Førstekandidat til Grønn liste på Universitetet i Oslo, Axel Klanderud, svarer UiB-rektor Dag Rune Olsen om å invitere holocaust-fornektere til debatt på universitetet. Foto: Siri Øverland Eriksen
Førstekandidat til Grønn liste på Universitetet i Oslo, Axel Klanderud, svarer UiB-rektor Dag Rune Olsen om å invitere holocaust-fornektere til debatt på universitetet. Foto: Siri Øverland Eriksen

Å debattere holocaustfornektere er i beste fall bortkastet tid og i verste fall skadelig.

Safe spaces. Jeg mener frykten for knebling av ytringsrommet er oppblåst og den samme frykten vil i verste fall bidra til at mennesker med stort skadepotensial slipper fram som en motvekt, skriver Axel Klanderud.

Publisert

Universitetet i Bergens rektor, Dag Rune Olsen, mener det kunne vært innsiktsfullt å invitere holocaustfornektere til debatt ved universitetet. Eventuell motstand mot slike debatter mener Olsen er bevis på at «safe space»-kultur tar over universitetene. Jeg mener frykten for knebling av ytringsrommet er oppblåst og den samme frykten vil i verste fall bidra til at mennesker med stort skadepotensial slipper fram som en motvekt.

Hva er det Olsen mener bør debatteres? Om holocaust skjedde eller ikke? Eller konspirasjonsteorier og menneskers behov for å leve i alternative virkeligheter?
Axel Klanderud
Førstekandidat, Grønn liste UiO

La meg begynne med at denne saken har lite med ytringsfrihet å gjøre. Ytringsfrihet betyr at du er vernet mot konsekvenser fra myndighetene som griper inn og straffer deg for ytringene dine. Å ikke få en plattform man ikke fortjener er ikke et brudd på ytringsfriheten. Om jeg krever audiens hos kongen for å fortelle at jorden er flat vil det være latterlig å hevde at ytringsfriheten min er innskrenket på noen som helst måte om han nekter å høre meg.

På tross av at jeg har jødiske slektninger som ble drept under holocaust har jeg heller ikke noe problem med at holocaustfornektelse er innenfor ytringsfriheten rammer. Terskelen for myndigheters inngripen i ytringer bør forbli svært høy. At enkelte mennesker lever livene sine gjennom slike vrangforestillinger og investerer tid på slikt når livet har så mye mer å by på er bare trist, og en verre straff enn enhver inngripen utøvet av staten ville vært.

Jeg er heller ingen tilhenger av «safe spaces» som er blitt utbredt i USA. Hvis studenter med viten og vilje oppsøker et studium med kontroversielle og sårbare temaer må de være forberedt på å forholde seg til informasjonen man skal lære selv om det er ukomfortabelt. Livet inneholder mye ubehag og ved å vike fra det som er ukomfortabelt gjør man seg selv en bjørnetjeneste. Men det er vesentlig forskjell på studenter som oppsøker et studium hvor man må lære ubehagelige aspekter av livet og det å invitere mennesker til universitetet som sprer tøv, feilinformasjon og viser liten vilje til å lære noe som helst.

Et universitet handler om kunnskap. Det handler om å fremskaffe informasjon og skaffe oss kunnskap som er så nær en objektiv virkelighet som mulig slik at vi kan bevege og utvikle oss framover. Det handler om å lære å sette til side våre personlige meninger og drifter som forårsaker oss å se verden på en skjev og utydelig måte. Ved å debattere holocaustfornektere vil jeg si vi gjør det motsatte av å tilegne oss kunnskap og at vi i verste fall gjør oss selv litt dummere. Å ikke invitere slike personer har derfor lite med «safe spaces» å gjøre. Det har mer med å ikke senke standarden ved universitetene til et intellektuelt bunn-nivå svært få er tjent med.

Meningene til holocaustfornektere opprører meg lite, fordi mennesker som bruker tiden sin på dette skader seg selv mer enn noen andre ved å kaste bort livet sitt. Hva som opprører meg er at et universitet finansiert av skattebetalere skal delta i å kaste bort tid og energi på dumskap. Olsen sier at alle skal få ytre seg. Du finner nok svært få som mener det motsatte. Men enkelte må slutte å tro at det er en menneskerett å få tid og plass i offentligheten til å ytre hva man vil. Diskursen som foregår på et universitet bør oppfylle noen akademiske minimumskrav, og holocaustfornektelse når etter min mening ikke det.

Og hva er det Olsen mener bør debatteres? Om holocaust skjedde eller ikke? Eller konspirasjonsteorier og menneskers behov for å leve i alternative virkeligheter? Det siste spørsmålet trenger vi ikke debattere holocaustfornektere for å få mer kunnskap om.

Jeg er enig i at det er svært interessant fra et psykologisk perspektiv å finne ut hvorfor mennesker kommer til disse synspunktene i sine liv. Hva er det som forårsaker at mennesker oppsøker og tilegner seg ekstreme synspunkter? Et behov for oppmerksomhet? Rop om hjelp? Distraksjon fra en kjedelig hverdag? Et kjapt søk på internett viser at teorier uten forankring i virkeligheten tiltrekker mange mennesker. Enten det er teorier om at utenomjordiske reptiler kontrollerer verden eller at vi aldri var på månen er det alltid mange som lar seg forføre.

De psykologiske mekanismene som driver dette er som sagt interessante, men å diskutere teoriene og vrangforestillingene i seg selv er uinteressant og lite fruktbart. Det kan også være skadelig da det er med på å gi disse menneskene en større legitimitet enn de fortjener. En annen fare er at uavhengig av hvor håpløs argumentasjonen og logikken de bruker er, vil det alltid være et fåtall som kjøper det. Jo mer publisitet de får, jo større sjanse er det for at sårbare mennesker hekter seg på ideene deres. Og å debattere hvorfor holocaustfornektere tror det de gjør tviler jeg på at holocaustfornektere er interessert i å gjøre på en redelig måte. Hadde en holocaustfornekter hatt reell interesse i å utforske egen psyke og finne ut hvorfor hen har ervervet disse synene hadde hen oppsøkt en psykolog i stedet for å spy ut meningene sine til omverdenen.

Å utfordre etablerte sannheter er viktig. Hadde det ikke eksistert mennesker gjennom tidene som gjorde det hadde vi ikke beveget oss framover. Enten det er Darwin eller Semmelweis, teorier som bryter med feltene sine og revolusjonerer verden bør vi alle være glade for. Vi er tjent med at slike mennesker eksisterer og at de kommer til å gjøre det i framtiden. Men det må gå an å skille mellom personer som bryter med etablerte sannheter fordi de har et produktivt formål, i motsetning til personer som har som formål å gi næring til det verste og mest paranoide som finnes i mennesker.

Å møte en holocaustfornekter til debatt er meningsløst. Ved å holde et slikt synspunkt har personen allerede demonstrert at de har lukket seg mentalt for informasjon med forankring i virkeligheten. En holocaustfornekter er ikke interessert i å forholde seg til informasjon med åpenhet og objektivitet. Å gi holocaustfornektere audiens som motvekt til noen studenter i USA blir utrolig naivt.

Det blir også å misforstå hva en åpen debatt handler om. Hadde holocaustfornektere vært interessert i en åpen debatt hvor formålet var å lære noe hadde de ikke vært holocaustfornektere! Det er naivt å tro at man vil komme fram til "en erkjennelse i felleskap" om den ene parten begynner fra et uærlig standpunkt. At UiBs rektor åpner for å bruke universitetets ressurser på slike debatter er i beste fall bortkastet tid og i verste fall skadelig.