Gudmund Hernes: Høgskolereformen av 1994 gikk jo bort fra «Høgskole på kvart nes». Nå har vi fått ein master i kvar krok.

Gudmund Hernes, som var undervisningsminister fra 1990-1995 under statsminister Gro Harlem Brundtland (Ap), er fornøyd med å være arkitekten bak høgskolereformen som feirer 25 år i år.

— Miljøene ble faktisk konsolidert, fagene styrket, kvaliteten hevet. Det kom en veldig vekst i antallet studenter – og professorer. Og mange bygg initiert i den perioden er jeg på hils med – også bryggeriet på Bislett som ble restaurert, siden utvidet og nå er blitt OsloMet, eller Seilduksfabrikken som ble Kunsthøgskolen i Oslo. Jeg har ikke registret noe folkekrav om å gå tilbake til 27 høgskoler i Oslo, eller bryte opp høgskolene i Molde eller Alta, for den saks skyld, svarer Hernes på epost på spørsmål fra Khrono når vi spør om hva han syntes han lyktes mest med i den store reformen.

Ledet utvalg og ble statsråd

I dag er han blant annet styreleder ved Universitetet i Uppala og fortsatt engasjert i øyere utdanning. I slutten av måneden skal han på markering av høgskolereformen fra 1994 ved OsloMet.

I 1987 ble Gudmund Hernes satt til å lede et utvalg som skulle se på strukturen innen sektor for høyere utdanning. I 1988 kom rapporten: «NOU 1988:28 Med viten og vilje.».

FAKTA

Gudmund Hernes

Gudmund Hernes, sosiolog, forfatter og tidligere politiker og statsråd for Arbeiderpartiet.

Han er forsker I ved forskningsstiftelsen Fafo og professor II ved Handelshøyskolen BI.

Som undervisningsminister fra 1990 til 1995 tok han initiativ til, og gjennomførte, den første store høgskolereformen i 1994.

Hernes ledet det offentlige utvalget som i 1988 lanserte tanken om sammenslåing og samlokalisering av høgskolene.

NOU 1988:28 Med viten og vilje var en utredning fra et utvalg ledet av Gudmund Hernes.

Stortingsmelding nr 40 (1990–91) Fra visjon til virke, om høgre utdanning ble lagt fram av Hernes som statsråd.

Reformen endte med at 98 institusjoner ble til 26 1. august 1994.

To år senere ble han statsråd i Brundtland III-regjeringen. Hernes var undervisningsminister fra 1990-95. I 1991 kom Stortingsmelding nr 40 (1990–91) «Fra visjon til virke, om høgre utdanning». Som bygde på utredningen fra Hernesutvalget.

I 1994 ble meldingen realisert i form av en høgskolereform der 98 høgskoler ble slått sammen til 26.

Lørdag 9. november presenterte Khrono hele historien. Her kommenterer Gudmund Hernes noen spørsmål som ble reist i saken.

— Hovedpoenget var Norgesnettet

— Hva var det viktigste for deg med reformen i 1994?

Gudmund Hernes svarer på spørsmål reist i denne saken:

Da 98 høgskoler ble til 26

— Reformen var langt på vei en realisering av forslagene fra det såkalte «Hernesutvalget» som i leverte NOU’en «Med viten og vilje» (NOU 1988:28). Første setning lød: «Utfordringen for norsk kunnskapspolitikk er at landet ikke får nok kompetanse ut av befolkningens talent.» De fremmet drøyt 370 forslag, sier Hernes, og forklarer mer utfyllende:

— Hovedgrepet var forslaget om det såkalte Norgesnettet. Det hadde følgende punkter:

• Konsolidering – at de mange små høyskoler og utdanninger ble samlet i større enheter, slik at man kunne få større ressurser felles (for eksempel bibliotek)
• Spesialisering, siden man ikke kunne gjøre alt overalt – da ville fagmiljøene bli for små. I stedet burde alle konsoliderte enheter søke å bli det fremste miljø i landet på ett eller noen flere felter. Volda når det gjelder medieutdanning er et eksempel, høyere hotellfagutdanning med bl.a. Norsk Gastronomisk Institutt i Stavanger er et annet. De etablerte universitetene kunne ha flere slike miljøer.
• Integrering, slik at gradsstruktur og andre forhold kunne gjøre det lett for studenter å vandre mellom ulike høyskoler og bygge dem sammen til grader – for eksempel ved å ta filmhistorie i Trondheim og øvrig filmutdanning på Lillehammer. Men også ved å ta i bruk ny informasjonsteknologi for samarbeid mellom fagfolk. Selv innen samme fag – for eksempel fysikk – var det store forskjeller mellom lærestedene.
• Ekspansjon, slik at en større andel av hvert kull kunne få utdanning. Og det kom en radikal økning i antallet studenter – nær en fordobling på et tiår.
• Konstruksjon – altså reising av en ny infrastruktur for høyere utdanning. Det kom etterhvert uttrykk i en rekke nybygg, fra Alta i nord til Kristiansand i sør (det siste var et kjempegrep, da den gamle militære ekserserplassen Gimlemoen ble overført til campus for Høyskolen, senere Universitetet i Agder – den ble åpnet først i oktober 2001). Realfagsbygget i Trondheim og det nye Universitetsbiblioteket i Oslo var også deler av dette byggeprogrammet.

«Ikke høgskole på kvart nes, men master i kvar krok »

— Noen sier at det handlet om bedre styringsmuligheter? At man hadde behov for å overføre oppgaver fra departementet og ut i sektoren, og at man derfor måtte etablere større enheter for at de skulle ha rygg til å bære slike oppgaver?

— Det er rett et stykke på vei – det er nok bare de som var departementsansatte den gang som husker hvor detaljerte tildelingsbrevene var. Større enheter ville få større kraft til å styre seg selv.

— Noen trekker fram at man ønsket å svekke profesjonens posisjon, gjennom samlokalisering.?

— Det er første gang jeg hører – og det har jeg aldri tenkt. Tvert imot var hensikten å styrke profesjonelle miljøer. Og profesjoner henter fra gammelt av ambisjoner hos hverandre. Teologer og jurister ga andre noe å se hen til. Og på ulike vis er vel også de som for noen tiår siden ikke var å regne som «profesjoner», men yrkesgrupper man kunne utdannes til uten artium, blitt styrket etter reformen, også ved forlengede studieløp, for eksempel da lærerutdanningen ble fireårig, svarer Hernes.

Han legger til:

— Mange studier – f.eks. «Øk-Adm» ved Distriktshøgskolene, var jo toårige. Så her må nok historikerne gå tilbake til kildene. Høgskolereformen av 1994 gikk jo bort fra «Høgskole på kvart nes» - nå har vi fått en master i kvar krok.

— Det man har lykkes mindre med, er spesialiseringen – institusjoner vil jo gjerne heller utvide studietilbudet enn å gå inn i en nasjonal arbeidsdeling med samarbeid på tvers mellom spissmiljøer, legger han til.

— Ingen blir ordentlig statsråd uten å ha fått et demonstrasjonstog mot seg

— Selve reformen ble gjennomført med få protester. Overrasket det deg?

— «Med viten og vilje» hadde vært ute på høring og tilslutningen var overveldende. Men selvsagt var det en del rabalder – kanskje sterkest i forbindelse med etableringen av Kunsthøgskolen i Oslo, svarer Hernes.

— Men så: det endte jo med at du fikk et stort demonstrasjonstog mot deg, med rektor Steinar Stjernø i spissen. Hvordan var det som statsråd å oppleve dette? Vi skjønner det slik at du var uenig i den beskrivelsen man hadde om at det var kutt for sektoren?

— Ingen blir ordentlig statsråd uten å ha fått et demonstrasjonstog mot seg. Jeg fikk flere. En statsråd er ikke bare fagminister – man er først og fremst regjeringsmedlem, der man anført av Finansdepartementet må holde rammene og ta ansvar for helheten. Samme år som høgskolereformen kom, ble også R-94 innført, som innebar en svær ressursvekst for videregående opplæring. Og vi hadde ikke den honningkrukken som oljefondet er for dagens regjering. En statsråd kan ikke være bare stasråd – altså en ren båndklipper og bautataler. En statsråd må også kunne både «vent» og «nei», svarer Hernes.

Han legger til:

— At Stjernø gikk i spissen var selvsagt ingen overraskelse. Jeg har selv gått i tog med ham – og dessuten hadde han kort vei til Stortinget.

— I dag skriver rektorene brev, de marsjerer ikke i tog. Hvorfor er rektorene så mye mildere i sine reaksjoner enn den gang da?

— De tilhører vel en annen generasjon enn oss 68-ere – noen av oss gikk jo i skole hos dem som ble kalt yrkesdemonstranter. Men bare vent: Snart vil vi 68-ere marsjere igjen, ikke for studielån, men for pensjonspoeng! Da kan vi komme fryktelig tilbake, med høygaffelen i den ene hånd og rullatoren i den andre! Stjernø blir sikkert med, svarer Hernes og avslutter:

— Jeg regner med at Erna ikke vil si «Mennesker, ikke milliarder», men vil hoie: «Hernes må fjernes!»

VIDEO UNDER ER FRA NRK SINE ARKIVER, DAGSREVYEN 20. september 1988, gjengitt med tillatelse fra NRK. Her presenterer Gudmund Hernes «Med viten og vilje».