Gjør helomvending. Gir kritikere rett om Eilert Sundts tater-rasisme 

Det lå an til å bli en av disse uendelige debattene der skribentene ikke kom til å rikke seg en millimeter. 

Klassekampen har de siste månedene bedt om innspill på hvilke bøker som har vært viktige for venstresida, det de kaller «Venstresidas kanon». 

Litteraturkritiker Espen Stueland nominerte flere bøker, blant annet Eilert Sundts Beretning om Fante-eller landstrygerfolket i Norge, som ble gitt ut i 1850. Selv utga Stueland sakpoesi-boka Eilert Sundt-tilstanden i 2019, som blant annet ble karakterisert som et storslått diktverk. 

Eilert Sundt er ingen hvem som helst. Han blir sett på som Norges største og første samfunnsviter med viktige bidrag om fattigdom og folks levekår. 

Film jan storø

Historisk dokumentasjon av offentlige overgrep mot jenter

— Ikke forberedt på debatten

At Stueland nominerte den nevnte boka av Eilert Sundt, utløste en hissig debatt i Klassekampens spalter. Selv nominerte han denne boka fordi:

«Fantboka skildrer romfolkets levemåte og kultur, den fungerte opplysende om «de lavere klassers» leveforhold. Sundt økte politikernes kunnskap og vekket befolkningens empati. Forfatterskapet bidro til politiske og systemiske endringer for å bekjempe fattigdom.»

— Jeg var ikke forberedt på den debatten som kom. Jeg var ikke klar over at boka ble sett på som så kontroversiell. Jeg har lest mye av det som har vært forskning og monografier av Eilert Sundt. Der har det vært kritiske merknader, men Sundt kom godt ut av det, sier Stueland. 

Den litteraturen han baserte seg på, er Øyvind Midbøes monografi Eilert Sundt og fanesaken (1968) og H.O. Christophersens biografi Eilert Sundt – en dikter i kjensgjerninger (1962). 

— Raseforskinga var sentral då Noreg vart forma

— Skandaløs nominasjon

Forfatter Anna Skjervum reagerte kraftig på at Stueland trakk fram denne boka av Sundt. En skandaløs nominasjon, skrev hun i et innlegg i samme avis. 

Skjervum leser Sundts beretning som et regelrett karakterdrap av en folkegruppe. Sundt var ideologien bak og la premissene for den norske statens brutale assimileringspolitikk mot romanifolket. Han ville opprette tvangsarbeidshus for å bli kvitt «fanteondet», og ta barna fra foreldrene. 

Historiker Johanne Bergkvist var like kritisk og skrev i sitt innlegg: 

«...avslører en skremmende mangel på kunnskap om Eilert Sundts rolle i assimileringspolitikken mot romanifolket/taterne.»

Gikk i forsvar

Espen Stueland forvarte sin nominasjon i et nytt innlegg og mente Skjervum var for tendensiøs i sin lesning. Han viste til at Sundt representerte et oppgjør med avhumaniserende lover og at kritikerne holdt ham ansvarlig for tiltak innført etter hans tid. 

«Stortinget som vedtok lovene må holdes ansvarlig for dem. Symboliserer Eilert Sundts hus på Blindern et overgrep» spurte han. 

Videre: «Kansellering er ikke veien å gå hvis vi skal forstå en bestemt periode av norsk historie.»

Enda en historiker kom på banen. Anne Minken skrev doktoravhandling om tatere i Norden før 1850. 

«Vi trenger verken kansellere eller kanoniserer Eilert Sundt. Blir vi bare litt klokere på ham, så holder det», skrev hun i Klassekampen. 

Debatt ● Lauritzen og Selling

Romsk slaveri – tid for ny historieskrivning

Foreslår plakett

Minken mente det var for lettvint å si at Eilert Sundt var barn av sin tid. Han kommer dårlig ut sammenliknet med annen vitenskapelig litteratur om rom og romani på denne tida. 

I innlegget foreslår Minken en plakett på Eilert Sundts hus, som kan fortelle brukerne om hans rolle i undertrykkinga av tater/romani-minoriteten i Norge. 

Innleggene gjør inntrykk på Stueland. Han rikker seg ikke bare noen få millimeter. Han nærmer seg kritikerne. 

— Nå ser jeg noe mer

— Nå har jeg lest meg ytterligere opp og ser at Anne Minken har forsket grundig på ham. Det kjente jeg ikke til. Nå har diskusjonen gjort at jeg leser boka helt annerledes enn jeg gjorde for 3 uker siden.

— Jeg har tatt de ramme karakteristikkene for å være en stivsinnet teologs blikk på verden. En del av det Sundt skriver i boka, er krakilsk, det er nesten utålelig noe av det. Nå ser jeg jo også at det er noe mer – det er assimilering og fornorskning.

Hadde denne diskusjonen vært mer sentral tidligere, sier Stueland at han ville foreslått et annet verk av Eilert Sundt. 

— For meg er det ikke viktig at det blir akkurat dette verket som blir nominert, men at han blir lest. 

Han har hatt en bratt læringskurve de siste ukene, sier han. 

— Plakett kan bli sovepute

Å trekke nominasjonen av boka ser han ikke noe poeng i. Han tviler på at den blir med på lista over venstresidas kanon. Til det er den for kontroversiell, og juryen vil skjønne at man ikke bare kan ta den inn uten en mer oppdatert og modernisert lesing.

— Jeg kommer aldri til å lese det verket på samme måte som jeg gjorde før. Det har blitt en annen bok, men jeg mener fortsatt at den er leseverdig, men på et annet grunnlag. 

— Hva tenker du om at det bør komme en plakett på Eilert Sundts hus, slik Anne Minken foreslår?

— Umiddelbart tenkte jeg at det var en god idé. Men det er vel så viktig for meg at vi fortsatt leser Eilert Sundt og at hans bøker står på pensum, og at man da leser med nyere perspektiver som de Minken legger frem. Historien er aldri ferdigfortolket. En plakett bør ikke bli en sovepute. 

— Må leses med nye perspektiver

— Jeg har vært journalist i 30 år. Jeg tror det er første gang jeg har intervjuet noen midt i en debatt som snur helt og gir kritikerne rett. Det er ikke vanlig?

— Det var særlig innlegget til Anne Minken som var en vekker for meg. Hun formidlet veldig godt hvorfor man må lese og åpne øynene for at det er assimilering. Men jeg mener fortsatt at boka har litterære kvaliteter og er for meg mer enn de perspektivene vi må se kritisk på. 

Stueland trekker fram at Eilert Sundt skriver med en tilstedeværelse som er helt fantastisk. Og på en måte som taler til leseren 170 år etter at boka ble skrevet. 

— Det er det ikke mange som klarer, og han er i en særklasse som forfatter — på godt og vondt. 

Eilert Sundt har satt mange spor, også fysiske. Vi har Eilert Sundt-prisen, Eilert Sundts hus, Eilert Sundts videregående, gatenavn og byster av ham i Oslo og Farsund. De trenger ikke å skifte navn med det første, ifølge Stueland. 

— Jeg mener forskere og historikere må bringe inn nye perspektiver. Det er et veldig stort forfatterskap som står på egne bein. Men at «fanteboka» må leses med nye perspektiver, er helt åpenbart.