt, sier Messel.

Det siste elementet skal dog ha hatt to sider. I og med departementets behov for å la høgskoleutdanningene ta over en del arbeidsoppgaver, fikk også enhetene flere administrative oppgaver overført til seg og administrasjonen ble stor og omfattende. For stor, mente mange.

Forsker Jan Messel, OsloMet.

I Oslo og Akershus for eksempel var det forslag om å etablere fire høgskolesentre. Dette endte, som vi vet, opp med to høgskoler, som senere - i 2011 - ble til en: Høgskolen i Oslo og Akershus. I 2018 ble Norges 9. og tredje største universitet etablert: OsloMet — storbyuniversitetet.

I etterkant av etableringen av distriktshøgskolene på 70-tallet ble det også etablert regionale høgskolestyrer.

Både Østvedt og Stjernø framholder at de regionale høgskolestyrene som var etablert over hele landet ikke var en god konstruksjon. Både styrene selv og høgskolene var misfornøyde med oppgavefordelingen.

— Som rektor opplevde jeg det som et komplett unødvendig mellomledd mellom høgskolen og departementet. Det var faktisk for mange av oss et av argumentene som gjorde at vi var vennligstilte til reformen, forteller Stjernø.

Det ble lite av tverrfaglig utvikling

I sin åpningstale til det nye styret på Høgskolen i Oslo i august 1994 skal Steinar Stjernø ha sagt:

— Det som forener oss, er profesjonenes nære forhold til sitt eget yrke. Dermed er det også det som skiller oss, sa Stjernø, ifølge Aftenposten i det første styremøtet for Høgskolen i Oslo 16. august 1994.

— Lykkes man med å detronisere profesjonene? Og hvor ble det av tverrfagligheten?

Østvedt trekker fram at debatten rundt profesjonene startet allerede tidlig på 70-tallet. Stjernø legger til at debatten og det kritiske søkelyset mot profesjonene ikke var et spesielt norsk fenomen.

— Selv om det kanskje ikke ble mye mer samarbeid mellom de ulike utdanningene når de ble samlet, så ble det utviklet kontakt og større kunnskap om hverandres utdanninger mellom ledelsen av de ulike utdanningene, sier Stjernø.

Østvedt legger til:

— Jeg tror det er viktig at helse- og sosialfag ofte ble lagt inn i samme avdeling, og at de kompetansekravene som gjaldt i andre utdanninger ble normgivende. Kjennskap til relevant forskning økte, sier Østvedt og viser til den kompetansehevingen man eksempelvis har sett i sykepleierutdanningene.

Den første rektoren i Agder

Knut Brautaset var den første rektoren på den nye Høgskolen i Agder. Agder var i 1994 det eneste eksempelet på at man slo sammen høgskolemiljøer i to fylker. Høgskolen i Agder var en sammenslåing av seks ulike institusjoner. Brautaset var rektor fram til 2000.

Første rektor ved den samla Høgskolen i Agder, Knut Brautaset.

— Gikk reformen like fredelig for seg i Agder som i andre steder i landet?

— Det var noe motstand, særlig på distriktshøgskolen. Man fryktet vel at veien mot eget universitet i Agder gjennom denne sammenslåingen ville bli noe lenger, forteller Brautaset.

Han legger til at man i Agder var like bekymret som i Oslo for den manglende oppfølging med budsjettene som kom etter høgskolereformen.

—Vi hadde ventet oss at regjering og myndigheter ville tilgodese de nye høgskolene med noe mer midler for å stimulere og sikre gjennomføring av fusjonene med høg kvalitet, peker Brautaset på.

Etablerte eget høgskoleråd

Han forteller at en av konsekvensene ved denne jobbingen var at man etablerte Høgskolerådet. Agder tok her et initiativ og gikk i spissen for etableringen, og sekretariatet ble også de første årene lagt til Høgskolen i Agder.

— Jeg ble den første lederen av dette Høgskolerådet som ble en motvekt til Universitetsrådet, forteller Brautaset.

Etter reformen i 1994 ble det også en omlegging av budsjettkapitlene, og det ble vanskelig for den enkelte høgskole og den enkelte profesjonsutdanning å nå fram.

— Det ble litt kniving mellom høgskolene og universitetene om midlene, forklarer Brautaset.

—Dette gjorde at Høgskolerådet fikk en viktig rolle for å koordinere og samle de nye høgskolene, og hevde deres interesser legger han til.

— Sånn sett i etterkant var det en god reform og prosess, og ser du likheter til dagens strukturreform?

— Reformen den gang var rent politisk styrt fra oven. Man skulle redusere antall høgskoler kraftig. Det var politisk bestemt. Slik jeg har oppfattet det har dagens strukturreform i mindre grad båret preg av å ha vært styrt ovenfra, og det har vært større grad av at høgskolens ledelse har sett det gunstig å fusjonere, og med hvem, sier Brautaset.

— Etablerte en akademisk drift

Da høgskolereformen trådte i kraft 1. august 1994 hadde Norge fire universiteter - i Oslo, Bergen Trondheim og Tromsø. I dag ofte omtalt som BOTT.

— Jeg opplever reformarbeidet i 1994 som tvetydig, sier Messel og fortsetter:

— Hernes ønsket å opprettholde et skille mellom høgskoler og universiteter og mente at Norge ikke hadde ressurser til flere enn de fire universitetene som da eksisterte. Men i Stavanger, Agder og senere i Bodø var det sterke krefter som ville ha universiteter. De fikk gjennomslag i et lydhørt Storting for å bygge ned skillelinjene og åpne for en akademisk drift ved høgskolene, sier Messel.

Drømmen om universitet i Stavanger og Kristiansand gikk helt tilbake til 1960-årene. For noen ble distriktshøgskolene et middel for å nå dette målet.

Messel trekker fram at Universitets- og høyskoleloven, som i stor grad sidestilte universiteter og høgskoler, blant annet i krav om forskningsbasert utdanning, og også åpnet for langt større forskningsaktivitet ved høgskolene, dyttet en del av høgskolemiljøene i retningen av ønskene og etterhvert kravene om å bli universitet.

1. januar 2005 fikk Norge to nye universiteter. I Stavanger og på Ås, da Norges landbrukshøgskole ble til Universitetet for miljø- og biovitenskap, (i dag NMBU).

1. september 2007 kom Universitetet i Agder etter, og fra 1. januar 2011 var universitetet i Nordland en realitet, fra 1. januar Nord universitet, heri inkludert høgskolen i Nesna og Høgskolen i Nord-Trøndelag.

— Det var Stortinget som åpnet for den akademiske driften i sektoren da man sidestilte institusjonene i UH-loven. Man begynte å snakke om og stille krav til forskningsbasert undervisning og høgskolene ble målt og veid på linje med universitetene. Før 1994 hadde man vel knapt en dosent eller en professor på høgskolene. UH-loven og sidestillingen her ble startskuddet til den stadige akademiseringen vi har sett siden, sier Messel.

Fra departementet til høgskolen

Åsulv Frøysnes er pensjonist og seniorrådgiver ved OsloMet — storbyuniversitetet. Han var høgskoledirektør ved Høgskolen i Oslo i årene 1994-2011 og var i perioden 1971 - 1994 ansatt i departementet som saksbehandler, byråsjef og underdirektør.

Åsulv Frøysnes.

Frøysnes hadde dermed inngående kjennskap til det politiske og administrative forarbeidet til det som endte opp som høgskolereformen 1994 og en felles lov for alle universiteter og høgskoler.

På den andre siden skiftet han side ved bordet da reformen ble iverksatt, og sånn sett har han inngående kjennskap til, og kunnskap om, hverdagen i utdannings-Norge etter at reformen var en realitet.

Frøysnes trekker fram at det gikk veldig fort fra Stortingsmeldingen ble lagt fram, til Stortinget gjorde vedtak i juni 1991. Dette la grunnlaget for det videre arbeidet med høgskolereformen.

Han forteller at det ble igangsatt et planleggingsarbeid sammen med de regionale høgskolestyrene og de regionale høgskolene med en tidshorisont på tre år, fram til iverksettingstidspunktet.

Gjennom perioden 1992/93 skal det ha vært mange diskusjoner om styringsform og institusjonsorganisering.

— Studentene som la grunnlag for protestene

— Slik vi skjønner det var det få protester mot selve reformen og alle fusjonene. Men da statsbudsjettet kom i etterkant ble det opprør?

— Statsbudsjettet for 1995 var det tredje budsjettet på rad hvor det kom kutt til sektoren. Debatten var krevende fordi man samtidig kom med mange nye studieplasser. Den gangen ble studieplassene lansert som en slags sysselsettingspakke. Det fulgte likevel for lite penger med de økte arbeidsoppgavene, forklarer Frøysnes.

Han forteller at de utover høsten gjorde en kjempejobb for å dokumentere at nedskjæringene var dramatiske.

— Det endte med rektor Stjernø i front for et demonstrasjonstog mot egen minister. Det vil vi ikke se i dag?

— Det var svært uvanlig, også på den tiden vil jeg mene, sier Frøysnes.

Han trekker fram at grunnlaget for det store engasjementet ble lagt ved at man fikk studentene med på laget, gjennom å vise dem hvordan kuttene ville få betydning for deres veiledning og undervisningskvalitet.

— Aksjonene var også ment som en støtte til statsråden, men slik det utartet seg ble det jo han som fikk kritikken. Saken viste jo at når det gjelder politiske prioriteringer i utdanningssektoren, så kommer ikke høyere utdanning først, forteller Frøysnes og legger til:

— Og dette var jo riktig. De nærmeste årene måtte undervisning og opplegg rundt studentene legges om, det ble færre lærere og administrative stillinger per student. Det ble vanskelig å øke Forskning- og utviklings-virksomheten (FoU). Det var tøffe tak utover 90-tallet i vår sektor.

Han trekker fram at den store endringen kom med realiseringen av Kvalitetsreformen i 2003 og ny økonomimodell der uttelling for studiepoeng ble en viktig faktor.

— Nærmest over natta fikk Høgskolen i Oslo 50 millioner mer å rutte med. Det var nesten et eventyr, den gangen, minnes Frøysnes.

Hverdagen etter at reformen var vedtatt og iverksatt

Den hverdagen Stjernø og Østvedt beskriver i etterkant av at reformen er vedtatt, er til forveksling lik dagens historie etter gjennomføringen av strukturreformen.

Strukturreformen ble også gjennomført uten de store protestene. Man hadde da som man hadde i 1994 noen gjenstridige, som ville kjøre sitt eget løp, men resten ble med i ulike konstellasjoner.

Fakta

Gudmund Hernes

Gudmund Hernes, sosiolog, forfatter og tidligere politiker og statsråd for Arbeiderpartiet.

Han er forsker I ved forskningsstiftelsen Fafo og professor II ved Handelshøyskolen BI.

Som undervisningsminister fra 1990 til 1995 tok han initiativ til, og gjennomførte, den første store høgskolereformen i 1994.

Hernes ledet det offentlige utvalget som i 1988 lanserte tanken om sammenslåing og samlokalisering av høgskolene.

NOU 1988:28 Med viten og vilje var en utredning fra et utvalg ledet av Gudmund Hernes.

Stortingsmelding nr 40 (1990–91) Fra visjon til virke, om høgre utdanning ble lagt fram av Hernes som statsråd.

Reformen endte med at 98 institusjoner ble til 26 1. august 1994.

Stjernø sier at det nesten ikke er til å tro at det i høgskolereformen ikke ble bevilget ekstra penger til å smøre reformen, som medførte store utgifter til å løfte kompetansen blant faglige og administrativ ansatte, lederutvikling, internasjonalisering og mye mer.

Hernes' reform var rett nok hakket eller to råere enn Isaksens reform. Isaksen kjørte heller ikke i gang med rene kutt få uker etter reformdato. Men mange høgskoler og universiteter opplever nå at det ikke helt har fulgt med ressurser i det omfanget som er nødvendig og som man opplever at man ble forespeilet.

Nord universitet beregnet sitt behov til å ligge i milliardklassen over tre år. De har knapt opplevd budsjettvekst. Som et av mange eksempler.

Les også: Ber om en milliard ekstra over tre år til Nord universitet

Nord universitet måtte også på sitt siste styremøte åpne for å nedbemanne på lærerutdanningen ved universitetet. Flere universiteter vurdere det samme.

Les også: Nord-styret sier ja til å nedbemanne med inntil 30 årsverk på lærerutdanningen

Vestlandet og Innlandet er skuffet over manglende drahjelp

Rektor ved Høgskulen på Vestlandet, Berit Rokne, sa til Khrono i forkant av at statsbudsjettet ble lagt fram for 2020 at:

— Hvis jeg skulle bli skikkelig, skikkelig glad mandag når statsbudsjettet kommer så måtte det vært for økonomisk drahjelp til campusbygging. Gjerne som en engangsbevilgning til kjøp av utstyr i nybygg og annet utstyr for å binde sammen de fem campusene.

Bortsett fra det er Rokne som Kathrine Skretting på Høgskolen i Innlandet veldig opptatt av situasjonen rundt stipendiater.

— Vi fikk noen midlertidige stipendiatstillinger for noen år siden. Vi håper at disse kan bli videreført. I tillegg: Nå har vi jo fire doktorgradsprogram i eget hus, men vi må bygge opp stammen av stipendiater i programmene, og da trenger vi flere stillinger over statsbudsjettet, sa Rokne tidligere i år.

Ville realitetsorientere styret

Rektor på Universitetet i Sørøst-Norge, Petter Aasen, har nytt styre høsten 2019. Ved første anledning følte han behov for å realitetsorientere styret om økonomiske utfordringer:

To elementer som fortsatt bekymrer Aasen er regjeringens årlige effektiviseringskutt, samt den uavklarte situasjonen rundt finansieringen av det femte året av grunnskolelærermasteren.

— For å ta det med effektivisering først. USN har i dag en svært effektiv og slank administrasjon. Vi produserer flere studiepoeng, kandidater og forskningspoeng per administrative ansatte enn de fleste andre høyere utdanningsinstitusjoner. Når alle likevel pålegges det samme effektiviseringskuttet gir det ekstra utfordringer for de av oss om allerede har gjort mye på dette området, sier Aasen.

På toppen av dette har man nok en gang reformert lærerutdanning. Denne må også institusjonene bære på egen fjøl, bortsett fra selve studieplassdelen.

Lærerutdanningene: Aksjonerer opp mot statsbudsjettet for 2021

— Ikke så sinte i dag som den gang?

Vi spør både Østvedt og Stjernø, samt historikeren Messel.

— I 1994 gikk man i demonstrasjonstog da de økonomiske realitetene kom for dagen. Dagens rektorer skriver brev, vedtar nedbemanning og realitetsorienterer styrene sine. Er dagens rektorer blitt for dresserte?

Stjernø sier ja - men det gjelder jo ikke bare rektorene:

— Samfunnsutviklingen har generelt vært preget av at ledere i større grad må sørge for å oppfylle institusjonens måltall og sørge for å effektivisere og rasjonalisere.

— Jeg pleide å omtale statsbudsjettet som «den årlige plagen». Det er det nok i enda større grad i dag, legger han til.

Messel bemerker på sin side at dagens rektorer i hvert fall tolker rollen sin annerledes enn det Stjernø gjorde.

— Om de er «for dresserte» vil ikke jeg svare på, men hvordan rektor tolker rollen har uten tvil forandret seg. En ansatt rektor i en enhetlig ledelse vil på en helt annen måte stå ansvarlig overfor departementet enn en valgt rektor med en høyskoledirektør som i større grad var departementets mann, sier Messel.

Han legger til:

— En ansatt rektor vil nok tendere til å ha større lojalitet overfor departementet, mens en valgt rektor vil kunne tolke at mandatet var hentet fra de som valgte ham. Men dette handler også om hvilken person som bekler stillingen. Og vi skal huske at Steinar Stjernø ikke bare demonstrerte, han skrev også brev, gjennomførte nedskjæringer og «realitetsorienterte» både styrene og de ansatte, og det var flere som ønsket enda hardere motstand mot budsjettkuttene.

De økonomiske kuttene ble fullført året etter

Stjernø på sin side forteller at resultatet av demonstrasjonene høsten 1994 var at man oppnådde å få redusert kuttet for 1995, men fra 1996 ble kuttet realisert i sin helhet.

— Vi var nødt til å gjøre drastiske omlegginger i hvordan vi bygget opp utdanningene våre. Vi fant fram til at noen utdanninger som økonomisk- og administrative fag var enkle å legge opp med større undervisningsmetoder som store forelesninger, for at mer praksisintensive fag skulle få beholde struktur med mindre grupper, sier Stjernø.

På lærerutdanningen fant man på den andre siden ut at noe undervisning kunne foregå i store grupper, det samme gjaldt sykepleierutdanningen.

Stjernø forteller at det var en sjokkartet opplevelse den gangen. På Høgskolen i Oslo skulle han gjøre 20 institusjoner om til en, man skulle samordne lederkabaler, få med seg ansatte, lokalisere, og får orden på administrasjon.

— På toppen av dette fikk vi overført oppgaver fra departementet. Bare dette beregnet vi for HiO innebar 25 ekstra årsverk. Så nei, det var ikke rart vi tok til gatene den gang, sier Stjernø.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen og hans våpendrager og statssekretær Bjørn Haugstad dro på turne landet rundt høsten 2014. Målet var å få 33 institusjoner til å bli ned mot et tall rundt 20. De lykkes langt på vei.

Men det var altså ikke reformen i seg selv som ga revolusjon i 1994, men pengene, som ikke fulgte med, som ga bråk i sektoren. Ikke ulikt dagens situasjon, med etterdønninger av Strukturreformen.

En stor og stille reform, skriver professor Einar Lie på Universitetet i Oslo i 2017 i Khrono.

Han fortsatte:

— Strukturreformen er viktig og nødvendig. Men når debatten omkring den har vært så dempet og protestene så få, mistenker jeg at grunnen er at mange ikke helt har forstått hva den faktisk vil føre til.

Historien har det med å gjenta seg.

(Saken er oppdatert 12. november kl. 10.50 med lenke til eget intervju knyttet til saken med Gudmund Hernes, se også her.)

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!
Powered by Labrador CMS