God film om drømmer og tolkninger

FAKTA

Drømmer

• Kinopremiere: 04.10.2024
• Skuespillere: Ella Øverbye, Selome Emnetu, Anne Marit Jacobsen, Ane Dahl Torp, Andrine Sæther
• Sjanger: Drama
• Manus og regi: Dag Johan Haugerud
• Nasjonalitet: Norge
• Aldersgrense: Tillatt for alle
• Språk: Norsk

Den første filmen, Sex, gikk på kino sist vinter. Denne gangen er det altså drømmer som utforskes, skal vi tro tittelen, altså: Drømmer. Og det skal vi nok, iallfall et godt stykke på vei. Men filmen åpner for flere tolkninger.

Vi møter Johanne (Ella Øverbye), elev på videregående. Historien tar raskt av når vi blir vitne til hennes fascinasjon for den nye læreren i fransk og norsk med nesten det samme navnet, Johanna (Selome Emnetu). Johanne dykker dypere og dypere ned i det som etter hvert skal få et annet ord; forelskelse.

Inn i dette utgangspunktet legger Haugerud inn noen dramatiske drivere som fører fortellingen videre. Johanne skriver dagbok om det hun opplever og sine følelser underveis i det som iallfall i starten virker som et umulig prosjekt. En dag oppsøker hun Johanna privat, og blir invitert inn. Det skal lede til flere besøk hos læreren hun setter så høyt, læreren hun søker stadige bekreftelser fra. Etter hvert blir Johannes mor (Ane Dahl Torp) og mormor (Anne Marit Jacobsen) involvert.

Det mest sentrale omdreiningspunktet litt uti filmen er likevel at spørsmålet om å gi ut Johannes dagboktekst som bok, kommer opp. Etter litt nøling er både mor og mormor for denne ideen, mens Johanne er mer i tvil. Diskusjonen bringer inn ett moment til; om det private skal deles med andre, med alle.

Haugerud lager gjerne «snakke-filmer». Det er som regel svært mye dialog, noen ganger (som her) også mye monolog. Dersom slike grep skal fungere på film, er det behov for særlig to ting: Dialogen/monologen bør være god (en god tekst) og den bør være i en udiskutabel dialog med bildene — enten bildene illustrerer/kommenterer på teksten eller utvider den.

Tekstbaserte filmer kan stå i fare for å bli «tekst med følge av bilder», noe som lett blir kjedelig. En slik film tar ikke filmmediet på alvor, utnytter ikke dets enestående muligheter.

I Drømmer viser Haugerud, ikke uventet, at han mestrer samspillet mellom tekst og bilder, mellom det uttalte ordet, dets uuttalte følge og de visuelle grepene. Rett nok er en scene fra et terapirom underlig flat, men den er kun en overgangsscene til den neste scenen — som fungerer godt.

Likevel er det interessant at Haugerud også bruker andre virkemidler. I Drømmer er det særlig en trapp som kommer i bildet flere ganger. Den tjener en annen funksjon enn dialogene. Og særlig i den siste trappescenen blir dette elementet utnyttet tydelig i en lengre scene. Tankene leder til ballett. Det er svært vakkert gjort, og vi kunne gjerne fått flere slike grep fra Haugerud i kommende filmer.

Noen av de mest interessante dialogene i Drømmer handler om hvordan de fire viktigste aktørene forstår det som har hendt. Inn fra siden kommer også en forlagsredaktør (Andrine Sæther), som har sitt blikk.

Jeg opplever de ulike blikkene, inkludert de ulike tolkningene av fortellingens faktiske hendelser, som noe av det mest interessante med filmen, særlig spørsmålet om eierskap til fortellingen om det Johanne opplever. Regissørens grep med å la tre karakterer fra samme familie, men fra hver sin generasjon, vise fram hvordan de skaper sin virkelighetsforståelse, er særlig interessant.

I en moderne verden hvor vi ofte deler våre opplevelser, fortellinger og vurderinger med andre i langt større monn enn tidligere, har vi nytte av å se et dypdykk i hva som skjer, eller iallfall kan skje, mellom oss i slike situasjoner.

I en flott dialog mellom mor og mormor på skogstur setter Haugerud oss på sporet av en videre utforskning, ved at mormor (som er lyriker) viser til den svenske poeten Gunnar Ekelöf.

Dermed er vi tilbake til tittelen. Det vi drømmer kan handle om det vi opplever, men like gjerne om det vi ønsker at vi skal oppleve. De to forholder seg på ulike måter til virkelighet. Og dermed også til våre fortellinger om oss selv og andre.